her er mine beste bloggposter for oktober

Skryt # 3

Ikke så lett å se, men bloggen lå altså på 19. plass i flere dager!

Et innlegg jeg har hatt liggende en stund har et tema som jeg sikkert kommer til å skrive mer om senere også, det er bloggposten om gutter og jenter, og likhetene mellom dem. Teksten har et innhold som jeg gjerne skulle ha flere lesere med på. Likhetene mellom jenter og gutter viser muligheter og gir hvert individ et større potensial. Liker du bloggposten Flest likheter mellom jenter og gutter, så del den gjerne med noen, på epost, twitter, Facebook osv. Jeg tenker at det er veldig viktig hvor vi som har levd en stund setter fokuset i forhold til kjønn. Gjør vi et stort nummer ut av kjønnene så blir det et stort poeng. Setter vi fokuset på handlinger, holdninger og interesser så blir det fokus på det.

Noen bloggposter jobber jeg mer med enn andre. Innlegget om abort hadde jeg hatt liggende en god stund. Også fra før Susanne Kaluza startet bloggaksjonen mot legers reservasjonrett rettet mot stortingsrepresentanter. Det var et innlegg jeg stadig kikket på før jeg turde å slippe det ut. Magne Antonsen i VG på nett anbefalte det der. Der ble det liggende fra torsdag ettermiddag til mandag ettermiddag. Leserne stormet inn fra samme sekund som linken ble lagt ut, og like stille som det var her fra før ble det da linkten ble tatt av. Det ble 184 uttalelser, 19.plass på bloggurat og jeg blomstret på 44. plass på blogglisten i ett døgn. Der har jeg bare vært en gang før!

For en helg det var! Det var så mange som engasjerte seg og skrev lange innlegg og delte sine historier. Noen også på epost. Det var rørende å se at unge jenter engasjerte seg, og jeg lærte mye om temperaturen på holdninger til abort både nå og før. Jeg synes det var en nyansert og høflig debatt, med et par unntak, men det skulle bare mangle.

Bloggposten om arbort kan du lese her.

Takk til alle som engasjerte seg, og la igjen kommentarer og stadig gjør det. Det gjør det motiverende å skirive blogg!

Hadde du en annen favoritt kanskje?

Abort. Et av verdens aller tristeste og tommeste ord

Levd liv

Levd liv. Plommetre i hagen. Har gitt frukter i mange mange år. Og så døde det hen. Nå får det stå og være en skulptur, og i aftensol være en stille illustrasjon til denne teksten.

Jeg har selv hatt tre aborter. Spontane, ulykkelige. Jeg har vært gravid fem ganger. Og det ble to barn. Det er jeg glad for. At det ble to barn. Selv om jeg gjerne skulle hatt flere.

Jeg har aldri tatt en abort frivillig. Og det er litt min fortjeneste. Men også flaks. Man kan ikke ta alle forhåndsregler her i verden. Mot voldtekt eller andre overgrep. Jeg kunne ha vært alvorlig syk og hatt et valg mellom å bære frem barnet og risikere barnets og mitt eget liv, eller med stor sikkerhet overleve selv og få en ny sjanse til å få barn.

Jeg har en venninne som er gynekolog. Hun jobber på et stort sykehus. En dag i måneden må hun utføre aborter. Det gjør de andre gynekologene på sykehuset også. En dag hver måned. Hun sier at det er alle gynekologers verste dag. Hun har fortalt meg om sene aborter der tårene har gjort det nesten umulig for henne å utføre jobben sin. Dette er aborter der det ikke finnes noen annen løsning.

For kanskje 12 år siden hørte jeg Joralf Gjerstad – Snåsamannen, i et intervju i radioprogrammet «På livet laus». Han fikk spørsmålet om han noen gang hadde følt seg hjelpeløs når mennesker oppsøkte ham. Han svarte:

Det er når det kommer unge jenter til meg som har tatt abort, men som aldri får fred i sjelen. Og jeg tenker: Hva er det med samfunnet vårt som gjør at unge friske jenter må ta bort babyer?

