Han gråt hver gang

Det fortalte han. Min kjæreste gjennom 13 år fortalte at han gråt hver gang han så Huset på prærien på TV da han var barn. Og jeg sitter forundret tilbake. For det er så mange små biter et menneske er satt sammen av. Som jeg har en følelse av at det tar et helt liv å bli kjent med.

Nye briller # 1

Inni her er det en lettrørt liten gutt.

 

Nye briller # 2

Gestikulerer, tar på hetta, eller forsøker å lette?

Nye briller # 3

Kjøpt ny blrilleinnfatning i Stockholm, Svenske!

Jeg gråt ikke da jeg så Huset på prærien som barn, men jeg gråter nå. Det gjør vi begge to. Jeg skjønte ikke dybden i historiene da, på samme måte som nå, men det gjorde åpenbart min kjære. Som barn identifiserte jeg meg med Mary, nå identifiserer jeg meg med Laura. Som barn ble jeg oppgitt over alt Laura rotet seg borti, jeg nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble oppgitt. Og hvorfor skjønner jeg det bedre nå? Er jeg ærligere med meg selv, og forstår jeg andre bedre? Jeg vet ikke.

Jeg har funnet ut at alle episodene finnes til utlån på biblioteket. Vi har sett noen, og det er helt vidunderlig å oppleve det på nytt. Jeg digger historier med solid og evig budskap, og her kommer de som perler på en snor.

Har du noen minner fra Huset på prærien?

Koselig å møte onkel Per Fuggeli!

Altså det å støte på kjendiser synes jeg er en underlig greie. Særlig når det er noen jeg liker. Da har jeg lyst til å smile stort og holde armene åpne til stor klem og spørre hvordan det går, og har du vært på Værøy i det siste og sånt.

Per Fuggeli

Mye som tyder på at far og sønn hadde vært på Farmandstredet og snakket om boka si i regi av norli.

Per Fuggeli er ikke min onkel, det bare føles sånn når jeg ser ham på TV, eller leser om ham, at jeg kjenner litt av ham. Og som med alle andre man kjenner på den måten så kjennes det helt unaturlig å late som ingenting, som om han er en helt ukjent.

Jeg satt på et tog som sto stille på en stasjon, og jeg hørte en litt høylydt mann på utsiden (han er jo bergenser!). Jeg snudde meg og så en kar med frakk og sløyfe og instinktivt tenkte jeg at det der er en kar jeg kjenner. Og det var jo selveste Per Fuggeli som satte seg på den andre siden av midtgangen for meg, Med sønnen tvers ovenfor (han hadde ikke sløyfe). Da ville den sosiale og høflige delen av meg si – Hei, tenk at jeg endelig skulle få møte deg, det var hyggelig, og takk for at du deler så kloke og varme tanker om livet til befolkningen, og hvordan går det med kreften, den var jo helt fantastisk den passasjen du skrev i A-magasinet om legen som avslørte at kreften satt på et litt kjinkig sted og bare buste ut og du forsto godt hvordan det er å være doktor å ikke alltid være perfekt, og takk og pris har jeg kjøpt boka om deg som sønnen din har skrevet, og ja det er kanskje han som sitter ovenfor deg, ja hei jeg må hilse og ja det var hyggelig, men helt ærlig har jeg mest lyst til å snakke med Per akkurat nå, han er nemlig en av mine favoritt-godt-voksne-herrer. Ja, så du har vært i Tønsberg du altså, ja hadde jeg visst det så hadde jeg kanskje ikke bestilt boka på nett, for der var de utsolgt så nå lurer jeg bare på om den kommer tidsnok frem til jul da vet du. Ja, men det var hyggelig, takk for monologen, nå skal jeg av jeg, takk igjen da onkel P, og lykke til, håper du får mange flere år til å røske kraftig i befolkningen og be oss roe oss ned og være fornøyde med det vi har, og ta oss en ekstra pause og slå av en prat med en vi sitter ved siden av på toget selv om det ikke er en like kjent person som du.

