Levd liv. Plommetre i hagen. Har gitt frukter i mange mange år. Og så døde det hen. Nå får det stå og være en skulptur, og i aftensol være en stille illustrasjon til denne teksten.

Jeg har selv hatt tre aborter. Spontane, ulykkelige. Jeg har vært gravid fem ganger. Og det ble to barn. Det er jeg glad for. At det ble to barn. Selv om jeg gjerne skulle hatt flere.

Jeg har aldri tatt en abort frivillig. Og det er litt min fortjeneste. Men også flaks. Man kan ikke ta alle forhåndsregler her i verden. Mot voldtekt eller andre overgrep. Jeg kunne ha vært alvorlig syk og hatt et valg mellom å bære frem barnet og risikere barnets og mitt eget liv, eller med stor sikkerhet overleve selv og få en ny sjanse til å få barn.

Jeg har en venninne som er gynekolog. Hun jobber på et stort sykehus. En dag i måneden må hun utføre aborter. Det gjør de andre gynekologene på sykehuset også. En dag hver måned. Hun sier at det er alle gynekologers verste dag. Hun har fortalt meg om sene aborter der tårene har gjort det nesten umulig for henne å utføre jobben sin. Dette er aborter der det ikke finnes noen annen løsning.

For kanskje 12 år siden hørte jeg Joralf Gjerstad – Snåsamannen, i et intervju i radioprogrammet «På livet laus». Han fikk spørsmålet om han noen gang hadde følt seg hjelpeløs når mennesker oppsøkte ham. Han svarte:

Det er når det kommer unge jenter til meg som har tatt abort, men som aldri får fred i sjelen. Og jeg tenker: Hva er det med samfunnet vårt som gjør at unge friske jenter må ta bort babyer?

Ja. Det sa han. Og det har jeg ofte tenkt på. Hva er det med vårt samfunn? Og må det være sånn?

For noen uker siden var jeg med på aksjonen «Min kropp – mitt valg», som blir ledet av Susanne Kaluza. Jeg er utrolig takknemmelig for at hun satte i gang et skikkelig rabalder i Stortinget, og jeg ser at det kommer mye bra ut av det. Alle mennesker må reflektere seg frem til og jevnlig revidere sine egne standpunkter. De etiske prinsippene rundt abortloven ble ikke intravenøst integerert en gang for alle, i alle da loven ble vedtatt på 70-tallet.

Når det gjelder aksjonen så vil jeg presisere at:

Aksjonen handler om likhet for loven, og retten til å bli behandlet med verdighet og vennlighet i en ytterst vanskelig situasjon.

Så Joralfs spørsmål, og også mitt igjen: Hva er det som gjør at samfunnet ikke har plass til babyer som kommer uanmeldt? Det er et viktig spørsmål og en stor utfordring: Å myke opp våre holdninger til når det passer å få barn. Og hvordan vi ser på ansvaret for barn. Kan et lite barn bo i kollektiv med studenter? Kan en mamma bo hjemme hos mor og far en stund når det plutselig kommer en baby?

Jeg tenker ja, babyer må være velkomne, det må være mulig å improvisere litt rundt normen. Det går fint uten stasjonsvogn og to bad. Det går veldig fint. Og her opplever jeg at det er ulike holdninger rundt omkring i landet vårt. Da jeg kom til Nord-Norge som student møtte jeg mange enslige mammaer. Her på Østlandet hadde jeg ingen venninner som fikk barn. Det betyr ikke at de ikke ble gravide. I Nord-Norge opplevde jeg en mye større raushet og varme til det å få barn alene, eller i studietida. Det ordnet seg. Og det slo meg at selv om ingen noengang har snakket til meg om gudsfrykt og skam personlig, så har jeg opplevd i vårt sekulære samfunn at det å bli gravid var det verste som kunne skje. Hadde jeg blitt gravid som ung og enslig ville jeg aldri fortalt det til noen. Jeg ville tatt abort i stillhet.

Forventningene til meg var helt klare. Jeg skulle få meg en utdanning, en jobb, klare meg selv. Uavhengig av en mann. Og det synes jeg var bra forventninger. Men. Ingen fortalte meg at det kunne jeg få til om det så skulle skje at det dukket opp et barn underveis. Min opplevelse var at ble jeg gravid, da ville min verdighet være fortapt. Da ville jeg sitte der, med babyen i en kjeller. Mens alle venninnene mine var ute og hadde det gøy. Det finnes flere veier å gå har jeg lært meg. Det tok tid.

Jeg lurer på om dette bare er min opplevelse av å være ung og bli voksen på 80- og 90-tallet. Eller om det var en trend i tiden.

Jeg lurer også på hvordan unge i dag ser på disse tingene. Det vil jeg høre om!

Feminist, teolog og firebarnsmamma Ellen Hageman utfordret meg her i bloggen til å lese Vårt Land lørdag 12. oktober 2013. Det gjorde jeg. Og jeg takker. Hennes utgangspunkt er også fastlegers reservasjonsrett. Jeg vil sitere noe av det hun skriver her:

Kvinners fortellinger om abort er sårbare. De bør ikke brukes til å supplere etiske standpunkt. De bør derimot være utgangspunkt for hele samtalen.

Videre skriver hun:

Jeg er (inntil videre) for selvbestemt abort frem til tolvte uke. Fordi kvinners erfaringer viser at abort alltid kommer til å skje og derfor bør skje trygt. Alikevel er jeg abortmotstander.

Her kan du lese hele Ellen Hagemans innlegg på verdidebatt i Vårt Land.

Hvordan har du det med forventninger, redsler og hemmeligheter om graviditet utenfor skjema. Hvis du vil fortelle, del gjerne!

God dag til deg fra meg!

Ellen