Min tekst om favorittlæreren i tidsskriftet Bedre skole

Plutselig leste jeg en tekst jeg syntes var veldig kjent. Det var jo jeg som hadde skrevet det! Men det kunne jo ikke være mulig. Joda, det viste seg at i Utdanningsforbundets fagtidsskrift Bedre skole fant jeg mitt eget blogginnlegg sitert. Artikkelen heter Den gode lærer har noe på hjertet. Og der er mitt blogginnlegg gjengitt. Det var stas og motiverende. Så jeg gjengir det siterte blogginnlegget her. På starten av et nytt skoleår.

Tallinje

Min egenproduserte tallinje er en kombinasjon av laminerte, håndskrevne tallkort 1-20, perler på lærsnor = tiere laget av materialer fra Søstrene Grene, og montessoriperler 1-9. På sort filt.

MIN FAVORITTLÆRER

Når min favorittlærer var i klasserommet ble klassekameratene veldig fine, kloke, snille, rolige, verdige. Akkurat som ham. Jeg har tenkt på hva det var han gjorde. Hva gjorde han for å holde disiplin? Ingenting. Hva gjorde han for at klassmiljøet skulle blomstre? Ingenting. Han var. Helt til stede. Han var korrekt. Skjorte, slips, blazer, bukse, sko. Briller. En eldre herre for oss. Kanskje 60 den gangen. Vi var 16. Rolig, men ikke sakte gikk han inn døren og opp til kateteret som var plassert på en opphøying. Han snakket bare om det han skulle snakke om. Geografi. Og det ble gøy. Han reiste seg knapt fra stolen i løpet av timen. Kanskje for å trekke ned et kart. Det var hverken gruppearbeid, prosjekter, utflukter eller multimedia. Når han var i rommet så ble både han og vi uten alder. Han hverken truet eller fristet med prøver eller karakterer. Jeg gjorde det bra, det gjorde sikkert de andre også. Alle gledet seg til til geografitimene. Han forsto hva vi sa, vi forsto hva han sa. Han behandlet oss skikkelig. Jeg kan ikke forestille meg at det skulle være nødvendig for ham å oppføre seg anneredes om han satt ved kongens bord.

Artikkelen er skrevet av Marit Ulvik som er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Den er trykket i Bedre skole nr 3 2014, og du lese hele artikkelen her:

Den gode lærer har noe på hjertet

{Bursdagsscrapping} Hurra for Waldemar 8 år!

I året som har gått har ungen vår tatt store skritt fra det lille mot det store barnet. Tenner har falt ut, nye har kommet. Mange ferdigheter har satt seg, og han har fått et større overblikk over verden og dens sammenhenger.

Scrapping August 2015 # 3

Mye gøy man kan gjøre med øynene!

Hvor mye et lite menneske vet og forstår er til å dåne av. Hvilke sammenhenger av ord og begreper de kopler er ikke til å fatte.

Scrapping August 2015 #

Et av mine evige favorittmotiver er slike tenner.

Hva jeg tydelig forstår er hvor PÅ de er. De samler opp og inn alt som skjer rundt dem, og skaper seg selv. Aktivt.

Scrapping August 2015 # 9

Tegner til pappa når han er hjemme og vi på hytta.

Nøyaktighet og flid preger også en samvittighetsfullt arbeidende åtteåring. Om vi legger til rette for det.

Til lykke med dagen min store lille snille gøyale elskling. Høyere enn himmelen og tilbake!

Mamma

{ Scrappesøndag # 20} Takk, for fiolin i solnedgang

Takk, takk, takk til alle som bruker kvelder og helger for at andre skal lære og oppleve noe helt spesielt. For et års tid siden tok jeg dette bildet. Av en ung brastsjist som bor her i huset.

Scrapping August 2015 #  2

I silhuet mot solnedgangen over Romsdalen.

Takk til alle som skaper store verdier som aldri kalkuleres inn i noen økonomisk bunnlinje.

