Fantasy er ikke min favorittsjanger, men så fikk jeg plutselig Ildkrøniken å lese til Bokbloggturnéen. Til alt hell for meg sa min kjære:

– Den har jeg lyst til å lese!

Så da ble det sånn. Han leste, og han gjesteblogger her i ellens oase med sin opplevelse av

Ildkrøniken av John Stephens.

Boka er nummer to i rekken av en planlagt trilogi. Bokomslaget er tegnet av Grady McFerrin. Han har også laget noen små illustrasjoner til hvert kapittel. Bildet på forsiden er malt av Jon Foster. Maleriet er klarlakkert eller glanset, og jeg må trekke frem Livonia Print i Latva for nydelig trykk. Illustrasjonene gjerne kunne vært noe større, så de hadde kommet mer til sin rett.

Selv om jeg ikke hadde lest bok nummer én Smaragdatlaset, hadde jeg ingen problemer med å komme inn i handlingen. Det hele begynner spektakulært og eksplosivt. Her er det fritt for lange introduksjoner og forhistorier. Vi blir bragt rett inn i handlingen.

Boka er lagt opp slik at de tre søsknene  Kate, Michael og Emma finner hver sin bok. Denne boken handler om Michael.

Her er det trollmenn, hekser, alver, troll, og mennesker. Både slemme og snille, som kjemper den evige kampen det gode mot det onde.

Det er bånn gass og ulidelig spennede i 491 sider, med noen få utvalgte rolige partier for å stramme opp historien, og la leseren få igjen pusten. Men ikke lenge nok til at pulsen synker ned på normalt nivå!