Min oldemor pusset sine kobbergryter en gang i uken. Og hun hadde mange. En diger en som var brukt til kaffe for rallarne som bygde jernbanen. På søttitallet sto de til pynt, men man kunne alltid speile seg i dem. Nå forstår jeg hvor hun hadde lært det, og hvorfor alle hadde kobberkaffekjeler før!

Foto: Lånt fra klikk.no / Thinkstockphotoes. Her finner du også tips for rengjøring av kobber:  http://www.klikk.no/bolig/rengjoring/article899878.ece

Kobberkar er de sterkeste af alle og koger hurtig op; men de er kostbare og må ofte fortinnes. En kaffe- og vandkjedel af kobber er meget at anbefale, da de kan bruges i lang tid uden at behøve ny fortinning. Kar af zink,  messing og kobber kan blive sundhedsfarlige, hvis de ikke benyttes med forsiktighed og skures for hver gang de benyttes. Syren som finnes i frugt og grøntsager, andgriber metallerne, og danner ir eller spanskgrønt, der er giftigt.

Kobber vaskes rent og pudses med sur melk, sand og salt eller pudsepomade, stearinolje og wienerkalk og pudsevand, hvilket også bruges til messing. Uden rene filler og taalmodig gniden blir messing og kobbertøi ikke skindende og vakkert. 

Jaa, spanskgrønt ja, det hadde jeg ikke hørt om, men hva de kunne om metall og andre materialers egenskaper blir jeg ganske ydmyk over for!

Har du noengang pusset en kobberkjele?