K – for kreft

– Hæ, har du hatt kreft? sa han store

– Det er bra du ikke er død da! sa han lille med stødig stemme

Nå har jeg fortalt barna det. Det tok noen måneder. Jeg har ventet til min indre storm var over, for underveis hadde jeg mer enn nok med meg selv, og mine egne tanker og følelser i forhold til dette. Nå er stormen over, og jeg kjenner at det er greit å si at ja, jeg fikk en kreftdiagnose 27. september.

Føflekkreft. Malignt Melanom. Til tross for at jeg alltid har tenkt at hudkreft er for dumt, jeg bruker solkrem og forholder meg ganske blek sommeren igjennom.

Jeg regnes som kreftfri nå. Må fjerne noen flere føflekker for sikkerhets skyld. Ta bilder av hele kroppen, følge godt med. Og det jeg ikke visste er at små mørke flekker også er obs obs. Jeg trodde det bare var de som vokser og har uregelmessig form som er skumle.

I dette tilfellet så var det ikke en gang en ordentlig føflekk. Jeg fikk bare en blodutredelse som så ut som en blodblemme først, som sprakk og så ut som et sår. Det ble skorpe på såret og jeg gikk til legen. Han mente dette var ufarlig, så jeg gikk ut fra kontoret hans med oppdraget på vent en dag i mai. I juli skjedde det samme igjen. Jeg viste det til en venninne som jobber med kreft, og hun sa med ganske myndig stemme: – Få det bort! Så jeg bestilte ny time. Og fikk den fjernet, til tross for at legen fremdeles var ubekymret.

Den 26.september så jeg at noen hadde ringt fra legekontoret. Ingen ringer meg derfra, men legen hadde jo sagt at han skulle ringe hvis det var noe. Jeg ringte opp igjen, og fikk en rolig og smørblid legesekretær på tråden som sa hun skulle sjekke om han var ledig til å snakke med meg. Det var han ikke, og hun sa; – Jeg skal finne en tid til deg i morgen jeg, så du kan komme og ta en ordentlig prat med ham. Det høres ut som jeg hadde vunnet en halvtimes eksklusiv tid med te og småkaker med doktoren. Jeg fikk tidspunktet, takket og tenkte; – Hallo! De kaster jo ikke akkurat timer etter folk!

Akkurat denne dagen skulle jeg kjøre fra jobben til Oslo for å møte tre bloggedamer på restaurant. Og jeg bestemte meg for å fokusere på det, gjennomføre og la bekymringene ligge til jeg visste mer. Det klarte jeg ganske bra. Og det var deilig å gjøre noe koselig, og ikke snakke om det til noen. Det hadde jeg nok gjort om jeg hadde vært hjemme den kvelden, men jeg kom hjem ganske sent og min kjære ante fred og ingen fare da jeg dagen etter ringte ham og spurte om han hadde tid til å spise lunsj med meg, fordi jeg hadde kreft. Han hadde tid.

Det mest vriene for meg i denne situasjonen har egentlig vært mitt dillemma i forhold til å si det rette til barna. Jeg ville ikke bekymre dem, samtidig som jeg var bekymret selv. Det ville nok forholdt seg annerledes om dette var en mer alvorlig kreftdiagnose, da ville jeg ha måttet ekponere dem for det meste underveis. Jeg vet at føflekkreft kan være alvorlig nok, men i mitt tilfelle ble det oppdaget tildig. Tumoren med de ondartede kreftcellene var relativt liten. Jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Så jeg fortalte ikke barna noe før alt var over. Bare at det trengte å opereres en ekstra gang for sikkerhets skyld. Samtidig tenker jeg at det er viktig at de eksponeres for hva som skjer i livene våre. Så skulle jeg ha tatt dem med hele veien?

Hva ville du gjort, eller hva har du gjort om du har vært i en liknende situasjon, tatt med barna i hele prosessen eller ventet som jeg gjorde?

25 thoughts on “K – for kreft

  1. Tilbaketråkk: kreftkontroll | ellens oase

  2. Jeg bare beundrer deg, jeg Ellen! Du er så klok og fornuftig og skriver så godt om både vanskelige og viktige ting i livet. Fantastisk flott måte du har håndtert dette på. Heier på deg og dine prosjekter og glad for å høre at det har gått så bra.

    Lik

    • Som du så på Facebook Irmelin så hadde vi Powergirls treff i dag! Uten Siri da, hun har fått ny jobb, så mye å gjøre. Vi er så takknemmelige for all inspirasjonen du ga oss, og vi snakker om sånne ting som vi ikke kjenner noen andre som kan, enn hverandre. Veldig spennende og hyggelig ha fått et nytt nettverk etter studiet.