Ja. Det sa han. Og det har jeg ofte tenkt på. Hva er det med vårt samfunn? Og må det være sånn?

For noen uker siden var jeg med på aksjonen «Min kropp – mitt valg», som blir ledet av Susanne Kaluza. Jeg er utrolig takknemmelig for at hun satte i gang et skikkelig rabalder i Stortinget, og jeg ser at det kommer mye bra ut av det. Alle mennesker må reflektere seg frem til og jevnlig revidere sine egne standpunkter. De etiske prinsippene rundt abortloven ble ikke intravenøst integerert en gang for alle, i alle da loven ble vedtatt på 70-tallet.

Når det gjelder aksjonen så vil jeg presisere at:

Aksjonen handler om likhet for loven, og retten til å bli behandlet med verdighet og vennlighet i en ytterst vanskelig situasjon.

Så Joralfs spørsmål, og også mitt igjen: Hva er det som gjør at samfunnet ikke har plass til babyer som kommer uanmeldt? Det er et viktig spørsmål og en stor utfordring: Å myke opp våre holdninger til når det passer å få barn. Og hvordan vi ser på ansvaret for barn. Kan et lite barn bo i kollektiv med studenter? Kan en mamma bo hjemme hos mor og far en stund når det plutselig kommer en baby?

Jeg tenker ja, babyer må være velkomne, det må være mulig å improvisere litt rundt normen. Det går fint uten stasjonsvogn og to bad. Det går veldig fint. Og her opplever jeg at det er ulike holdninger rundt omkring i landet vårt. Da jeg kom til Nord-Norge som student møtte jeg mange enslige mammaer. Her på Østlandet hadde jeg ingen venninner som fikk barn. Det betyr ikke at de ikke ble gravide. I Nord-Norge opplevde jeg en mye større raushet og varme til det å få barn alene, eller i studietida. Det ordnet seg. Og det slo meg at selv om ingen noengang har snakket til meg om gudsfrykt og skam personlig, så har jeg opplevd i vårt sekulære samfunn at det å bli gravid var det verste som kunne skje. Hadde jeg blitt gravid som ung og enslig ville jeg aldri fortalt det til noen. Jeg ville tatt abort i stillhet.

Forventningene til meg var helt klare. Jeg skulle få meg en utdanning, en jobb, klare meg selv. Uavhengig av en mann. Og det synes jeg var bra forventninger. Men. Ingen fortalte meg at det kunne jeg få til om det så skulle skje at det dukket opp et barn underveis. Min opplevelse var at ble jeg gravid, da ville min verdighet være fortapt. Da ville jeg sitte der, med babyen i en kjeller. Mens alle venninnene mine var ute og hadde det gøy. Det finnes flere veier å gå har jeg lært meg. Det tok tid.

Jeg lurer på om dette bare er min opplevelse av å være ung og bli voksen på 80- og 90-tallet. Eller om det var en trend i tiden.

Jeg lurer også på hvordan unge i dag ser på disse tingene. Det vil jeg høre om!

Feminist, teolog og firebarnsmamma Ellen Hageman utfordret meg her i bloggen til å lese Vårt Land lørdag 12. oktober 2013. Det gjorde jeg. Og jeg takker. Hennes utgangspunkt er også fastlegers reservasjonsrett. Jeg vil sitere noe av det hun skriver her:

Kvinners fortellinger om abort er sårbare. De bør ikke brukes til å supplere etiske standpunkt. De bør derimot være utgangspunkt for hele samtalen.

Videre skriver hun:

Jeg er (inntil videre) for selvbestemt abort frem til tolvte uke. Fordi kvinners erfaringer viser at abort alltid kommer til å skje og derfor bør skje trygt. Alikevel er jeg abortmotstander.

