Å spise som en nordmann er en katastrofe

– Norge er et lite, men ressursrikt land. Men dere har et overforbruk. Å spise som en nordmann er en katastrofe, for miljøet og for helsa.

Nordmenn spiser som..

Jeg har kuttet litt i denne: Hallvard Skauges illustrasjon viser en velfødd kar som spiser av kjøttjordkloden.

Jeg kunne snakket til dere på skjerm via Skype, men jeg ville se dere i øynene når jeg sier dere dette. Vi i den vestlige verden overspiser og bruker opp klodens begrensede ressurser.

 

Dette sier professor og engelskmann Tim Lang. Han sier videre at det er galskap å ha en politikk som sier at matforbruket skal opp med 70%.

 

WTO-tall viser at årsak nummer 12 av 17 dødsårsaker verden over henger sammen med for mye og feil mat.

 

– Vi produserer mer korn for å gi til dyr som vi kan spise, men som igjen gir oss hjertesykdommer. Han sier videre at dagens matsikkerhetspolitikk er helt feilslått. I stedet for fokus på produksjon av mer mat, må vi over på et mer bærekraftig kosthold. Lang er like oppgitt over sitt eget land som av Norge. – I London spiser vi mat som om byen var et helt kontinent.

 

Professoren oppfordrer den norske regjeringen til å legge om strategien for fremtidas matsikkerhet. Han mener politikerne må arbeide for å få kjøttforbruket ned. Veien fram er mer planter og mindre kjøtt. Og det kjøttet som produseres må være bedre og dyrere. Forbrukerne må overbevises om at de må betale mer. – I dag er kjøtt for billig, sa Lang.

 

– Matkrisa handler mer om kultur og verdier enn om underskudd på mat. Det er et holdningsproblem, ikke et produksjonsproblem. Dessuten er økt matproduksjon skadelig for miljøet.

 

Dette jeg har skrevet over her har jeg klippet ut og strippet ned fra Drude Beers kommentar i Nationen lørdag 20. september. Hun skriver under oveskriften Nordmenn spiser som gale, fra Toppmøtet om mat. De andre innleggene på konferansen handlet om matmangel, den engelske professoren sa at det var for mye mat!

Jeg studerte en gang et fag som het Global forståelse. Der var det tall på hvor mye ressurser som krevdes i ulike lands matproduksjon. USA lå på topp, Nepal på bunn. Nepal ble brukt fordi det er et land der folk likevel spiser bra, og har nok mat. Tallene viste at for de ressursene som skulle til for å mette én amerikaner kunne 250 nepalerese leve godt, samme energiforbruk gikk altså med for å mette en amerikaner og 250 nepalesere.

Det er hva det handler om.

Jeg tenkte på å skrive: Eller? under her. Men jeg droppet det.

God bærekraftig dag fra Ellen

Damebladdilemma

Hva slags blader vil damer ha? Hva vil damer lese ? Hva leser vi faktisk vi damer?

Dameblader

Marta Breen har skrevet et blogginnlegg om dameblader.

Jeg er på mange måter veldig enig med Marta Breen i denne saken. Har tenkt over disse tingene mange ganger og ærlig talt så får jeg ikke det jeg ønsker meg når jeg kjøper et dameblad. Helt til jeg begynte å lese de litt lengre tekstene og ikke se så nøye på alle skjønnhetsgreiene jeg har lest noen ganger før.

Men: Greia for meg er at når jeg en sjelden gang kjøper et dameblad er det fordi jeg trenger trøst, er utslitt eller på annen måte trenger litt feelgood. Da orker jeg ikke lese om kjønnslemlestelse. Selv om jeg synes det er forferdelig. Sorry!

Jeg synes det godt kan være positive historier om noe som er vanskelig. Historier som gir håp. Det kan gjerne være happy ending. Jeg trenger happy endings når jeg kjøper et dameblad, det er derfror jeg kjøper det.

Jeg er litt Kamilledame. Men jeg er også en Dagsnyttattendame. Og en A-magasindame. Når jeg leser et damemagasin så betyr ikke det at jeg er Kamilledamen på heltid. Men. Hos Kamille søker jeg noe som jeg ikke må ta så inmari stilling til, eller som rasper meg hardt i mitt innerste. Når jeg tar på meg Kamilledamehatten da har jeg ikke overskudd til å tenke på barn som er utsatt for vold, eller sliter med lesingen sin.

Mange av oss har dager fulle med sånt på jobben. Noen ganger må vi ta et ekstra grep for å logge hodet og følelsene ut av det. Det er der damebladene fyller et rom. Det betyr ikke at damebladene ikke kan utfordre mer, være mer selvironiske, slutte å retusjere modeller, eller i alle fall merke de retursjerte bildene. De kan gjerne fortelle flere hverdagshistorier, og kanskje vise noen strekkmerker, til trøst og oppmuntring og humring i fellesskap.