      Takk for fine ord, og takk for alt du har gitt oss!

      Og PS: Vi digger dobbeltklikket ditt!

      Lik

  3. En presisering: I kommentaren min her over forsøkte jeg å si at dette er en nyttig påminner for oss som er friske, og ikke for den som har fått kreft(!)….men at det er nyttig for oss andre at du deler. Setter ting i perspektiv…

    Ble et øyeblikk redd for at det kunne misforstås…

    Lik

    • Alt i orden, det ble en påminner for meg også, og det er viktig å minne seg selv om hva som er viktig. Noen ganger er det litt smårot smårot som tar alt fokus, kanskje dessverre, men helt menneskelig;)

      Lik

  4. Huff! Eller hurra. Vet liksom ikke hva jeg skal skrive. Kreft er noe av det jeg kanskje er mest redd for å få. Veit ikke hvorfor. Aner ikke hvordan jeg ville ha taklet den samme situasjonen, men tipper jeg ville gjort som deg, ventet med å informere til jeg visste mer, visste at det var bra, at det var over.

    Lik

  5. Takk for at du deler noe som er så personlig. Det er litt godt-vondt å lese (mest vondt, men godt at det går bra) og jeg tror tipsene dine om å også sjekke små sorte flekker som ikke vokser er nyttige. En bra påminner!

    En påminner er det du skriver også i forhold til å sette pris på det vi har, på familien, at vi er friske….glemme irritasjonen over oppvask som møter oss på kjøkkenbenken når vi kommer hjem eller partneren som har glemt å betale en regning…

    Jeg vet ikke hva jeg ville sagt til barna våre. Jeg måtte fortalt det, men timingen er jeg usikker på. Jeg synes i hvert fall det er et godt råd ikke å krisemaksimere…

    God energi og tusen klemmer til deg, Ellen :0)

    Lik

    • En venninne av meg sier at det er to forskjellige kontorer det der; de alvorlige problemene og små irritasjoner. De forsvinner nok ikke for alltid de småirritasonene, hehe! Klemmer til deg og hunblogger

      Lik

  6. Du takker for at jeg deler – TAKK for at DU deler, kjære Ellen!! Rart å tenke på hva som surret bak i hodet ditt den dagen…
    Det virker som du har taklet dette på en god måte. Det er vel nesten umulig å vurdere hvordan man skal involvere barna i en slik situasjon. Det ene kan være greit for noen, men feil for andre.
    Jeg oppdaget selv en kul i brystet i høst. Det viste seg til slutt å ikke være noe farlig, men jeg var virkelig satt ut noen uker. Jeg fortalte ingenting til barna før jeg visste at alt var bra, men hadde nok fortalt det hvis diagnosen var kreft. Nå er mine barn eldre enn dine, og alder spiller jo også inn i slike vurderinger.

    Jeg er veldig glad for å høre at dette går bra! Og jeg vil gjerne komme en tur til Vestfold en dag! :o)

    Lik

  7. Kjære Ellen! Så bra at det ble oppdaget tidlig, det var godt å høre! Varm, virtuell klem herfra.

    Da jeg fikk kreft i 2006 var jeg relativt åpen fra begynnelsen. Jeg sa ikke noe om kjipe prognoser, men jeg brukte ordet kreft. Etterhvert snakket vi om døden, på deres initiativ. De mistet lillebroren sin tidligere det året, og min eldste mistet en god venn midt oppi det hele, så jeg skjønte fort at dette måtte vi snakke mye om. Jeg sa at jeg kunne dø av dette, men at jeg hadde superflinke leger som skulle gjøre alt for at det ikke skjedde. De kom på besøk da jeg lå på Radiumhospitalet, og jeg hadde dem med en av gangen på strålinger etter operasjonen. Takket være flotte mennesker der inne, ble det faktisk en god opplevelse for ungene. Jeg hadde som sagt noe kjipe prognoser, og var aleinemamma, så jeg fikk godt med hjelp og råd ifht ungene underveis. Det viktigste var vel at man godt kan filtrere litt, men aldri lyve.

    Lik

    • Godt å høre at du fikk så god hjelp Monica! Jeg har forstått på Facebook at du har vært veldig syk, men mest hver gang du feirer tid gått som frisk. Takk for at du forteller dette, livet er litt av en reise altså!