Bunnlinjen for dette bildet er musikkopplevelser og musikkglede som når det først er skapt, aldri vil forsvinne. Akkurat nå er 13 åringen på sommermusikk på Aarholdttunet i Stokke, sammen med andre unge musikere. I kveld kl 18.00 stappes låven full av publikummet som er alle oss i familiene.

Og jeg vet at jeg kommer til å bli overrasket, rørt, glad og uendelig takknemmelig over hvor fantasktisk det er når mange spiller sammen på fiolin, cello, obo, bratsj og piano. Og at ungen vår får være en del av dette, og kjenne resultatet av å øve sammen, spise sammen, sove og være sammen i flere dager.

Jeg gleder meg så til å høre, og jeg er så takknemmelig Vibeke Colin, for at du tar i mot ungen vår hver uke.

{Barn og oppvekst} – Jeg klarer det selv!

Mestring. Selvfølelse. Identitet. Selvstendighet. Uavhengighet. Trygghet. Frihet. Og visshet om at barnet kommer til å mestre det som trengs for en tilværelse uten mamma og pappa. En dag.

Waldemar syr på bil

Waldemar snart åtte sydde hele lappen selv, og det er mammaen skikkelig stolt og glad for. Det gjør meg trygg på at en dag kommer han til å fikse alt han trenger helt selv.

Så hva kommer først?

Mestringen kommer først. For å få troen på at man kan klare noe, må man klare noe. Og barn klarer å lære seg utrolig mye. De lærer seg å forstå det aller meste av et språk i løpet av sitt første leveår. De trener seg opp helt selv til å løfte overkroppen, snu seg rundt, gripe ting, krabbe, reise seg og gå. Ved tre års snakker barn morsmålet sitt. Da har de samtidig trent alle musklene i munnen og stemmen sin til å låte akkurat som de rundt dem låter. Ved omtrent seks års alder snakker barnet sitt morsmål flytende, og er i prinsippet i stand til å klare det meste selv.


Hvis vi slipper dem til

Hvis vi ikke stiller oss i veien for barnets utvikling


Det er helt nødvendig at barn stadig opplever at de mestrer noe nytt på sin vei til voksenlivet. Det handler om de små og store ferdighetene vi voksne behersker, som til sammen skaper våre praktiske liv. Ferdigheter som kanskje ikke virker så viktige, men som til sammen utgjør vår uavhengighet.

Disse småjobbene vi må inkludere barna i.

Å knyte en knute på søpla før vi kaster den virker kanskje ikke så viktig. Men det er greit å kunne, og utenkelig å ikke kunne, når man skal kvitte seg med sitt eget avfall.

Uansett aktivitet, er det helt avgjørende hvilken av disse to setningene voksne rundt barn bruker.


– Du klarer ikke det der, jeg skal gjøre det for deg.

– Er det litt vanskelig? Kom, så skal jeg vise deg hvordan vi gjør!


Er du en arrogant tjener, eller er du en veileder for barnet?

Denne snart åtteårige herren fant en bukse etter storebroren som var forvist til avdelingen for gamle bukser som kan bli til lapper på andre bukser. Han syntes den var så kul (har snappet opp at nesten utslitt er bra for tida), og vi fant en lapp som han strøyk på. Men. Vi vet jo at de faller av om vi ikke syr også. Han strevde litt med nålen og tråden. Jeg satt et stykke unna med mitt eget syarbeide, og blandet meg ikke inn, før jeg måtte filme litt på slutten.

Alt vi kan har vi lært steg for steg. Det er sånn vi utvikler våre ferdigheter. Men. Viktigst av alt:


Mestring på et felt fører til at vi vet av vi kommer til å klare å lære oss nye ting her i livet. 


Her har jeg skrevet om selvfølelse og mestring: Barn + Mestring = Selvtillit

Her har jeg skrevet om da han reparerte buksa si for første gang, sydde i en knapp som hadde falt av: Seksåringen klarer nesten alt

Maria Montessori sa at vi voksne skal være slik at vi svarer barnet på denne oppfordringen:

– HJELP MEG Å GJØRE DET SELV

Så enkelt.

Just do it!