mestring

{Barn og oppvekst} – Jeg klarer det selv!

Postet av

0

Mestring. Selvfølelse. Identitet. Selvstendighet. Uavhengighet. Trygghet. Frihet. Og visshet om at barnet kommer til å mestre det som trengs for en tilværelse uten mamma og pappa. En dag.

Waldemar syr på bil

Waldemar snart åtte sydde hele lappen selv, og det er mammaen skikkelig stolt og glad for. Det gjør meg trygg på at en dag kommer han til å fikse alt han trenger helt selv.

Så hva kommer først?

Mestringen kommer først. For å få troen på at man kan klare noe, må man klare noe. Og barn klarer å lære seg utrolig mye. De lærer seg å forstå det aller meste av et språk i løpet av sitt første leveår. De trener seg opp helt selv til å løfte overkroppen, snu seg rundt, gripe ting, krabbe, reise seg og gå. Ved tre års snakker barn morsmålet sitt. Da har de samtidig trent alle musklene i munnen og stemmen sin til å låte akkurat som de rundt dem låter. Ved omtrent seks års alder snakker barnet sitt morsmål flytende, og er i prinsippet i stand til å klare det meste selv.

Hvis vi slipper dem til

Hvis vi ikke stiller oss i veien for barnets utvikling

Det er helt nødvendig at barn stadig opplever at de mestrer noe nytt på sin vei til voksenlivet. Det handler om de små og store ferdighetene vi voksne behersker, som til sammen skaper våre praktiske liv. Ferdigheter som kanskje ikke virker så viktige, men som til sammen utgjør vår uavhengighet.

Disse småjobbene vi må inkludere barna i.

Å knyte en knute på søpla før vi kaster den virker kanskje ikke så viktig. Men det er greit å kunne, og utenkelig å ikke kunne, når man skal kvitte seg med sitt eget avfall.

Uansett aktivitet, er det helt avgjørende hvilken av disse to setningene voksne rundt barn bruker.

– Du klarer ikke det der, jeg skal gjøre det for deg.

– Er det litt vanskelig? Kom, så skal jeg vise deg hvordan vi gjør!

Er du en arrogant tjener, eller er du en veileder for barnet?

Denne snart åtteårige herren fant en bukse etter storebroren som var forvist til avdelingen for gamle bukser som kan bli til lapper på andre bukser. Han syntes den var så kul (har snappet opp at nesten utslitt er bra for tida), og vi fant en lapp som han strøyk på. Men. Vi vet jo at de faller av om vi ikke syr også. Han strevde litt med nålen og tråden. Jeg satt et stykke unna med mitt eget syarbeide, og blandet meg ikke inn, før jeg måtte filme litt på slutten.

Alt vi kan har vi lært steg for steg. Det er sånn vi utvikler våre ferdigheter. Men. Viktigst av alt:

Mestring på et felt fører til at vi vet av vi kommer til å klare å lære oss nye ting her i livet. 

Her har jeg skrevet om selvfølelse og mestring: Barn + Mestring = Selvtillit

Her har jeg skrevet om da han reparerte buksa si for første gang, sydde i en knapp som hadde falt av: Seksåringen klarer nesten alt

Maria Montessori sa at vi voksne skal være slik at vi svarer barnet på denne oppfordringen:

– HJELP MEG Å GJØRE DET SELV

Så enkelt.

Just do it!

barn + viljestyrke + mestring = selvtillit

Postet av

2

Dette blogginlegget er en fortsettelse på denne posten:

Barn + mestring = selvtillit

Ordet viljestyrke har egentlig for meg en negativ ladning følelser hengende ved seg. Det forsøker jeg å forandre på, fordi det stadig går opp for meg hvor nødvendig dette ordet, og særlig innholdet i det – er.

