Dette blir ingen vanlig bokanmeldelse, men assosiasjoner jeg gjorde meg da jeg leste boka.

Karianne Gamkinn, Beklager jeg må være mamma

Takk for at du tar debatten til fornuftige og nyanserte høyder Karianne!  Etter å ha lest hele boken, jeg skrev dette begeistringsinnlegget etter tjue sider! sitter jeg igjen med akkurat den følelsen og den beslutningen jeg har langt inni meg når det gjelder barn, jobb, deltid, heltid, barnehage, hjemmemamma eller pappa, feminisme, samfunnsansvar, plikt, pensjonspoeng og frihet. Da er det denne setningen som kommer tilbake til meg – setningen jeg har tenkt mange ganger, og som stadig er like uforanderlig for meg:

– Jeg har fått barn for å være sammen med dem!

Så mye som mulig og med minst mulig stress i koroppen min, så mest mulig tilstedeværelse når vi er sammen. Det handler også om å gi barna frihet, og samtidig være tilgjengelig.

Når jeg leser Beklager, jeg må være mamma ser jeg at det er forskjell på hvordan det er å kombinere jobb og mammarollen sett i sammenheng med hva slags utdanning og hvilket yrke man har. Det er nok forskjellige forventninger til arbeidstakere og fleksibilitet i ulike yrker. Jeg må jobbe litt med meg selv for ikke å ha dårlig samvittighet når jeg er borte fra jobben min, fordi jeg vet at det blir mer jobb for de som er på jobb. Samtidig har jeg ingen bebreidelser til mine kollegaer om de er hjemme med syke barn. Så det gjelder å holde hodet kaldt og bestemme seg for hva man skal ha dårlig samvittighet for. Syke barn er syke barn, sånn er det. Ingen blir lykkeligere av at noen har dårlig samvittighet.

Så hva med en kollektiv nedleggelse av den følelsen? Den er energitappende, hemmende for kreativiteten og den løser ingen problemer.

Da jeg ble mamma var det veldig etterlengtet og ganske overraskende. Jeg så det som en bonus, og en gave jeg på ingen måte hadde sett for meg at jeg skulle få. Og jeg trodde helt ærlig at feminismen hadde kommet så langt at det ville være helt greit å være hjemme med barn en stund. Thomas og jeg gikk betraktelig ned i stilling begge to og jobbet 60 % hver det første året med barn. Det gjorde tilværelsen overkommelig for oss begge til tross for at jeg hadde vært med å starte en barnehage, og året etter startet en skole. Med skolen ble det 80% for meg, og det kjennes ikke i ettertid som noe slaraffenliv akkurat, men med en dag fri i uka holdt jeg hodet over vannet.

Da barn nummer to kom i 2007 bestemte vi oss for at jeg skulle jobbe 100%, samtidig som pappaen hadde blitt bedriftseier. Det var ikke lurt, det var skikkelig dumt. Ingen av oss hadde noe i reserve noen gang. Og for dere som har lest bloggen min en stund vet dere at jeg gikk durabelig på en smell. Som har vart lenge.

Jeg er veldig glad for at familieliv kan diskuteres så nyansert som Karianne Gamkinn gjør. Hun viser alle dillemmaene sine, og trekker frem dype refleksjoner rundt den moderne mammarollen.

Det vil jeg rope et firefoldig hurra for:

HURRA

HURRA

HURRA

HURRA!

Mer skal jeg ikke røpe her. Du kan lese bloggen og kjøpe boka. Og igjen, jeg har skrevet litt om boka her også.

Les også forlaget Cappelen Damms omtale av boken, og Kariannes egen blogg: Mammadamen. Vil du bestille boka så kan du gjøre det via Mammadameabloggen, da får Karianne en ekstra liten skjerv av kjøpesummen…

God lesing!

Ellen