Dette er et innlegg jeg har brukt en stund på å skrive, og som jeg har vært litt engstlig for å publisere, fordi jeg er redd for at det jeg tenker skal komme ut feil.  Jeg skrev det etter at jeg på en og samme uke hadde hørt noen:

• påstå det er lærernes manglende forståelse for «gutteaktiviteter» som gjør at ADHD diagnostiseringen er økende
• fortelle at gutter på 15 år blir så slitne av å kjøre snowboard at de setter seg til i solveggen med iPhone med snøbrettspill mens pappaene i 40-åra kjører ski

Bursdagsboller. Ikke akkurat sikringskost.

Hadde dette vært matematikk hadde disse to utsagnene blitt til null. I det virkelige liv er det selvmotsigelser jeg ofte hører folk betrakte som sannheter.

Det som mange kaller gutteaktiviteter beskriver ikke sunne energifulle aktiviteter som å klatre og sjaue og bygge og flytte. Det handler om den indre uroen som gjør at barn forstyrrer seg selv og andre. Den indre uroen som er konsentrasjonens motpol. Konsentrasjonen som er helt nødvendig for både barn og voksnes læring og utvikling.

Når barna  som ikke får konsentrert seg heller ikke orker særlig mye fysisk aktivitet handler det ikke om gutters måte å lære på. Det handler heller ikke om mangel på toleranse for hvordan gutter er. Det handler om den indre uroen, som gjør at barn ikke får til å samle seg.

Uro og mangel på konstentrasjon hos barnet i skoltiden kan skylles forhold som manglene opplevelse av mestring, trassige voksne som ikke lytter til eller observerer barnets iboende trang til å finne ut av verden, det kan handle om kosthold, spill og TV opplevelser, kompliserte forhold i famile eller blant venner mm. Det er så mange grunnleggende og viktige faktorer i livene våre som må være på plass for at vi skal ha plass til læring i vår bevissthet.

I USA har nå én av fem eller 20% av guttebefolkningen mellom 14 og 18 år diagnosen ADHD.

Det er et misforhold her, mellom alle disse diagnosene og hva som må kalles normalitet. Da er kanskje dette en del av den nye normaliteten da. Men jeg tror at det ikke nødvendigvis er medisiner som skal hjelpe alle disse barna og ungdommene, selv om det óg kan være riktig.

Et tiltak som gir enorm gevinst for absolutt alle er å sørge for et fornuftig kosthold fra dag én i en unges liv. Se denne sterke og tankevekkende videoen:

Denne videoen fra TED med Jamie Olivers Food Revolution er jeg helt sikker på at er løsningen på veldig mye på helseplanet for oss alle. Derfor deler jeg den igjen.

Jeg tenker ikke at mat er den eneste løsningen på indre uro, men at det er noe håndfast å ta tak i som alle kan håndtere uavhengig av mer kompliserte forhold i livet, og at maten er viktig for absolutt alle barn. Uansett.

Hva tenker du, om at maten skal være din medisin og medisinen skal være din mat, som en greker sa for omtrent 2000 år siden?

Sa en venninne av meg. Vi var 23 og 24 år gamle. Vi leste til nynorskeksamen og vi hadde tatt inn på ei turisthytte i Bodø og omegn turistforening.

Liten hjelper stor. Leser Donald for lillbror.

Jeg tror det var Tverrbrennstua. Jeg husker hun hadde nikkers på. Blå og med røde strømper. Hun la ved i ovnen. Og vi snakket om hvorvidt vi kom til å være bare vi to på fjelltur noen år frem i tid. Eller om det kom til å bli familier i våre liv. Vi snakket om arbeidsfordeling mellom mann og kvinne, og om hvem som skal gjøre hva. Det var da hun sa det:

Man får hjelpe hverandre der det trengs.

I dag har vi to blitt til oss. Pluss to karer og fem barn.

Og ja, jeg tenker at hun hadde veldig rett. Det tenkte jeg da og. Men enda mer nå. Man får jobbe med det man er god på. Ta i et tak der man har noe å bidra med.

Eller?