En pappa er god å ha: – He he. har du fått deg heis Regine? – Neida, jeg bare bruker pappaen deres!

Pappa- og mammapermisjon etter fødsel er stadig gjenstand for debatt. Og akkurat nå er jeg mest forundret over at noen kaller de 14 ukene pappakvote for et feministisk gufs fra fortiden.

Jeg kaller det et maskulinistisk sjumilssteg mot fremtiden!

Et sjumilssteg som innebærer at pappaer får styrket retten sin til å være pappa, der arbeidsgivere må gi etter for pappaenes rett til å være pappaer, og bare det i noen få måneder av sitt yrkesliv, og der barn får øremerket rett til å være med pappaen sin. Jeg er sikker på at denne modellen kommer til å styrke familesamholdet fordi pappa er på banen som omsorgsperson tidlig, han finner ut av å ta hånd om barnet og hjemmet på sin måte, og dermed bringer han sin integritet inn i familielivet side om side med mamma.

Når noen politikere mener at dette er et frihetsmessig tilbakesteg med hensyn til å til å velge hva som er best for familien, ser jeg det som en type valgfrihet som hverken gavner barnet, pappaen eller samholdet mellom mor og far.

Skal ikke pappaer ha like stor rett til å være med, og bli kjent med sine barn som mammaer har?

Skal ikke barn ha like stor rett til å være med pappa som med mamma?

Det er helt umulig for meg å forstå at noen svarer nei på disse spørsmålene med argument om at det gir mindre frihet fordi pappakvoten er øremerket.

Frihet til eller fra hva?

Pappakvoten kan deles opp og smøres ut. Med vårt siste barn tok pappaen ut sin kvote en dag i uka, og jeg begynte å jobbe en dag i uka. Pappakvoten kan strekkes ut over flere år.

Jeg synes dette er et gledelig, fremsynt og klokt grep for barnefamiliene, og det gjør meg stolt av samfunnet vårt!

Og da må mitt mammaego stille seg litt i skyggen – for jeg ville helt egoistisk sett være så mye som mulig med ungene mine. Det er også utvilsomt best for ammingen at mor er hjemme lengst mulig. Men: Dét kan løses på andre måter.

Hva tenker du om forslag til ny pappakvote?