Her kan du lese hele Ellen Hagemans innlegg på verdidebatt i Vårt Land.

Hvordan har du det med forventninger, redsler og hemmeligheter om graviditet utenfor skjema. Hvis du vil fortelle, del gjerne!

God dag til deg fra meg!

Ellen

# minkropp: Like rettigheter for alle jenter – uansett fastlege

Image

I dag er jeg med på en bloggaksjon. Det er Susanne Kaluza som har forfattet brevet til alle stortingsrepresentantene, og jeg setter mitt navn under dette. Her er bloggposten Susanne har skrevet, og som jeg deler, og som du er velkommen til å dele, i bloggen din, på Facebook, og som epost til landets stortingsrepresentanter:

Noen ganger blir man så opprørt over en sak at det ikke holder bare å skrive om det. Man må også skrive til de som faktisk sitter med makt til å endre. I dag har jeg derfor sendt et brev til alle landets stortingsrepresentanter. Brevet er et ledd i en aksjon jeg har dratt i gang sammen med en rekke andre, engasjerte bloggere som er like opprørte som meg. Håper du også har lyst til å bidra!

I brevet står det:

“Hei,

Først og fremst: Jeg har stor respekt for at abort er et vanskelig, moralsk og dypt personlig spørsmål. Jeg mener vi som samfunn må gjøre det vi kan for å sørge for at så få jenter som mulig blir nødt til å oppleve dette.

Jeg skriver til deg i dag om forslaget om å gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd samt skrive ut resept på nødvendig prevensjon.

Legene har allerede en reservasjonrett mot å utføre abort, en rett de har hatt siden 1975.  Den ordningen er god, og skaper ingen problemer verken for sykehus eller pasienter. Men det er en stor prinsipiell forskjell på å utføre et inngrep selv, og å henvise pasienter videre til en behandling de har lovfestet krav på. En lov som tillater fastleger å nekte å gi pasientene henvisning til lovlige helsetjenester er bare med på å gjøre det vanskeligere og mer tidkrevende å få helsehjelp for kvinnene som befinner seg i en slik situasjon.  Kvinner bør slippe denne merbelastningen.

Fastlegen er førstelinjetjeneste og den vi alle henvender oss til når vi har spørsmål om helsa vår. En allmennlege som har inngått en avtale med kommunen om å delta i fastlegeordningen har i dag plikt til å sørge for at pasientene får lovfestet helsehjelp. Skal vi ha det slik at fastleger selv skal få bestemme hvilke deler av norsk lov de vil hjelpe pasienten med? Jeg har respekt for at enkelte leger opplever deler av jobben sin som vanskelig, men her må vi veie legens behov mot pasientens behov og rettigheter. I en fastlegesituasjon er det pasientens behov som veie tyngst, ikke fastlegens.

Det er lettvint å hevde at saken kan løses ved å avtale bruk av andre leger når behovet oppstår. Ofte sier ikke en kvinne at temaet for timen er prevensjon eller abort når hun bestiller konsultasjon. Da vil hun måtte sendes ut av legekontoret igjen med beskjed om at hun må oppsøke en annen lege for å få hjelp. For en ung kvinne i en sårbar situasjon er dette en unødvendig tilleggsbelastning.

Det er umulig å kreve at kvinner på forhånd setter seg inn i hvilke reservasjoner fastlegen har siden vi ikke planlegger på forhånd at vi får behov for en henvisning som kan hjelpe oss å bli gravide, eller avslutte en uønsket graviditet.

Unge er ekstra sårbare siden de automatisk får morens fastlege. I tillegg kjøper og selger fastlegene pasientlister seg i mellom. Hva hvis din liste blir kjøpt av en fastlege som er mot p-piller eller abort?

For oss som er voksne og bor i urbane strøk vil neppe denne loven ha så mye å si, men hva med 15-åringen som er ufrivillig gravid i en liten bygd i Norge? Det er ikke fastlegen hennes som er den svake part her.

