– Jeg har ikke noe til felles med de folka der. – Jo da!
– Jeg trenger ikke flere venner. – HÆ?
– Hvorfor kan jeg ikke bare betale meg ut av det? – Fordi du er et flokkdyr!
Pent blir det også!
Ja, det er slitsomt å komme seg på dugnad. Det passer aldri helt. Men. Når man først kommer seg på dugnad er det alltid koselig. Synes jeg.
Det er når vi står ved siden av noen og raker i taushet, og deler gleden over ferdig arbeid med et pizzastykke i handa, at nettverk skapes. Nettverk med foreldre til unger barna kanskje kjenner, eller kommer til å kjenne. Eller ikke.
En venninne av meg sa pluteslig en vår:
– I år skal jeg ikke på dugnad. Det er slutt. Barna mine er store nå. Det er over.
Ikke visste jeg at jeg en gang skulle komme til å savne å lage langpannekaker og rake skolegården til 17. mai.
Søren heller. Det er en tid for alt. Nå er jeg i dugnadstiden. Det er litt stress, men mest fint, å være del av et fellesskap som gjør noe sammen.
Pent blir det også!
ellens oase 
Enig. Vi er avhengige av frivillig innsats og det er jo hyggelig å koste, rake og lempe bark sammen med naboene. I alle fall når det er oppholdsvær og ikke høljregner. Dugnadsarbeid i podens idrettsklubb og lignende er også en ypperlig sjanse til å bli kjent med andre foreldre.
LikerLiker
Det var litt rart Elisabeth, jeg tenkte akkurat at jeg skulle ta en tur inn i bloggen din, og plutselig lå din kommentar her!
LikerLiker