Begrepet viljestyrke har til og med fått meg til å forandre mitt syn på lekser. Litt. Eller egentlig ikke. Det har bevist det jeg har tenkt lenge, at om barna jobber bra på skolen så blir det ingen lekser. Får de ikke gjort det de skal fordi de tøyser og snakker og roter bort tida, så må de jobbe hjemme. Til de finner ut at det er lurt å jobbe bra på skolen. Det er bra for alle. For barnet selv som får jobbet når hjelpen er nær, og fordi hun opparbeider seg fritid. Det er bra for medelevene som får arbeidsro, og for foreldrene som slipper dårlig stemning rundt leksene, og kan bruke tiden sammen med barna til å ha fritid. Til slutt er det bra for lærerne som kan konsentrere seg om barnas faktidke arbeid, sosiale samhandling, deres undring og forskning, og dermed minimerer tidsbruk på konflikter og forstyrrelser. Som igjen er bra for barna.

Banalt kanskje, men viljestyrke må til for å oppnå mestring. Som igjen må til for at barnet skal få en god selvtillit, som er viktig for ny mestring, og så videre.

Hva slags forhold har du til ordet viljestyrke?

Barn + mestring = selvtillit

Postet av

7

En vedtatt sannhet er sammenhengen mellom opplevelse av mestring og graden av selvtillit hos barn. Fra 70-tallet av har det vært en klar oppfatning av at barn som mestrer har god selvtillit. Hypostesen ble da at bare man hadde god selvtillit så ville man lykkes. I USA har man sett det, og vi ser det her i Norge også at denne bygging av selvtillit har ført til en ting; barn med enorme egoer. Resultatet har  blitt:

En generasjon med barn med en enorm selvtillit, men desto lavere kompetanse. For årsakssammenhengen var den motsatte av hva man trodde:

Det er nemlig mestring som gir selvtillit, ikke selvtillit som fører til mestring. Og for å oppnå mestring må man ha viljestyrke.

Sitert fra Dagens Næringsliv 5. januar 2013 som viser til Psykologiprofessor Roy Baumeiseters nyeste bok «Willpower».

Og disse ungene har vi jo møtt. Det er de som trenger seg først i køen uten å bli stoppet av foreldrene sine. Det er de som får gå rundt med godterier en helt vanlig hverdag uten å dele med andre. Det er de som roper – Meg, meg! først i barnebursdagene når pølsene kommer på bordet, og som faktisk ikke demper seg før de har fått mat på tallerkenen. Det er de ungene som ikke synes du har riktig ketchup, eller riktige TV-kanaler, og som sier dette høyt uten at foreldrene griper inn og veileder dem i hva som er greit å si hverken hjemme eller borte. Det er de barna som ikke låner bort tingene sine til andre barn. Men som tilsynelatende er veldig fornøyde med seg selv. Dette er barn som er ganske dysfunksjonelle i relasjon til andre. Om ingen stopper dem og tar tak.

For endel år siden var jeg på et foredrag på Medisinsk Fakultet på Univeristetet i Tromsø. Det var Vincent Johansen som snakket. Han snakket om treåringen som aldri blir utfordret til å være mer enn tre år, som har fått bestemme alt hele veien fordi ingen har stilt seg i veien for hans ego, ingen har forventet at han skal bidra i flokken. Og da, sa Vincent, når disse treåringene blir voksne menn med professorstatus i medisin, og de leder en gruppe studenter de skal veilede blant pasienter og ansatte. Da er det alvorlig for alle de rundt at professoren i sin sosiale kompetanse fremdeles er tre år.

Disse treåringene er både sjefer og professorer og småkonger og smådronninger. Vi kjenner dem alle sammen, for dette er folk som presser sitroner over samvær og relasjoner hvor enn de ferdes.

Så. Jeg bare sier det rett ut:

Det gjelder å sørge for at ens egne barn blir eldre enn tre år.

Også inni seg.

Jeg har delt dette innlegget i tre ulike poster. Neste post handler om viljestyrke.

Inspirasjon til dette blogginnlegget fikk jeg i DN artikkelen fra 5.01.13 der Bjørn Gabrielsen referer til de siste måneders bestselgere i USA som omhandler  forskning på viljestyrke og karakterbygging. Det er gjort sosiologiske forsøk og hjerneforskning som underbygger resultatene.

Har du gjort deg noen erfaringer med mennsker med enorm eller urealistisk selvtillit?