Barn + mestring = selvtillit

En vedtatt sannhet er sammenhengen mellom opplevelse av mestring og graden av selvtillit hos barn. Fra 70-tallet av har det vært en klar oppfatning av at barn som mestrer har god selvtillit. Hypostesen ble da at bare man hadde god selvtillit så ville man lykkes. I USA har man sett det, og vi ser det her i Norge også at denne bygging av selvtillit har ført til en ting; barn med enorme egoer. Resultatet har  blitt:

En generasjon med barn med en enorm selvtillit, men desto lavere kompetanse. For årsakssammenhengen var den motsatte av hva man trodde:

Det er nemlig mestring som gir selvtillit, ikke selvtillit som fører til mestring. Og for å oppnå mestring må man ha viljestyrke.

Sitert fra Dagens Næringsliv 5. januar 2013 som viser til Psykologiprofessor Roy Baumeiseters nyeste bok «Willpower».

Og disse ungene har vi jo møtt. Det er de som trenger seg først i køen uten å bli stoppet av foreldrene sine. Det er de som får gå rundt med godterier en helt vanlig hverdag uten å dele med andre. Det er de som roper – Meg, meg! først i barnebursdagene når pølsene kommer på bordet, og som faktisk ikke demper seg før de har fått mat på tallerkenen. Det er de ungene som ikke synes du har riktig ketchup, eller riktige TV-kanaler, og som sier dette høyt uten at foreldrene griper inn og veileder dem i hva som er greit å si hverken hjemme eller borte. Det er de barna som ikke låner bort tingene sine til andre barn. Men som tilsynelatende er veldig fornøyde med seg selv. Dette er barn som er ganske dysfunksjonelle i relasjon til andre. Om ingen stopper dem og tar tak.

For endel år siden var jeg på et foredrag på Medisinsk Fakultet på Univeristetet i Tromsø. Det var Vincent Johansen som snakket. Han snakket om treåringen som aldri blir utfordret til å være mer enn tre år, som har fått bestemme alt hele veien fordi ingen har stilt seg i veien for hans ego, ingen har forventet at han skal bidra i flokken. Og da, sa Vincent, når disse treåringene blir voksne menn med professorstatus i medisin, og de leder en gruppe studenter de skal veilede blant pasienter og ansatte. Da er det alvorlig for alle de rundt at professoren i sin sosiale kompetanse fremdeles er tre år.

Disse treåringene er både sjefer og professorer og småkonger og smådronninger. Vi kjenner dem alle sammen, for dette er folk som presser sitroner over samvær og relasjoner hvor enn de ferdes.

Så. Jeg bare sier det rett ut:

Det gjelder å sørge for at ens egne barn blir eldre enn tre år.

Også inni seg.

Jeg har delt dette innlegget i tre ulike poster. Neste post handler om viljestyrke.

Inspirasjon til dette blogginnlegget fikk jeg i DN artikkelen fra 5.01.13 der Bjørn Gabrielsen referer til de siste måneders bestselgere i USA som omhandler  forskning på viljestyrke og karakterbygging. Det er gjort sosiologiske forsøk og hjerneforskning som underbygger resultatene.

Har du gjort deg noen erfaringer med mennsker med enorm eller urealistisk selvtillit?