Føflekkreft

– Dette er en kreftsykdom som må følges opp hver tredje måned de tre første årene, og deretter hvert halvår de påfølgene to årene, sa fastlegen, og gikk ut i fødselspermisjon.

(Dette er en fortsettelse av k – ordet blogginnlegget mitt)

Jeg tar det på alvor, og jeg gråt en skvett da jeg kom ut av legekontoret, men jeg blir ikke engstelig av det, det er ikke noe jeg tenker mye på med negativt fortegn. Det er en erfaring. Jeg søker ikke på nettet etter mer informasjon enn legen ga meg. Jeg legger dette helt i legenes hender, og stoler på det de sier og gjør.

Da jeg skulle på den første kontrollen etter denne samtalen hadde fastlegen min vikar. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestillt meg, om jeg trodde han bare kunne ta en blodprøve eller noe sånt kanskje. Det viste seg naturlig nok, at det handler om å sjekke de føflekkene man har, og følge med på om de forandrer seg. Så før jeg visste ordet av det hadde legen bedt meg ta av meg på overkroppen. Jeg beholdt det minste plagget på. Det var dessverre av den typen der puppene har en tendens til å komme ganske mye ut på midten, men da jeg hadde kledd av meg fikk jeg meg ikke til å begynne å fikse på det. Så der sto jeg med den skikkelig – dårlig – kjøp – BHen, og prøvde å late som om jeg var helt bekvem. Hallo. I desemberlyset. Det lyset er jo i grunnen litt svakt selv midt på dagen, så han sa:

– Ja-a, du får komma åt det här hållet, det är lite bettre ljus her.

Og det kan man jo si at det er altså, der borte i avdelingen for gynekologi er det er en formidabel lampe. Dermed begynte han å saumfare armene og resten av overkroppen min. Sånn halveis på den reisen sa han til meg – som fremdeles hadde mesteparten av brystpartiet klemt ut midt foran:

– Tycker du det är det obehageligt eller?

– Ja, litt, sa jeg.

– Ja-a, jag är lessen asså! sa han.

Og takk for at han brøt den isen, så jeg fikk slappet bitte litte grann av. Og pustet.

Den BHen er nok på vei ut i det store arkivet kjenner jeg på meg.

Og du: – Følg med på føflekkene dine, og bruk solkrem!

– Hæ, har du hatt kreft? sa han store

– Det er bra du ikke er død da! sa han lille med stødig stemme

Nå har jeg fortalt barna det. Det tok noen måneder. Jeg har ventet til min indre storm var over, for underveis hadde jeg mer enn nok med meg selv, og mine egne tanker og følelser i forhold til dette. Nå er stormen over, og jeg kjenner at det er greit å si at ja, jeg fikk en kreftdiagnose 27. september.

Føflekkreft. Malignt Melanom. Til tross for at jeg alltid har tenkt at hudkreft er for dumt, jeg bruker solkrem og forholder meg ganske blek sommeren igjennom.

Jeg regnes som kreftfri nå. Må fjerne noen flere føflekker for sikkerhets skyld. Ta bilder av hele kroppen, følge godt med. Og det jeg ikke visste er at små mørke flekker også er obs obs. Jeg trodde det bare var de som vokser og har uregelmessig form som er skumle.

I dette tilfellet så var det ikke en gang en ordentlig føflekk. Jeg fikk bare en blodutredelse som så ut som en blodblemme først, som sprakk og så ut som et sår. Det ble skorpe på såret og jeg gikk til legen. Han mente dette var ufarlig, så jeg gikk ut fra kontoret hans med oppdraget på vent en dag i mai. I juli skjedde det samme igjen. Jeg viste det til en venninne som jobber med kreft, og hun sa med ganske myndig stemme: – Få det bort! Så jeg bestilte ny time. Og fikk den fjernet, til tross for at legen fremdeles var ubekymret.

Den 26.september så jeg at noen hadde ringt fra legekontoret. Ingen ringer meg derfra, men legen hadde jo sagt at han skulle ringe hvis det var noe. Jeg ringte opp igjen, og fikk en rolig og smørblid legesekretær på tråden som sa hun skulle sjekke om han var ledig til å snakke med meg. Det var han ikke, og hun sa; – Jeg skal finne en tid til deg i morgen jeg, så du kan komme og ta en ordentlig prat med ham. Det høres ut som jeg hadde vunnet en halvtimes eksklusiv tid med te og småkaker med doktoren. Jeg fikk tidspunktet, takket og tenkte; – Hallo! De kaster jo ikke akkurat timer etter folk!

Akkurat denne dagen skulle jeg kjøre fra jobben til Oslo for å møte tre bloggedamer på restaurant. Og jeg bestemte meg for å fokusere på det, gjennomføre og la bekymringene ligge til jeg visste mer. Det klarte jeg ganske bra. Og det var deilig å gjøre noe koselig, og ikke snakke om det til noen. Det hadde jeg nok gjort om jeg hadde vært hjemme den kvelden, men jeg kom hjem ganske sent og min kjære ante fred og ingen fare da jeg dagen etter ringte ham og spurte om han hadde tid til å spise lunsj med meg, fordi jeg hadde kreft. Han hadde tid.

Det mest vriene for meg i denne situasjonen har egentlig vært mitt dillemma i forhold til å si det rette til barna. Jeg ville ikke bekymre dem, samtidig som jeg var bekymret selv. Det ville nok forholdt seg annerledes om dette var en mer alvorlig kreftdiagnose, da ville jeg ha måttet ekponere dem for det meste underveis. Jeg vet at føflekkreft kan være alvorlig nok, men i mitt tilfelle ble det oppdaget tildig. Tumoren med de ondartede kreftcellene var relativt liten. Jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Så jeg fortalte ikke barna noe før alt var over. Bare at det trengte å opereres en ekstra gang for sikkerhets skyld. Samtidig tenker jeg at det er viktig at de eksponeres for hva som skjer i livene våre. Så skulle jeg ha tatt dem med hele veien?

Hva ville du gjort, eller hva har du gjort om du har vært i en liknende situasjon, tatt med barna i hele prosessen eller ventet som jeg gjorde?