Jeg er mamma. Derfor subber jeg. Inne. På et tidspunkt lærte jeg meg å gå med så lave skritt på sokkelesten at jeg knapt bøyer knærne. Hvorfor?

Det var nok for en sånn seks års tid siden at subbekompetansen min inntraff.

Fordi jeg har tråkket på ørsmå og kantete legoklosser i halvsøvne og ørske, med en liten på armen til alle døgnets tider, og en større liten kar som hadde god spredning på lekene sine, og noen ganger glemte små, små biter, som jeg i sparsomt belyste nattetimer tråkket på og bråvåknet ut av en halvsovende tilstand i melk og gråt, med påfølgende tilfredshet. Så jeg lærte meg å lese gulvet med tærne, som en blind leser skrift. For å unngå å kjøre hele kroppsvekten på hælen oppå en legokloss.

Nå virker det helt umulig for meg å løfte bena skikkelig innendørs hjemme. I alle fall på sokkkelesten. Jeg er mamma og en evig subber.

Hva med deg, er du en subber?