Ja, dette skjedde altså ikke. Men det kunne jo ha skjedd, (hvis ikke han hadde seg med seg ungen sin, forfatteren av boka da). Nei altså, jeg ble sittende der og smugtitte, for det er jeg jo vant til med sånne kjente folk at vi kan bare glane rett på dem på TV.

Ja, jeg skjønner at kjente folk vil ha noe privatliv, men det føles veldig unaturlig å late som ingenting, det går ikke. Kan vi ikke lage en sånn kjendisregel om at dere bare sier hei, så kan vi si hei til dere og så er det greit.

Hva gjør du når du møter en kjendis?

En magiker, og en som liker å tenke på 15

Jeg foreslo at han store kunne lære han lille et korttriks. Det var en lukket dør mellom meg og dem. Etter en stund ble stemmene såpass høye at jeg kunne høre hva de sa.

Huseke

Lekeplassen på Sentrum skole i Horten

Først han store, så han lille:

– Men; du kan ikke tenke på femten hver gang!

– Jo, jeg liker å tenke på femten.

Slik er livet i en magisk verden en morgenkvist. Da jeg egentlig sto der på badet med en vond fot og en kontaktlinse som hadde lagt seg dobbelt inn på øyet.

God morgenkvist fra Ellen

 

Å spise som en nordmann er en katastrofe

– Norge er et lite, men ressursrikt land. Men dere har et overforbruk. Å spise som en nordmann er en katastrofe, for miljøet og for helsa.

Nordmenn spiser som..

Jeg har kuttet litt i denne: Hallvard Skauges illustrasjon viser en velfødd kar som spiser av kjøttjordkloden.

Jeg kunne snakket til dere på skjerm via Skype, men jeg ville se dere i øynene når jeg sier dere dette. Vi i den vestlige verden overspiser og bruker opp klodens begrensede ressurser.

 

Dette sier professor og engelskmann Tim Lang. Han sier videre at det er galskap å ha en politikk som sier at matforbruket skal opp med 70%.

 

WTO-tall viser at årsak nummer 12 av 17 dødsårsaker verden over henger sammen med for mye og feil mat.

 

– Vi produserer mer korn for å gi til dyr som vi kan spise, men som igjen gir oss hjertesykdommer. Han sier videre at dagens matsikkerhetspolitikk er helt feilslått. I stedet for fokus på produksjon av mer mat, må vi over på et mer bærekraftig kosthold. Lang er like oppgitt over sitt eget land som av Norge. – I London spiser vi mat som om byen var et helt kontinent.

 

Professoren oppfordrer den norske regjeringen til å legge om strategien for fremtidas matsikkerhet. Han mener politikerne må arbeide for å få kjøttforbruket ned. Veien fram er mer planter og mindre kjøtt. Og det kjøttet som produseres må være bedre og dyrere. Forbrukerne må overbevises om at de må betale mer. – I dag er kjøtt for billig, sa Lang.

 

– Matkrisa handler mer om kultur og verdier enn om underskudd på mat. Det er et holdningsproblem, ikke et produksjonsproblem. Dessuten er økt matproduksjon skadelig for miljøet.

 

Dette jeg har skrevet over her har jeg klippet ut og strippet ned fra Drude Beers kommentar i Nationen lørdag 20. september. Hun skriver under oveskriften Nordmenn spiser som gale, fra Toppmøtet om mat. De andre innleggene på konferansen handlet om matmangel, den engelske professoren sa at det var for mye mat!

Jeg studerte en gang et fag som het Global forståelse. Der var det tall på hvor mye ressurser som krevdes i ulike lands matproduksjon. USA lå på topp, Nepal på bunn. Nepal ble brukt fordi det er et land der folk likevel spiser bra, og har nok mat. Tallene viste at for de ressursene som skulle til for å mette én amerikaner kunne 250 nepalerese leve godt, samme energiforbruk gikk altså med for å mette en amerikaner og 250 nepalesere.

Det er hva det handler om.

Jeg tenkte på å skrive: Eller? under her. Men jeg droppet det.

God bærekraftig dag fra Ellen