Kvinner og menn. Når det røyner på.

–Når det røyner på  gir kvinner slipp på jobben og holder familien i gang.

–Når det røyner på klamrer menn seg til jobben. Og fjernkontrollen.

Thomas og Ellen 1. juli 17

Alle dager er ikke en fest. Her er det #StasMedKalas 1.07.17

Disse to observasjonene er gjort av en bedriftslege med spesialisering i utbrenthet, som jeg selv var hos for noen år siden. Når arbeidstakere blir sykmeldte fordi de har møtt veggen snakker han med både den sykmeldte og eventuell partner. Fordi den enes atferd avhenger av, og påvirker den andres.

I A-magasinet  17.10.14 – (en stund siden jeg startet på dette innlegget, men ikke mindre aktuelt av den grunn) viser fem vellykkede karer hva de gjør for å prestere uten å gå på felgen. De råder flinke piker til å gjøre det samme som dem.

Et råd er au pair, et annet å delegere til andre, et tredje å bare gjøre det som er lystbetont.

Lett.

I artikkelen sier Anita Kron Traaseth:

– I tillegg trenger mange av dem (menn) fortsatt ikke å stille opp så mye på hjemmebane. Vi kommer ikke unna at svært mange kvinner fremdeles tar det største ansvaret hjemme selv om de er i full jobb.

Anniken Huitfeldt sier:

– Det er noe i kvinnekulturen som oppmuntrer til sykmelding, samtidig sier menn til hverandre:

– Kom deg på jobb, det hjelper!

Jaha.

Men hva skjer i en familie om begger sier og velger det. Begge legger seg på sofaen med hver sin fjernkontroll? I denne matematikken blir ikke minus + minus = pluss, hverken for barna eller samfunnet. Når vi leter etter svar, må vi også lete reelt. Det betyr kanskje ikke på samme sted.

Kvinner ligger langt over menn på sykefraværsstatistikken. Menn ligger langt over kvinner på andre statistikker. De er kongene på haugen i stressrelaterte sykdommer som hjerteinfarkt og hjerneslag, menn er vinnere på alkoholisme og narkotika. De er mer utsatt for ulykker. De er i større grad kriminelle, og de troner også aller høyest på selvmordstatistikken. Menn har dessuten mest vektøking de siste årene, og er dermed mest utsatte for livsstilsykdommer.

Det er ikke sikkert at menns måte å håndtere stress og tidsklemme på er forbilledlig. Det kan hende at vi opplever press og stress alle sammen i vår nye måte å leve på, som er så annerledes enn hva mennekser før oss har gjort.

De to setningene øverst får på et vis samfunnet til å fungere, om så på halv fart. Men det stopper ikke helt opp. Om begge foreldre i en familie er utkjørte,  om mor holder familien noenlunde i gang og far sikrer inntekten, da holdes samfunnshjulene  i gang. På haltende vis. Mor kommer på sykmeldingsstatisktikken, far fremstår som den utholdende helten som holder alt i gang, med sammenbitte tenner. Forklaringen medfører kanksje ikke riktighet i livets spørsmålstilling, men det blir statisktikk av det.

Bedriftslegen jeg viser til sier at når han får inn utslitte sykmeldte kvinner så spør han dem om hvordan de har det, og om de har barn. Hun svarer kanskje: -Ja, jeg har tre barn. Og du har kanskje en mann og? sier bedriftslegen. –Jada, det har hun. Og da sier bedriftslegen: – Jaha, FIRE BARN DA!

Han gjør det. Og dette er en mer enn godt voksen mann som har levd sitt liv som bedriftslege og utbrenthetsekspert lenge.

I denne sammenhengen tror jeg det er ganske meningssløst å se på statistikk. Man må gå mye dypere. Tørre å stille spørsmål. Det funker ikke å si at menn gjør mer husarbeid enn før.