Dette dreier seg om om en kvinnes kropp og bør forbli hennes valg, uansett hvor hun bor i landet, og hvem hun har som fastlege.

Jeg spør derfor deg som stortingsrepresentant:

Vil du si ja til et vedtak som innskrenker norske kvinners rett til å få henvisning til assistert befruktning, abort eller få resept på ønsket prevensjon hos fastlegen sin? Ja/Nei

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Med vennlig hilsen

Susanne Kaluza”

I mine eposter har jeg underskrevet med mitt navn: Ellen Roberg-Askim

Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sende det på epost til de som bestemmer!
Kanskje kan vi sammen klare å svinge stemmene? Eller i det minste vise politikerne at de ikke kan frata kvinnene retten til lik helsehjelp hos fastlegen sin uten protester?
Epostadressene til Stortingsrepresentantene våre har jeg samlet her, så det bare er å klippe og lime rett inn i epostleseren. De er:


Har du en Facebook-profil er det supert om du vil lime denne teksten inn i profilen din:

I dag har jeg sendt brev til alle landets stortingsrepresentanter. Vil du gjøre det samme?
“Som stortingsrepresentant vil du snart få et forslag på bordet som vil gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner som har behov for det videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd og å skrive ut nødvendig prevensjon.

Abort er et vanskelig, moralsk og dypt personlig spørsmål. Men det dreier seg om en kvinnes kropp og bør forbli hennes valg, uansett hvor hun bor i landet, og hvem hun har som fastlege.

Jeg spør derfor: Vil du si ja til et vedtak som innskrenker norske kvinners rett til å få henvisning til assistert befruktning, abort eller få resept på ønsket prevensjon hos fastlegen sin? Ja/Nei”

Målet er å få et “nei” fra minst 85 stortingsrepresentanter i løpet av høsten. Da sikrer vi flertall. Du kan lese mer om aksjonen her: http://tinyurl.com/p2r6bkt Vil du bidra? Kopier denne statusen og send på epost til de på tinget og be vennene dine gjøre det samme!”

(Epostlista kan du enten klippe rett inn i statusoppdateringen eller legge i kommentarfeltet under)

Og har du en blogg er det supert om du vil dele brevet på bloggen din, enten slik det står nå, eller med selvvalgte ord.

Det er viktig å huske på at denne reservasjonretten ikke er et krav fra legestanden selv. Både Allmennlegeforeningen og Norsk Gynekologisk forening har vært tydelige på at de mener “hensynet til pasientene må veie tyngst i denne saken”.

En ny undersøkelse slår også fast at 85 prosent av medisinstudentene er mot at de som leger vil få en slik rett til å reservere seg.

Det er heller ikke først og fremst en politisk sak etter de klassiske skillelinjene, men et spørsmål om man med et pennestrøk kan fjerne pasientenes lovfestede rett til lik tilgang på helsehjelp hos fastlegen sin.   Høyre har f.eks alltid vært krystallklare på at de er mot en slik reservasjonsrett.

De andre bloggerne som er med i aksjonen, og som også vil sende brev til politikerne er blant annet:

Om du også blir med i aksjonen, og har en blogg, så send meg en link så legger jeg deg inn på lista!

Som jeg skrev i forrige uke: Jeg har full respekt for at abort er en vanskelig og dypt personlig sak, og jeg mener som sagt at vi som samfunn bør jobbe for at færrest mulig kvinner blir nødt til å oppleve dette. (Og her finnes det mange gode tiltak f.eks bedre seksualundervisning i skolen, høyere engangsstønad og gratis prevensjon til alle unge.)
Men dette nye forslaget til reservasjonsrett koker ned til dette:

Alle norske kvinner burde kunne forvente samme helsehjelp fra fastlegen sin, uansett hvem de er og hvor de bor i landet.