Barn

6-åringens selvfølelse {2}

Postet av

0

– Det er nok ingen i klassen som skriver så fint som jeg, sa seksåringen til mammaen sin.

Og hvem andre en 6-åringen kan komme unna med en sånn uttalelse med æren i behold, uten at større barn eller voksne tar frem den høyt elskede Janteloven?

Skrive

En plystrende sjuåring som illustrerer en trygg seksårig verdensmester.

Ikke rør seksåringens selvfølelse, jobb heller med å styrke din egen!

Enten du er liten eller stor.

God dag fra Ellen

6-åringens selvfølelse {1}

Postet av

0

– Snart har jeg mistet 8 tenner, sa seksåringen.

– Jaha, sa jeg. Hvor mange har du mistet nå da?

– 5.

Processed with VSCO with 10 preset

En åtteåring på Heinie Onstad kunstsenter på Høvikodden, som illustrerer en seksåring jeg kjenner. 

En fremtid med bravour. 6-åringen er ekspert på det. Er du i nærheten av én så hjelp til med å bevare den innstillingen, og la deg inspirere!

God dag med bravour!

fra Ellen

 

Målstyring på en stein?

Postet av

2

Tre barn holder på med noe rundt en stein. Jeg går bort til dem. Jeg sier:

– Hei, hva gjør dere?

– Vi lager en statue.

– Ja, en krokodille.

De har hver sin stein i hånden, og jeg sier:

– Å så spennende, det gleder jeg meg til å se.

– Ja, sier et av barna. Han fester blikket godt i mine øyne, før han fortsetter: Men, det kommer nok til å ta noen år.

– Ja, sa jeg, det gjør det nok. Lykke til!

– Takk, sa barna med store smil. Og hakket videre med fres og fart på den gigantiske steinen.

På en stein

To andre fine fyrer på en enda større stein. Eller et lite fjell.

Med dette lille verkstedet i ørene gikk jeg videre i min dag. Og jeg tenkte:

Jaha, så disse folka vil noen at skal jobbe mot å oppnå ukas mål.

Ukas mål, ukas mål?

Det er ikke noe ukas mål i utviklingen av et menneske.

Det er lange, store, evige mål.

Elsk dugnad!

Postet av

2

– Jeg har ikke noe til felles med de folka der. – Jo da!

– Jeg trenger ikke flere venner. – HÆ?

– Hvorfor kan jeg ikke bare betale meg ut av det? – Fordi du er et flokkdyr!

New dawn

Pent blir det også! 

Ja, det er slitsomt å komme seg på dugnad. Det passer aldri helt. Men. Når man først kommer seg på dugnad er det alltid koselig. Synes jeg.
Det er når vi står ved siden av noen og raker i taushet, og deler gleden over ferdig arbeid med et pizzastykke i handa, at nettverk skapes. Nettverk med foreldre til unger barna kanskje kjenner, eller kommer til å kjenne. Eller ikke.
En venninne av meg sa pluteslig en vår:
– I år skal jeg ikke på dugnad. Det er slutt. Barna mine er store nå. Det er over.
Ikke visste jeg at jeg en gang skulle komme til å savne å lage langpannekaker og rake skolegården til 17. mai.
Søren heller. Det er en tid for alt. Nå er jeg i dugnadstiden. Det er litt stress, men mest fint, å være del av et fellesskap som gjør noe sammen.
Pent blir det også!