Hva er ditt forhold til damemagasiner?

Er du en Hennedame, en Taradame, en Hjemmetdame, en Se og Hørdame, en reinsspikka Dagsnyttattendame?

Eller en blandings, en fusion, en hybrid lesecocktail?

God lesing fra Ellen

Gutter, jenter, indre uro og mat som medisin

Dette er et innlegg jeg har brukt en stund på å skrive, og som jeg har vært litt engstlig for å publisere, fordi jeg er redd for at det jeg tenker skal komme ut feil.  Jeg skrev det etter at jeg på en og samme uke hadde hørt noen:

  • påstå det er lærernes manglende forståelse for «gutteaktiviteter» som gjør at ADHD diagnostiseringen er økende
  • fortelle at gutter på 15 år blir så slitne av å kjøre snowboard at de setter seg til i solveggen med iPhone med snøbrettspill mens pappaene i 40-åra kjører ski
Baker boller selv

Bursdagsboller. Ikke akkurat sikringskost.

Hadde dette vært matematikk hadde disse to utsagnene blitt til null. I det virkelige liv er det selvmotsigelser jeg ofte hører folk betrakte som sannheter.

Det som mange kaller gutteaktiviteter beskriver ikke sunne energifulle aktiviteter som å klatre og sjaue og bygge og flytte. Det handler om den indre uroen som gjør at barn forstyrrer seg selv og andre. Den indre uroen som er konsentrasjonens motpol. Konsentrasjonen som er helt nødvendig for både barn og voksnes læring og utvikling.

Når barna  som ikke får konsentrert seg heller ikke orker særlig mye fysisk aktivitet handler det ikke om gutters måte å lære på. Det handler heller ikke om mangel på toleranse for hvordan gutter er. Det handler om den indre uroen, som gjør at barn ikke får til å samle seg.

Uro og mangel på konstentrasjon hos barnet i skoltiden kan skylles forhold som manglene opplevelse av mestring, trassige voksne som ikke lytter til eller observerer barnets iboende trang til å finne ut av verden, det kan handle om kosthold, spill og TV opplevelser, kompliserte forhold i famile eller blant venner mm. Det er så mange grunnleggende og viktige faktorer i livene våre som må være på plass for at vi skal ha plass til læring i vår bevissthet.

I USA har nå én av fem eller 20% av guttebefolkningen mellom 14 og 18 år diagnosen ADHD.

Det er et misforhold her, mellom alle disse diagnosene og hva som må kalles normalitet. Da er kanskje dette en del av den nye normaliteten da. Men jeg tror at det ikke nødvendigvis er medisiner som skal hjelpe alle disse barna og ungdommene, selv om det óg kan være riktig.

Et tiltak som gir enorm gevinst for absolutt alle er å sørge for et fornuftig kosthold fra dag én i en unges liv. Se denne sterke og tankevekkende videoen:

Denne videoen fra TED med Jamie Olivers Food Revolution er jeg helt sikker på at er løsningen på veldig mye på helseplanet for oss alle. Derfor deler jeg den igjen.

Jeg tenker ikke at mat er den eneste løsningen på indre uro, men at det er noe håndfast å ta tak i som alle kan håndtere uavhengig av mer kompliserte forhold i livet, og at maten er viktig for absolutt alle barn. Uansett.

Hva tenker du, om at maten skal være din medisin og medisinen skal være din mat, som en greker sa for omtrent 2000 år siden?

Man får hjelpe hverandre der det trengs

Sa en venninne av meg. Vi var 23 og 24 år gamle. Vi leste til nynorskeksamen og vi hadde tatt inn på ei turisthytte i Bodø og omegn turistforening.

Anton leser for Waldemar mai 2014

Liten hjelper stor. Leser Donald for lillbror.

Jeg tror det var Tverrbrennstua. Jeg husker hun hadde nikkers på. Blå og med røde strømper. Hun la ved i ovnen. Og vi snakket om hvorvidt vi kom til å være bare vi to på fjelltur noen år frem i tid. Eller om det kom til å bli familier i våre liv. Vi snakket om arbeidsfordeling mellom mann og kvinne, og om hvem som skal gjøre hva. Det var da hun sa det:

Man får hjelpe hverandre der det trengs.

I dag har vi to blitt til oss. Pluss to karer og fem barn.

Og ja, jeg tenker at hun hadde veldig rett. Det tenkte jeg da og. Men enda mer nå. Man får jobbe med det man er god på. Ta i et tak der man har noe å bidra med.

Eller?