Søsken og venner

*I samme stol, med samme dyne. Ser Påskemorgen på NRK Super!*

Jeg tenker at båndet mellom foreldre og barn i utgangspunktet er det sterkeste mellom mennesker. Men jeg lurer på om ikke søskenbåndet kan være enda sterkere. Kan være.

Jeg har ønsket inderlig for barna at de skal stå sammen. Når det røyner på. Hvis de synes at vi voksne blir urimelige, at de da har hverandre. Og forhåpentlig kommer de til å leve lenger enn oss. Sammen. Det er fint å ha en som kjenner historien min som jeg. Ingen andre enn søsken kan forstå ens oppvekst. Helt på ordentlig. Tror jeg da.

Jeg kjenner meg likere broren min enn jeg kjenner meg lik noen av foreldrene mine. Vi har samme historie. Nesten. For det kan aldri bli helt likt. Da vi begge hadde lest bind én av Karl Ove Knausgaards Min Kamp hadde vi lagt merke til helt forskjellige ting. Fra en bok som er så detaljert!

Med barna våre har jeg vært bestemt på at det de eier, eier de sammen. Vi driver ikke og deler legoen fordi en fikk det, og den andre fikk det, eller kragler om hvem som eier hva. De må dele og bytte på. Når de har besøk må de ta med den som ikke har besøk i leken.

Om noen ødelegger leken er det annerledes.

Jeg har ikke rådført meg med noen om dette. Jeg har bare fulgt hjertet mitt. Det er klart at alle skal få være med! Vi er familie. Vi er sammen.

Jeg har tenkt at de kanskje trenger noe privatliv etterhvert, men opplever at det kommer av seg selv. De trekker seg unna en liten stund, eller en av dem er på en aktivitet eller på besøk. Da finner den andre på noe alene, eller slår av en ekstra lang prat med oss voksne. De har valgt å ha rom sammen, selv om de kan ha hvert sitt. De sover i samme seng, selv om de har hver sin. De står opp og lager frokost sammen. I dag hørte jeg de synge Bjelleklang i vilden sky i halv sju-tida. Og han lille spurte han store:

– Synes du jeg skal ta den eller den genseren?

Akkurat der skiller de seg veldig. Han store ville nok bare tatt den som lå øverst, så han sa forundret:

– Jeg vet ikke jeg.

Jeg har noen ganger tenkt at kanskje jeg er for bestemt med dette. På den annen side har det ikke vært noen diskusjon rundt dette noen gang. Når gjester av han store har sagt at han ille må gå ut av rommet har jeg bare sagt at han bor her, han er med.

Jeg ser jo at andre har det annerledes. Og jeg lurer litt på hva andre tenker om dette. Du for eksempel. Hva tenker du?

Posted

mai 2, 2013

Barn, Livet er nå

ellens oase

Tags:

Søsken, vennskap

Comments

12 svar til «Søsken og venner»

Ellen

mai 2, 2013

Tja.. Vi har fire barn, bor i et lite hus og er en veldig tett familie. Men når det handler om vennene til barna, da har jeg motsatt politikk. Den som har besøk, har ingen plikt til å ha med de andre i leken. Det er også helt greit å ha sine egne leker, men erfaringen viser at en god del – det meste – blir felleseie etterhvert som nyhetsverdien faller.

Men her gjelder det å følge sitt hjerte og se barna sine. Tror ikke det finnes fasiter på sånt.

LikerLiker

Svar
1. ellens oase
  
  mai 3, 2013
  
  Ja, og det er nok litt annerledes når det er fire barn. Da er det sjelden noen av søsknene som blir alene.
  
  LikerLiker
  
  Svar
Ambivalentica

mai 2, 2013

Jeg tenker nok mye som deg. Vi har tre tette gutter, og det er mitt ønske at de skal bli like sammensveiset som jeg opplever at min søskenflokk har vært/er. En grunnleggende trygghet som bunner i at «vi er her for hverandre, uansett». Vi gjør mye sammen som familie, og ungene er ikke i barnehage. De eldste deler rom og han på tre måneder flytter sikkert inn så fort det høver seg. Leker er gjerne fått individuelt, men vi deler. Alt unntatt kosedyr som soves med. Venner kommer de antakeligvis til å dele på, i større eller mindre grad, men jeg er usikker på om jeg kommer til å tvinge brødrene på kamerater på besøk. Jeg ønsket alltid å inkludere lillesøster og håper jeg kan motivere til samme holdning her hjemme. Fornøyelig å reflektere over dette på en torsdag! 🙂

LikerLiker

Svar
1. ellens oase
  
  mai 3, 2013
  
  Neida, jeg tvinger ikke. Tror jeg.
  
  LikerLiker
  
  Svar
tonetrinn

mai 2, 2013

Det er fint å oppmuntre til fellesskap. Men hvis søsknene føler det blir påtvunget, tror jeg det kan virke mot sin hensikt. Hvis man påtvinger at lillebror alltid skal være med på leken når storebror har gjester, så kan det være negativt for begge, stemningen blir ikke god av sånt! Men du vil nok merke hvis du driver det for langt! Ser ut til at dine to har det hyggelig sammen!

