Ja, min oldemor visste det sikkert; at alliminiumsgryter er supre. Nå tar vi dem for gitt, men for hundre år siden var mye annerledes.

I en kjele fra IKEA ble det plutselig også en selfie, med speilreflekskamera – og bilde av kontoret eller min kreative hule, sånn som det er.

Kar af alliminium er dyre, men udmerkede til alslags koging og lette at holde rene. Kogekar af jernblik koger hurtigt op, men er uvarige. De må tørres vel for at bevares mod rust. Bliktøy vaskes først med varmt sæbevand og skures med sæbe og fin sand eller pudsested, skylles godt i varmt vand og opstilles til tørring eller pudses blankt med kridt og rene filler. Kridt sliter mindre end sand.

Livet på min oldemors tid krevde mye kunnskap om håndverk og materialer, og hvordan alt skulle behandles. På mange måter vet samfunnet vårt mer nå, men kunnskap for å klare seg, overleve og være selvhjupen – den var helt annerledes og på mange måter mye mer krevende i min oldemors barne- og unge voksenliv. Så. Selv om jeg har tilgang på all mulig kunnskap, er jeg ikke sikker på at jeg vet så mye mer enn min oldemor gjorde. Med jeg vet andre ting enn hun visste. Det er klart. Hva som er mest nyttig er jeg ikke alltid helt sikker på. Men. Jeg gnikker mindre på ting enn hun gjorde, og jeg er ikke like redd for hva andre synes om jeg slurver litt med husarbeidet.

Her en dag sa barna mine: – Åh, det lukter 17. mai her, og jul! Begge var enige om det. Jeg sto og strøyk. Dette ville nok ikke min oldemor opplevd, og hun ville nok gitt meg en skikkelig oppstrammer om hun visste hvor lite vi stryker her i huset. Så, mer fri er jeg helt klart. Jeg kan velge. Uten å tape anskikt, status, anseelse.

Denne lille serien fra min oldemors folkeskolekokebok som er skrevet på slutten av 1800- tallet kan du følge baklengs her:

{Oldemors Kogebog} Forrige innlegg handler om Kobberkar og kaffekjele, og alle innleggende er et lite stykke hverdagslivhistorie fra hundre år tilbake i tid.

Velkommen inn i Min Oldemors Kogebog!