Tre barn holder på med noe rundt en stein. Jeg går bort til dem. Jeg sier:

– Hei, hva gjør dere?

– Vi lager en statue.

– Ja, en krokodille.

De har hver sin stein i hånden, og jeg sier:

– Å så spennende, det gleder jeg meg til å se.

– Ja, sier et av barna. Han fester blikket godt i mine øyne, før han fortsetter: Men, det kommer nok til å ta noen år.

– Ja, sa jeg, det gjør det nok. Lykke til!

– Takk, sa barna med store smil. Og hakket videre med fres og fart på den gigantiske steinen.

To andre fine fyrer på en enda større stein. Eller et lite fjell.

Med dette lille verkstedet i ørene gikk jeg videre i min dag. Og jeg tenkte:

Jaha, så disse folka vil noen at skal jobbe mot å oppnå ukas mål.

Ukas mål, ukas mål?

Det er ikke noe ukas mål i utviklingen av et menneske.

Det er lange, store, evige mål.