I de familier der det virkelig deles på alt, kommuniseres godt og begge er fornøyde. Har vi disse problemene der? Og hvis så: –Er problenene like langvarige?

Det finnes forskning på utbrenthet. Det finnes oppskrifter på å ikke bli utbrendt. Ser man privatliv og jobbliv i en sammenheng, og på ordentlig, kan man kanskje finne noen svar.

Det likestilte Norge finnes. I noen familier. Men når man smører den likestiltheten utover alle og deler det tallet på sykefraværer, da er det ikke sikkert at man får det svaret man trenger for å få ned sykefraværet.

Familieliv kan ikke handle om bare å få kabalen til å gå opp. Det handler om å bli sosialisert inn i et felleskap, som er sterkt av samhørighet. Det innebærer også å sitte og lese en avis, lenge. Leke med lego. Tømme søpla og betale regninger. Når man outsorser alt det vanlige i en familie lever man annerledes enn de fleste. Det kan ikke være malen for alle som er sjåfører, snekkere, lærere, småbedrifteeiere, mekanikere, hudpeiere, bibliotekarer, butikkansatte. Og så videre.

De aller fleste i dette landet har helt vanlige liv. Og kommer aldri til å ha folk i arbeid for at vi skal få gjennomført livene våre. Takk og pris kanskje, vi vil leve selv!

Skal det være en debatt må den handle om ordentlige mennesker og ordentlige løsninger.

Venn med elever på sosiale medier?

– Jeg vil deg alt godt, men bare i arbeidstida.

Hva er det for noe?

Jeg har blitt advart på det sterkeste mot å bli venn med elever på sosiale medier. Inni meg kjentes det helt feil. Jeg har blitt venn med alle elever som har addet meg.

Velkommen inn

Velkommen inn kjære elev. Sånn har vi det her. Det er greit at du ser det.

Det mobbes på sosiale medier. Det forsøker voksne å ordne opp i. Vi som er foreldre og vi som er lærere. Lærere må gå inn i dette på dagtid, i skoletida, ikke på fritida. For vi vil jo ikke ha barn og unges problemer inn i stua vår!

Ofte nevnes nabokjærringa som er blitt borte. Det er jo ikke sant, vi har bedre enn noen gang mulighet til å være nabokjerringer og nabogubber på soaiale medier.

Det er på sosiale medier vi kan være gode rollemodeller. Der ser andre hvem vi er, og finner ut av om vi er hel ved, eller bare tullinger. Vi er ikke bare på jobben. Vi er allermest på fritida. Tåler ikke dine aktititeter på sosiale medier dagens lys eller ungdommenes hodelykt? Neivel. Det er ditt valg om du vil være med å inspirere og vise deg som en snill og sann, klok og sårbar, engasjert og kunnskapsrik person. Også på fritida.

Når elever følger meg på sosiale medier vet de at jeg kan se alt de skriver og deler. Jeg vet at de kan se alt jeg skriver og deler. Det er en bra sjekk for hva det er lurt å dele eller skrive.

Jeg tenker at vi være venn med barn og ungdom på sosiale medier, og at det ville vært helt hjerteskjærende å si nei til en tidligere eller nåværende elev .

Vi lærere har en jobb som ikke blir optimal om vi tenker at jobb er jobb. Det er ikke bare en jobb å være lærer. Det handler om å ha integritet, og bygge gode og trygge relasjoner. Om denne relasjonen opphører å eksistere etter skoletid, så blir det som å bygge et hus samtidig som man slukker en brann. Det skjer ikke. Da slukker man bare en brann og sitter igjen med ruinene.

Jeg leser og hører at noen lærere mener at om de er venn med elever på sosiale medier så går det ut over deres profesjonelle rolle overfor elevene. Jeg tenker at dersom det lærerne gjør på Facebook skader deres autoritet i klasserommet så er det en fin korreks til læreres atferd som lærer, menneske og samfunnsdeltaker.

Det er hva jeg tenker.

Hva tenker du?

