{Standup i psykiatri} Det er ikke mer synd på deg enn på andre

Dette er selveste Ingvard Wilhelmsen. Han er et menneskene  jeg er svoren fan av.

Ingvard Wilhelmsen

Ingvard Wilhelmsen er snart pensjonist, men inspirerer stadig. Han er professoori i psykiatri og gir nytt mot til de som kanskje har gitt opp seg selv. Jeg heier på ham!

Ingvard Wilhelmsen snakker om metakognitiv tearpi. Som tanken om tanken. Han har skrevet boka Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Finner du at han dukker opp i nærheten av deg, så tror jeg med ganske stor sikkerhet at du vil være glad etterpå om du tok deg en tur. Kulturhuset var fylt til randen og vi hadde trappeplasser. Etter forestillingen så jeg en ekstra gang på publikums avslappede, lattermilde og lettede fjes. Det var et fint syn!

Ingvard  er en skikkelig god historieforteller, og ikke minst historiemaker, vi kjenner oss igjen, og humrer og ler mye. Han klarer å se alt det vi mennekser driver med fra vinkler så man bare må le av seg selv. Han snakker om vår evne til å skape bekymringer og angster til ingen nytte. Snakke og snakke om problemer, som vi aldri kan løse. Han snakker om å prioritere det vi kan gjøre noe med, fra det vi ikke råder over. Og han har historier som latterliggjør våre tankemønstre uten at vi blir ydmyket.

Jeg kan finne på å scanne hjernen min for å lete etter farer i livet mitt. For eksempel når jeg står foran en ny dag. Om jeg finner at jeg ikke har noe å være redd for, så kan det være at hjernen min spør kroppen min: – Ja, men er du helt sikker på det da, at det ikke er noe farlig som skal skje i dag. Og så klarer jeg alltid å finne noe som kanskje kan bli vanskelig.

Nå har jeg snust litt på denne metakognitive terapien en stund. Og jeg har funnet at det er mye jeg kan droppe å tenke på og bekymre meg om. Nå tværer og gnurer jeg ikke på så mange ting lenger. Og jeg klarer å si til meg selv: – Hallo Ellen, disse tankene ar du tenkt før. Hjalp de?. Nei. Neivel, så la de gå. Tenk på noe annet. Og så tenker jeg på noe annet, som er bedre, viktigere, morsommere, lurere.

God dag, selv om det mest sannsynlig ikke er mer synd på deg enn på andre!

Klem fra Ellen

Drømmesjefen?

Jeg har en drømmejobb jeg noen ganger tenker på. En jobb der jeg tenker at jeg kunne gjort en forskjell.

Jonas Gahr Støre

Ellers i livet tenker jeg at jeg gjør en forskjell ved å være lærer for noen barn. Men hvis. Hvis jeg skulle hatt en stor og viktig og respektert jobb. Et sted der beslutninger tas.

Da ville jeg ønsket å være politisk rådgiver i utdanningsdepartementet.

Hvorfor?

Jeg har jobbet i offentlig skole, og jeg kommer til å gjøre det igjen.

Jeg har jobbet i Montessoriskole i 11 år. Jeg var med å starte en.

Jeg tenker at Montessoripedagogikken har mye å dele med den offentlige skolen. Maria Montessori gjorde mange oppdagelser som kan brukes over alt. På en øde øy. I en hektisk by. For alle barn. Jeg har lyst til å dele.

Så til min nær Jonas opplevelse:

Jonas Gahr Støre blir her bokbadet av Jan Mehlum på Babels kafe i Tønsberg.

Og jeg tenker at kanskje er han drømmesjefen. Han har

  • Jobbet med forberedelser til opphevelsen av apartheid i Sør Afrika på oppdarag fra Røde Kors som 26 åring.
  • Fransk universtitetsutdanning i internasjonale spørsmål.
  • Konflikthåndteringsutdanning fra Harvard
  • 6 år som utenriksminister.

Det er noe av hva Jonas har syslet med.

Han holder fast ved det grunnleggende i sosialdemokratiet:

– Hvis ikke vi mennesker holder sammen blir vi knust.

Han advarer mot større forskjeller mellom folk.

Han forteller at som student i Frankrike var han ikke flinkest, men han hadde kritisk sans. Han tenkte at det var lettere å tette kunnskapshull enn å opparbeide seg en kritisk sans. Et samfunn trenger mennesker med kritisk sans. Han sier at et samfunns tillit er grunnleggende for at det skal fungere. Og at den tilliten er sjelden i verdenssammenheng. Men at det er noe vi har, og som er verdifullt i vårt samfunn. Vi har tillit til politi, og vi vet at vi får igjen på forsikringen når vi har betalt premie, vi får rettshjelp, osv.

Mange bruker Støres formue mot ham. Jeg har hørt folk si at han er i Arbeiderpartiet bare fordi han kan gjøre karriere der. Jeg tenker tvert om. Jonas Gahr Støre kunne gjort karriere hvor som helst. Nettopp på grunn av sin bakgrunn har han vært i stand til å ta valg.

Det interessante er at de samme kritikerne ofte begrunner venstresidas motstand mot rein kapitalisme med missunnelse.

I bokbadet fortalte han om grunntanken i konflikthåndteringskurset han ble sendt til før han skulle ut på sitt Sør-Afrika oppdrag:

– For å ivareta egne interesser må du forstå andres.

At denne tanken kan brukes i Palestina- og Israelkonflikten. Man kan ikke bare heie på Palestina. Israel må også fris fra sin byrde om okkupant. Slik var det i Sør Afrika også. De hvite ble befridd fra sine roller som makthavere og undertrykkere. Under Apartheid kunne ikke hvite velge, uten å komme i fare.

