Kvinner og menn. Når det røyner på.

–Når det røyner på  gir kvinner slipp på jobben og holder familien i gang.

–Når det røyner på klamrer menn seg til jobben. Og fjernkontrollen.

Thomas og Ellen 1. juli 17

Alle dager er ikke en fest. Her er det #StasMedKalas 1.07.17

Disse to observasjonene er gjort av en bedriftslege med spesialisering i utbrenthet, som jeg selv var hos for noen år siden. Når arbeidstakere blir sykmeldte fordi de har møtt veggen snakker han med både den sykmeldte og eventuell partner. Fordi den enes atferd avhenger av, og påvirker den andres.

I A-magasinet  17.10.14 – (en stund siden jeg startet på dette innlegget, men ikke mindre aktuelt av den grunn) viser fem vellykkede karer hva de gjør for å prestere uten å gå på felgen. De råder flinke piker til å gjøre det samme som dem.

Et råd er au pair, et annet å delegere til andre, et tredje å bare gjøre det som er lystbetont.

Lett.

I artikkelen sier Anita Kron Traaseth:

– I tillegg trenger mange av dem (menn) fortsatt ikke å stille opp så mye på hjemmebane. Vi kommer ikke unna at svært mange kvinner fremdeles tar det største ansvaret hjemme selv om de er i full jobb.

Anniken Huitfeldt sier:

– Det er noe i kvinnekulturen som oppmuntrer til sykmelding, samtidig sier menn til hverandre:

– Kom deg på jobb, det hjelper!

Jaha.

Men hva skjer i en familie om begger sier og velger det. Begge legger seg på sofaen med hver sin fjernkontroll? I denne matematikken blir ikke minus + minus = pluss, hverken for barna eller samfunnet. Når vi leter etter svar, må vi også lete reelt. Det betyr kanskje ikke på samme sted.

Kvinner ligger langt over menn på sykefraværsstatistikken. Menn ligger langt over kvinner på andre statistikker. De er kongene på haugen i stressrelaterte sykdommer som hjerteinfarkt og hjerneslag, menn er vinnere på alkoholisme og narkotika. De er mer utsatt for ulykker. De er i større grad kriminelle, og de troner også aller høyest på selvmordstatistikken. Menn har dessuten mest vektøking de siste årene, og er dermed mest utsatte for livsstilsykdommer.

Det er ikke sikkert at menns måte å håndtere stress og tidsklemme på er forbilledlig. Det kan hende at vi opplever press og stress alle sammen i vår nye måte å leve på, som er så annerledes enn hva mennekser før oss har gjort.

De to setningene øverst får på et vis samfunnet til å fungere, om så på halv fart. Men det stopper ikke helt opp. Om begge foreldre i en familie er utkjørte,  om mor holder familien noenlunde i gang og far sikrer inntekten, da holdes samfunnshjulene  i gang. På haltende vis. Mor kommer på sykmeldingsstatisktikken, far fremstår som den utholdende helten som holder alt i gang, med sammenbitte tenner. Forklaringen medfører kanksje ikke riktighet i livets spørsmålstilling, men det blir statisktikk av det.

Bedriftslegen jeg viser til sier at når han får inn utslitte sykmeldte kvinner så spør han dem om hvordan de har det, og om de har barn. Hun svarer kanskje: -Ja, jeg har tre barn. Og du har kanskje en mann og? sier bedriftslegen. –Jada, det har hun. Og da sier bedriftslegen: – Jaha, FIRE BARN DA!

Han gjør det. Og dette er en mer enn godt voksen mann som har levd sitt liv som bedriftslege og utbrenthetsekspert lenge.

I denne sammenhengen tror jeg det er ganske meningssløst å se på statistikk. Man må gå mye dypere. Tørre å stille spørsmål. Det funker ikke å si at menn gjør mer husarbeid enn før.

I de familier der det virkelig deles på alt, kommuniseres godt og begge er fornøyde. Har vi disse problemene der? Og hvis så: –Er problenene like langvarige?

Det finnes forskning på utbrenthet. Det finnes oppskrifter på å ikke bli utbrendt. Ser man privatliv og jobbliv i en sammenheng, og på ordentlig, kan man kanskje finne noen svar.

Det likestilte Norge finnes. I noen familier. Men når man smører den likestiltheten utover alle og deler det tallet på sykefraværer, da er det ikke sikkert at man får det svaret man trenger for å få ned sykefraværet.

Familieliv kan ikke handle om bare å få kabalen til å gå opp. Det handler om å bli sosialisert inn i et felleskap, som er sterkt av samhørighet. Det innebærer også å sitte og lese en avis, lenge. Leke med lego. Tømme søpla og betale regninger. Når man outsorser alt det vanlige i en familie lever man annerledes enn de fleste. Det kan ikke være malen for alle som er sjåfører, snekkere, lærere, småbedrifteeiere, mekanikere, hudpeiere, bibliotekarer, butikkansatte. Og så videre.

De aller fleste i dette landet har helt vanlige liv. Og kommer aldri til å ha folk i arbeid for at vi skal få gjennomført livene våre. Takk og pris kanskje, vi vil leve selv!

Skal det være en debatt må den handle om ordentlige mennesker og ordentlige løsninger.

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s