God dag fra Ellen

 

Ordkrig eller sivilisasjon?

Respektfulle samtaler eller polariserte debatter?

Hva fører verden fremover?

Egentlig.

På Liatoppen 2015

En fin liten samtale. På fjelltur.

Jeg har noen dilemmaer i meg. Som at jeg ikke orker å høre eller se debatter. Jeg opplever debatter som ordkriger der den som klarer å si det samme om og om igjen uten å lytte til andre, vinner.

Jeg kan ikke huske at jeg har blitt klokere av debatt. Jeg blir frustert og desillisjonert av samfunnes mangel på sivilisert atferd.

Som jeg vet finnes.

Jeg vet at de som stiller til debatt ofte er siviliserte, kloke og kunnskapsrike. At de har mye å dele. Som jeg er interessert i.

Jeg ønsker meg respektfulle diskusjoner og vennlige samtaler. Der noen sier:

– Jasså sier du det. Det har jeg ikke tenkt på. Det skal jeg jammen tenkte på.

Nå.

Hva med deg, hvordan har du det med debatter?

God dag fra Ellen

Å spise som en nordmann er en katastrofe

– Norge er et lite, men ressursrikt land. Men dere har et overforbruk. Å spise som en nordmann er en katastrofe, for miljøet og for helsa.

Nordmenn spiser som..

Jeg har kuttet litt i denne: Hallvard Skauges illustrasjon viser en velfødd kar som spiser av kjøttjordkloden.

Jeg kunne snakket til dere på skjerm via Skype, men jeg ville se dere i øynene når jeg sier dere dette. Vi i den vestlige verden overspiser og bruker opp klodens begrensede ressurser.

 

Dette sier professor og engelskmann Tim Lang. Han sier videre at det er galskap å ha en politikk som sier at matforbruket skal opp med 70%.

 

WTO-tall viser at årsak nummer 12 av 17 dødsårsaker verden over henger sammen med for mye og feil mat.

 

– Vi produserer mer korn for å gi til dyr som vi kan spise, men som igjen gir oss hjertesykdommer. Han sier videre at dagens matsikkerhetspolitikk er helt feilslått. I stedet for fokus på produksjon av mer mat, må vi over på et mer bærekraftig kosthold. Lang er like oppgitt over sitt eget land som av Norge. – I London spiser vi mat som om byen var et helt kontinent.

 

Professoren oppfordrer den norske regjeringen til å legge om strategien for fremtidas matsikkerhet. Han mener politikerne må arbeide for å få kjøttforbruket ned. Veien fram er mer planter og mindre kjøtt. Og det kjøttet som produseres må være bedre og dyrere. Forbrukerne må overbevises om at de må betale mer. – I dag er kjøtt for billig, sa Lang.

 

– Matkrisa handler mer om kultur og verdier enn om underskudd på mat. Det er et holdningsproblem, ikke et produksjonsproblem. Dessuten er økt matproduksjon skadelig for miljøet.

 

Dette jeg har skrevet over her har jeg klippet ut og strippet ned fra Drude Beers kommentar i Nationen lørdag 20. september. Hun skriver under oveskriften Nordmenn spiser som gale, fra Toppmøtet om mat. De andre innleggene på konferansen handlet om matmangel, den engelske professoren sa at det var for mye mat!

Jeg studerte en gang et fag som het Global forståelse. Der var det tall på hvor mye ressurser som krevdes i ulike lands matproduksjon. USA lå på topp, Nepal på bunn. Nepal ble brukt fordi det er et land der folk likevel spiser bra, og har nok mat. Tallene viste at for de ressursene som skulle til for å mette én amerikaner kunne 250 nepalerese leve godt, samme energiforbruk gikk altså med for å mette en amerikaner og 250 nepalesere.

Det er hva det handler om.

Jeg tenkte på å skrive: Eller? under her. Men jeg droppet det.

God bærekraftig dag fra Ellen