En port i gamlebyen i Fredrikstad.
– Jeg må ta et bilde av den fine porten, sa jeg.
– Jeg må se hva som er bak, sa han lille.
Maria Montessori sa at et hvert barn er en forsker. Vår jobb som voksne er å legge til rette for barnas forskning.
Laboratorier finnes overalt!
Får du lyst til å titte inn i portrom du passerer?
– Jeg satt ved siden av ham, og vi spilte på hvert vårt trekkspill. Jeg hang med som best jeg kunne og spilte selvsagt en masse feil. Men han rettet aldri på meg. Han lot meg være i fred. Å få oppleve det betydde utrolig mye for en liten gutts selvfølelse.
Det var Benny Anderson og hans bestefar som spilte sammen, og historien som er nedskrevet av Jan Gradvall leste jeg i D2 fredag 5. juli.
I Maria Montessoris undervisningsfilosofi finnes et viktig prinsipp som på engelsk kalles » A friendly attitude towards error». Det er først i det siste jeg har hørt om denne holdningen utenfor montessorilitteraturen. Det har blitt in å si at det er våre feil som bringer verden fremover, at det er dem som tør satse og feile som setter de gode idéene ut i livet .
Det hender at jeg snakker med folk som ved første blikk på denne idéen fnyser, og sier at vi må jo vise andre hva de gjør feil. Og ja, noen feil kan man lære seg å lete etter, og rette opp. Selv, eller sammen med noen. Men ikke alle på en gang. En toåring har ikke på stell hvordan ta av seg vinterdressen på en sånn måte at det er både rent og ryddig etter at han har kommet inn alene. Det betyr ikke at han gjør feil. Jeg hører ofte eksempler på voksne som hindrer andre menneskers utvikling, og som gjør folk rundt seg utrygge fordi de opererer som detektiver på jakt etter barns og andre voksnes feil. Og det forteller Benny Anderson også om:
– Jeg spilte også trekkspill sammen med Pappa, men da var det mer:
– Det der er feil akkord.
Bestefar stolte hele tiden på at det der kommer du til å fikse omsider. Siden han trodde det, trodde jeg det, jeg også. Og det tror jeg fremdeles.
Montessoris idéer var langt forut for sin tid da hun lanserte dem så smått for over hundre år siden. Jeg samler på historier som den om Benny Anderson og trykker dem til mitt hjerte. Montessoris lærte oss å vise det rette, gjenta det rette. Akkurat som med den lille gutten som fikk spille alle sine feil. Si setninger riktig til det lille barnet som lærer seg å snakke, lese riktig ord for barnet som lærer seg å lese.
Har du et vennlig forhold til feil?
God feiltastisk dag til deg fra meg!
Ellen
PS: For begrepet feiltastisk se Raushetens tid av Kathrine Aspås
– Hjelp meg å gjøre det selv!
Maria Montessori mente at dettte er oppfordringen vi voksne skal ta på alvor i arbeidet med de små barna som det er lett å hjelpe opp på en stol, skjære opp frukt for, og vaske hender for.
Alt vi kan gi på veien til selvstendighet er med på å skape harmoniske og trygge barn som vet at en dag klarer de seg helt på egen hånd. For det er jo det som er vår oppgave både som profesjonelle og som foreldre.
Men, eller og: Dette gjelder også for de eldre barna. OG:
Det gjelder for voksne!
Jeg er oppvokst i en gnellekultur hvor damer – og menn, ofte legger mye irritasjon, bebreidelse og annet tungt skyts i en enkel beskjed. I den samme kulturen sliter folk med å si nei. De øver på å si nei. De skal begynne å si nei. De skal bli flinkere til å si nei.
Jeg jobbet en gang med en dame som hele tiden var på tilbudssiden. Hun hjalp meg ofte med noe jeg helt klart kunne gjort selv. Hver gang sa jeg at jeg kunne gjøre det selv. Hun svarte alltid med et stort smil at det ikke var noe problem. Så en dag var det plutselig brått NEEEEI! og mye forklaringer på hvor mye hun hadde å gjøre og at dette hadde hun ikke tid til lenger og nå måtte jeg gjøre det selv. Og jeg tenkte at det var da bare rett og rimlig, men hvorfor et sånt stort drama?
Jeg trengte bare at hun viste meg hvodan jeg kunne gjøre det selv.
Og det viste hun meg, men hun oste av dårlig samvittighet i evigheter etterpå. Hva er det med sånne folk? Jeg håper de er en utdøende måte å sette grenser på. Og at folk heller kan si:
– Ja kom så skal jeg vise deg!
– Sånn skal det gjøres!
– Jeg kan hjelpe deg senere!
– Jeg har ingen mulighet til å hjelpe deg med dette nå, kan vi ta det senere?
Med en vanlig og vennlig stemme. Det funker på både voksne og barn. Alle er glade for å lære noe nytt, bli selvstendige og uavhengige.
Man trenger ikke engang si nei.
Er du redd for at andre blir skuffet om du ikke fungerer som tjener for dem?
God dag uten angst for å skuffe andre!
Ellen
Ja, det er selveste julenissen minstebarnet har foreviget langt uti januar! Legoheaven, Borgermesteren(!) på hans talerstol, et selvkomponert fengsel, tegnesaker – og til slutt TV.
Et av de viktigste prinsippene i Montessroipedagogikken er det forberedte miljøet. Vi skal skape et godt fysisk miljø i klasserommet, tilrettelagt for læring, redskaper og læringsmateriell skal være tilgjengelige og i riktig høyde, barna skal kunne sitte forskjellige steder, ha god arbeidsro,osv. Her hjemme er det nok ikke så tilrettelagt for barn som jeg skulle ønske. Men noen ganger skjer ting uten at jeg har tenkt så nøye igjennom det på forhånd. Bra ting. Jeg hentet en kasse LEGO fra barnas rom til stua. Nå står den på veien fra gangen eller kjøkkenet til TV.
Det betyr at barna som er på vei til å slå på TV setter seg ned og leker med LEGO i stedet. Og om de ikke stopper ved legoen så ligger det ennå en mulighet før TV, noen tegnesaker. Det har ført til lite tv titting i det siste. I helgen så så de litt på morgen TV, og så forsvant de inn i legouniverset. Jeg spurte om de var ferdige med å se tv, så kanskje vi kunne høre litt på radio’n. Det syntes de var en god idé, og dét ble jeg så glad for! Koselig med lørdagsradio, lyden av lego og barn som planlegger og har roller i lego. Jeg synes det er så stressende lyder på barnaprogrammene.
Hvordan synes du det er å HØRE på barnetv?
ellens oase 