      Lik

  8. Oi!
    Jeg synes det høres ut som om du har håndtert dette klokt i forhold til dine barn i denne situasjonen. Dette skulle gå bra, og de trengte ikke være veldig berørt av behandlingen. I andre situasjoner – også med yngre barn – der sykdomsforløpet og behandlingen er mer dramatisk – så må barna mer direkte inn, selv om det er voldsomt. Da er det sånn det er.
    Jeg er for å involvere barna i det virkelige livet. Men de må få formidlingen på en måte de kan leve med. For det er jo meningen – at vi skal klare å leve med ting.
    Lykke til og takk for at du deler dette.

    Lik

  9. Så bra det er fanget tidlig opp og gjort noe med. De fleste av oss er ikke så flinke til å følge opp. Selv får jeg en rundsjekk hver vår, før jeg eksponerer meg, jeg har mye føflekker, noen er klumpete og skorpete, men enda ikke noe galt, heldigvis.

    Hva forteller man barn… faren min fikk lungekreft i fjor og vi bruker bevisst ikke kreft-ordet. Bestefar er syk i lungene. Det funker helt greit. Årsaken il manglende åpenhet her, om man kan kalle det det, er at en i klassen til poden mistet sin bestefar på samme måte for kort tid siden. Når da ordet kommer, så er det greit at han ikke får andres dårlige erfaring rett i fleisen. Syvåringer deler jo så gjerne. Det var rett og slett for å unngå unødig bekymring.
    Hadde det vært noe galt med meg eller min mann er det mange måter å omtale sykdom på, uten samtidig å slenge ut en mulig dødsom (i barnas verden).

    Lik

    • Ja det er akkurat det jeg har tenkt også. Det er det der k-ordet. Det er likestilt med død. Men så vet jeg også at det er så mange som blir friske av kreft i dag. Det er det med nyanser. Så kanskje det er vi som blir så redde av k-ordet?

      Lurt med rundsjekk da Siri!

      Lik

  10. Oi. Didn’t see that coming. Er usikker på hva jeg ville sagt – og når. Kommer litt an på alderen. Men jag har tenkt en del på dette med psykiske lidelser (som vi har en del av i utvidet familie). Hvor gamle bør de være før de får høre at tante er innlagt på psyk, og hvorfor? Tabuene våre flyttes stadig på – og godt er det, tenker jeg. Åpenhet skader sjelden. Men igjen. Alle barn er forskjellige, alle familier er forskjellige. Individuell tilpasning er heller ikke feil. Takk for godt og tankevekkende innlegg – lykke til videre!

    Lik

    • Tusen takk Joanna! Jeg har også opplevd psykisk lidelse i nær familie. Det er tungt for både voksne å barn å være omgitt av «tunge» voksne. Det endte med selvmord da vår eldste var fem år. Vi fortalte at hun var syk i tankene sine, så syk at trøst ikke hjalp. Det er uforståelig for barn og voksne, at noen ikke vil leve. Her var det for oss helt riktig å snakke om det meste, og være sammen om dette. Barn er jo veldig rasjonelle i den alderen. De vil vite det praktiske. Befriende når barna vet. Deres taktlig av vanskeligheter er til stor trøst synes jeg.

      Senter for krisepsykologi i Bergen sin side har gode tips ved kriser. Her jobber bl a Atle Dyregrov og Magne Raundalen.

      http://krisepsy.netflexcloud.no/

      Lik

  11. Hvor mye ungene trenger å vite og når er avhengig av hvor gamle de er. Hvis det som skal gjøres av undersøkelser er på dagtid er det enklere å vente, enn å måtte dikte opp en konferanse man skal på. I det øyeblikket andre enn ektefellen vet noe bør nok også ungene få vite hva som skjer, ellers kan de plutselig få høre det fra andre unger som har overhørt en samtale mellom voksne.

    Ellers har du som vanlig skrevet så bra. Til tross for alvoret i teksten måtte jeg smile innimellom over gode formuleringer.

    Lik

  12. Hm..kjære deg. Det vet jeg ikke. Jeg fjernet en bit av livmorhalsen..da rakk jeg ikke bli redd før det var nesten over..Jeg valgte å fortelle det. Men jeg har ingen barn. Jeg tenker at vi ikke vet hvordan vi reagerer før vi er der.
    Jeg håper du er glad og trygg nå.
    Sender en varm klem

    Lik

    • Takk gode deg, og ja det er sant, vi vet ikke hvordan man reagerer før man er der! Men noen år og erfaringer har vi bak oss, det er det fine med å gro til! Takk for klem, den kommer til deg og!

      Lik

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s