Dette er noen av grunnene til at jeg tror Jonas Gahr Støre er en god sjef.

Jeg måtte dessverre gå litt tidlig fra dette bokbadet. Jeg skulle til Nøtterøy kulturhus og høre på en annen kar. Ingvard Wilhelmsen. Professor og spesialist på indremedisin, fordøyelsessykdommer OG psykiatri. Han snakket om boka si Det er ikke mer synd på deg enn på andre, om ansvar og frigjøring fra angst og unødvendig bekymring. Egenlig i samme gate som Jonas som snakket om samfunnet, snakket Ingvard om mennesket i møte med seg selv.

Ja Jonas. Det er bare å si i fra, så sender jeg deg CVen min.

Hvem er din drømmesjef?

Ære lissom greit å sette unga til å pusse sølv og nå?

Sølvpuss er kanskje noe undervurdert?

Image
I montessoribarnehagen pusser barna sølv. Eller «sølv». Med hermetegn som denne karen gjør med alle fingrene sånn at det mer minner om bevegelser til Twinkle, twinckle little star. Og spør; hva betyr egentlig det? Altså det å gjøre sånne tegn med fingrene mens man sier et ord veldig artikulert.

Tilbake til sølvpussen. Da Maria Montessori prøvde ut, forkastet og videreførte aktiviteter som fungerte for barna 3-6 år så skapte hun et arbeidsfelt som vi kaller Praktisk liv i montessoribarnehagen. Der tok hun inn naturlige aktiviteter som foregikk hjemme i familiene, som å vanne en blomst, skjære opp en banan, skrelle et egg, skrubbe et bord, helle vann i et glass, pusse et vindu. For hundre år siden. Mange av disse aktivitetene fungerer utmerket også i dag.

Dersom du aldri har vært i en montessoribarnehage er det kanskje vanskelig å forestille seg hvordan dette foregår, og kanskje også å forstå at dette er aktiviteter barna elsker å holde på med.

Alt som skal til for å utføre en aktivitet befinner seg for eksempel på et brett. Så skal man skrubbe bord finner man på brettet en skrubb, en liten balje, et såpestykke i en såpekopp, en mugge til å hente rent vann i, en bøtte til å helle det skitne vannet i, en klut til å tørke når man har skrubbet og et forkle til å ha på seg.

Å skrubbe bord er et svært meningsfult arbeid når man er tre år, eller to, eller ett. Og det gjøres ordentlig, som et rituale. Den voksne viser alt først, og så gjør barnet det samme.

Denne karen har pusset og gnikket på litt av hvert i barnehagen sin. Her er han seks år og klar for skolestart. En sommerdag tenkte jeg at det kunne være fint å pusse litt sølv. Og jeg tenkte at han kanskje ville like å jobbe sammen med meg siden han nå er blitt så stor at han ikke bare kan gnikke på en ting, men gjøre et ordentlig stykke arbeid. Vi har ikke akkurat så mye sølvtøy at det er en svær jobb, men jammen var det koselig og fint. Fint for voksne og det, å sitte og gnikke på noe. Det er et sånt arbeid som får frem den gode samtalen.

Maria Montessori sa at voksne arbeider for å få et arbeid utført, et barn arbeider for arbeidets skyld. En seksåring jobber fremdelses for arbeidets skyld, men kan også forså meningen og ta del i noe av felleskapets arbeid. Det gir opplevelse av å være til nytte, å bli regnet med som en som flokken trenger. Det trenger barn å oppleve!

Her er en liten video på tre minutter fra en montessoriskole/barnehage for aldersgruppen 3-6:

http://www.youtube.com/watch?v=4QI_gnJptMg

Setter du unga i arbied?

God dag da!

Hvorfor? Det aller viktigste ordet i verden!

Denne lille elsklingen og jeg skulle bedrive julebakst. Mens vi ordnet oss til med mel og egg og smør og boller og sleiver oppdaget min bakepartner denne te-silen, og han sa:

Flueøyet

– Se her, denne må vi bruke!

– Ja, sa jeg, det gjør vi.

Ungen begynte nå å virre frem og tilbake over kjøkkengulvet, mens han holdt denne foran det ene øyet sitt og sa BZZZZ, BZZZZZ, BZZZ.

Jeg syntes det var litt irriterende, men jeg klarte å snakke til meg selv omtrent sånn her:

– Barnet har det gøy, han er fornøyd og harmonisk så la ham få surre litt rundt mens jeg gjør klar for baking.

Maria Montessori sa at når det virker som om barnet bedriver en meningsløs aktivitet, så observer. Det kan hende at aktiviteten er meningsfull, bare ikke ved første øyekast.

Plutselig stoppet virringen og bzzz-ingen opp, han så på te-silen og sa:

– Mamma, hvorfor har flua så mange øyne?

Og jeg som trodde at han bare løp i veien for meg, oppdaget at han visste mer om fasettøyne enn meg, og at han ville vite mer.

Forskningsmetoden hans var først å fremst å være ei flue med fasettøye!

Maria Montessori sa også:

– Følg barnet, og barnet vil lede deg til alt det trenger å vite.

Barnet vet egentlig godt hvor det skal. Og fordi det har lært det fantastiske ordet:

– Hvorfor?

Kan de komme hvor langt som helst, hvis noen svarer.

Til alle som har med barn å gjøre har jeg en oppfordring:

– Ønsk ordet HVORFOR hjertelig velkommen!

Og ha en finfin dag!