– Hæ, har du hatt kreft? sa han store
– Det er bra du ikke er død da! sa han lille med stødig stemme
Nå har jeg fortalt barna det. Det tok noen måneder. Jeg har ventet til min indre storm var over, for underveis hadde jeg mer enn nok med meg selv, og mine egne tanker og følelser i forhold til dette. Nå er stormen over, og jeg kjenner at det er greit å si at ja, jeg fikk en kreftdiagnose 27. september.
Føflekkreft. Malignt Melanom. Til tross for at jeg alltid har tenkt at hudkreft er for dumt, jeg bruker solkrem og forholder meg ganske blek sommeren igjennom.
Jeg regnes som kreftfri nå. Må fjerne noen flere føflekker for sikkerhets skyld. Ta bilder av hele kroppen, følge godt med. Og det jeg ikke visste er at små mørke flekker også er obs obs. Jeg trodde det bare var de som vokser og har uregelmessig form som er skumle.
I dette tilfellet så var det ikke en gang en ordentlig føflekk. Jeg fikk bare en blodutredelse som så ut som en blodblemme først, som sprakk og så ut som et sår. Det ble skorpe på såret og jeg gikk til legen. Han mente dette var ufarlig, så jeg gikk ut fra kontoret hans med oppdraget på vent en dag i mai. I juli skjedde det samme igjen. Jeg viste det til en venninne som jobber med kreft, og hun sa med ganske myndig stemme: – Få det bort! Så jeg bestilte ny time. Og fikk den fjernet, til tross for at legen fremdeles var ubekymret.
Den 26.september så jeg at noen hadde ringt fra legekontoret. Ingen ringer meg derfra, men legen hadde jo sagt at han skulle ringe hvis det var noe. Jeg ringte opp igjen, og fikk en rolig og smørblid legesekretær på tråden som sa hun skulle sjekke om han var ledig til å snakke med meg. Det var han ikke, og hun sa; – Jeg skal finne en tid til deg i morgen jeg, så du kan komme og ta en ordentlig prat med ham. Det høres ut som jeg hadde vunnet en halvtimes eksklusiv tid med te og småkaker med doktoren. Jeg fikk tidspunktet, takket og tenkte; – Hallo! De kaster jo ikke akkurat timer etter folk!
Akkurat denne dagen skulle jeg kjøre fra jobben til Oslo for å møte tre bloggedamer på restaurant. Og jeg bestemte meg for å fokusere på det, gjennomføre og la bekymringene ligge til jeg visste mer. Det klarte jeg ganske bra. Og det var deilig å gjøre noe koselig, og ikke snakke om det til noen. Det hadde jeg nok gjort om jeg hadde vært hjemme den kvelden, men jeg kom hjem ganske sent og min kjære ante fred og ingen fare da jeg dagen etter ringte ham og spurte om han hadde tid til å spise lunsj med meg, fordi jeg hadde kreft. Han hadde tid.
Det mest vriene for meg i denne situasjonen har egentlig vært mitt dillemma i forhold til å si det rette til barna. Jeg ville ikke bekymre dem, samtidig som jeg var bekymret selv. Det ville nok forholdt seg annerledes om dette var en mer alvorlig kreftdiagnose, da ville jeg ha måttet ekponere dem for det meste underveis. Jeg vet at føflekkreft kan være alvorlig nok, men i mitt tilfelle ble det oppdaget tildig. Tumoren med de ondartede kreftcellene var relativt liten. Jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Så jeg fortalte ikke barna noe før alt var over. Bare at det trengte å opereres en ekstra gang for sikkerhets skyld. Samtidig tenker jeg at det er viktig at de eksponeres for hva som skjer i livene våre. Så skulle jeg ha tatt dem med hele veien?
Hva ville du gjort, eller hva har du gjort om du har vært i en liknende situasjon, tatt med barna i hele prosessen eller ventet som jeg gjorde?
ellens oase 
Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!