Altså det å støte på kjendiser synes jeg er en underlig greie. Særlig når det er noen jeg liker. Da har jeg lyst til å smile stort og holde armene åpne til stor klem og spørre hvordan det går, og har du vært på Værøy i det siste og sånt.

Mye som tyder på at far og sønn hadde vært på Farmandstredet og snakket om boka si i regi av norli.

Per Fuggeli er ikke min onkel, det bare føles sånn når jeg ser ham på TV, eller leser om ham, at jeg kjenner litt av ham. Og som med alle andre man kjenner på den måten så kjennes det helt unaturlig å late som ingenting, som om han er en helt ukjent.

Jeg satt på et tog som sto stille på en stasjon, og jeg hørte en litt høylydt mann på utsiden (han er jo bergenser!). Jeg snudde meg og så en kar med frakk og sløyfe og instinktivt tenkte jeg at det der er en kar jeg kjenner. Og det var jo selveste Per Fuggeli som satte seg på den andre siden av midtgangen for meg, Med sønnen tvers ovenfor (han hadde ikke sløyfe). Da ville den sosiale og høflige delen av meg si – Hei, tenk at jeg endelig skulle få møte deg, det var hyggelig, og takk for at du deler så kloke og varme tanker om livet til befolkningen, og hvordan går det med kreften, den var jo helt fantastisk den passasjen du skrev i A-magasinet om legen som avslørte at kreften satt på et litt kjinkig sted og bare buste ut og du forsto godt hvordan det er å være doktor å ikke alltid være perfekt, og takk og pris har jeg kjøpt boka om deg som sønnen din har skrevet, og ja det er kanskje han som sitter ovenfor deg, ja hei jeg må hilse og ja det var hyggelig, men helt ærlig har jeg mest lyst til å snakke med Per akkurat nå, han er nemlig en av mine favoritt-godt-voksne-herrer. Ja, så du har vært i Tønsberg du altså, ja hadde jeg visst det så hadde jeg kanskje ikke bestilt boka på nett, for der var de utsolgt så nå lurer jeg bare på om den kommer tidsnok frem til jul da vet du. Ja, men det var hyggelig, takk for monologen, nå skal jeg av jeg, takk igjen da onkel P, og lykke til, håper du får mange flere år til å røske kraftig i befolkningen og be oss roe oss ned og være fornøyde med det vi har, og ta oss en ekstra pause og slå av en prat med en vi sitter ved siden av på toget selv om det ikke er en like kjent person som du.

Ja, dette skjedde altså ikke. Men det kunne jo ha skjedd, (hvis ikke han hadde seg med seg ungen sin, forfatteren av boka da). Nei altså, jeg ble sittende der og smugtitte, for det er jeg jo vant til med sånne kjente folk at vi kan bare glane rett på dem på TV.

Ja, jeg skjønner at kjente folk vil ha noe privatliv, men det føles veldig unaturlig å late som ingenting, det går ikke. Kan vi ikke lage en sånn kjendisregel om at dere bare sier hei, så kan vi si hei til dere og så er det greit.

Hva gjør du når du møter en kjendis?