LikerLiker

Svar
AnnePanne

mai 2, 2013

Interessant tema. Vi har tre barn, jente på 7 og to gutter på 3 og 1. Jeg opplevde at mor til en venninne av min datter krevde at hennes sønn på 4 skulle være med sin søster på besøk til min datter. Det gikk veldig langt, og vi har bare overflatisk kontakt i dag. Jeg var uenig i denne praksisen, mest fordi jeg fikk denne regelen påtvunget i mitt eget hjem. Men opplevde også en form for moralisering i form av beskyldninger om å være lite inkluderende. Vi praktiserer ikke dette hjemme, og tror ikke vi vil gjøre det heller. Men om det faller naturlig er det jo en annen sak…

LikerLiker

Svar
1. ellens oase
  
  mai 2, 2013
  
  Ja, det blir jo veldig i overkant. Det hadde jeg ikke likt!
  
  LikerLiker
  
  Svar
  1. AnnePanne
    
    mai 2, 2013
    
    Det kom ikke så klart fram, men jeg synes det var fint å lese en begrunnelse for dette. Det er ikke så vanlig i nabolaget, derfor ble jeg nok tatt litt på senga. Syns det er greit at det praktiseres der vi er på besøk, men ikke at det skal praktiseres av de som besøker oss. I dette tilfellet syntes jeg det var greit at jentene var sammen uten brødrene. Vi hadde nemlig vært bortreist i 4 måneder…
    
    Takk for fin blogg !
    
    LikerLiker
Åshild

mai 2, 2013

Det er kanskje fordi jeg har gutt og jente at jeg aldri har tenkt at den som ikke hadde besøk skulle få delta i leken.

LikerLiker

Svar
1. ellens oase
  
  mai 2, 2013
  
  Hm, ja og det er jo også interessant!
  
  LikerLiker
  
  Svar
Joanna

mai 2, 2013

Hmmmm. Som eldst av åtte og mor til fire har jeg jo noen tanker om dette. For det første: Det er godt å være flere søsken. Åtte er kanskje i meste laget, men fordelen var at det alltid var en eller annen konstellasjon som fungerte. Fordi alle 8 var ikke bestevenner bestandig. Med to tett og så to tette litt senere selv, så vi hos oss at kjønn faktisk spilte en rolle på hvor nære de var da de var små – og så da de ble større. F.eks. Eldstemann er jente, og har en bror som er et år yngre. De var nesten som tvillinger å regne etterhvert, fordi lillebror tok storesøster igjen på størrelsen. De var bestevenner og uadskillelige frem til ca. 12 års – alderen. Like interesser, mange felles venner, felles fritidsaktiviteter. Så skjer det noe. De kan plutselig nesten ikke være i samme rom. Konfliktnivået er skyhøyt, og for husfredens skyld oppmuntrer vi faktisk til at de bare holder seg unna hverandre. Dette varer i flere år, helt til de er ferdig med videregående faktisk. Men så roer det seg igjen, og de har et helt greit forhold. De to neste er begge gutter. Det er 15 måneder mellom dem. De er veldig ulike i vesen og interesser, og selv om de har hatt mye moro sammen bare de to – har de alltid hatt adskilte vennekretser og fritidsaktiviteter. Disse to er nå tenåringer, og har et helt ukomplisert forhold, men er lite sammen på fritiden. Jeg tenkte at de ville henge mer sammen, siden de var av samme kjønn – men det slo altså ikke til.

Det jeg prøver å si, er at selv om jeg i utgangspunktet er enig med deg i prinsippet, så er barn og søsken så forskjellige, at det som fungerer for noen, ikke vil fungere for alle. Jeg har f.eks et avslappet forhold til personlige eiendeler, og er oppdratt med hovedtanken ‘It’s yours to share’. Selv om jeg har forsøkt å innprente dette i lik grad hos mine, så varierer det veldig i hvor stor grad de er villige til å dele leker, klær, tid og venner med hverandre. Min mann var i praksis enebarn, (skikkelig attpåklatt). Han var ikke vant til å dele, og er mye mer beskyttende i forhold til personlige eiendeler, og ikke så tilbøyelig til å synes det er greit at noen låner ting uten å spørre f.eks. Vi har dermed påvirket ungene i litt forskjellige retninger, mer eller mindre ubevisst. Livet leves i faser. Jeg er veldig glad jeg har mange søsken, men må innrømme at jeg ikke står alle like nær. Men vi er der for hverandre likevel. Og det er godt å se at mine barn er veldig beskyttende ovenfor hverandre – ‘I got your back’ liksom – selv om det kan krangles om hvem sin tur det er til å ta ut av oppvaskmaskinen eller hvem som har forsynt seg med alle de renvaskede bokserne… 🙂

LikerLiker

Svar
1. ellens oase
  
  mai 2, 2013
  
  Takk Joanna det må jo være forskjellig i forskjellige familier. Og ja, jeg ser at vi må justere når behovet melder seg!
  
  LikerLiker
  
  Svar