Han gråt hver gang

Det fortalte han. Min kjæreste gjennom 13 år fortalte at han gråt hver gang han så Huset på prærien på TV da han var barn. Og jeg sitter forundret tilbake. For det er så mange små biter et menneske er satt sammen av. Som jeg har en følelse av at det tar et helt liv å bli kjent med.

Nye briller # 1

Inni her er det en lettrørt liten gutt.

 

Nye briller # 2

Gestikulerer, tar på hetta, eller forsøker å lette?

Nye briller # 3

Kjøpt ny blrilleinnfatning i Stockholm, Svenske!

Jeg gråt ikke da jeg så Huset på prærien som barn, men jeg gråter nå. Det gjør vi begge to. Jeg skjønte ikke dybden i historiene da, på samme måte som nå, men det gjorde åpenbart min kjære. Som barn identifiserte jeg meg med Mary, nå identifiserer jeg meg med Laura. Som barn ble jeg oppgitt over alt Laura rotet seg borti, jeg nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble oppgitt. Og hvorfor skjønner jeg det bedre nå? Er jeg ærligere med meg selv, og forstår jeg andre bedre? Jeg vet ikke.

Jeg har funnet ut at alle episodene finnes til utlån på biblioteket. Vi har sett noen, og det er helt vidunderlig å oppleve det på nytt. Jeg digger historier med solid og evig budskap, og her kommer de som perler på en snor.

Har du noen minner fra Huset på prærien?

6 thoughts on “Han gråt hver gang

  1. Mine sterkeste minner rundt «Huset på prærien» ligger i at mine basteforeldre bodde på prærien tidlig på1900tallet, og alt som skjedde kunne skjedd med dem og mammas eldste søsken(mamma ble født i Norge) Det var spennede å se for seg at jeg kunne blitt født på prærien(hoppet glatt over fakta om at det neppe var slik lenger…)

    Lik

    • Ja tenk for et eventyr å høre om som bsrn! Og kunnskapen de hadde om å klare seg selv hadde de med seg hjemmefra, det var sånn de levde her også. Grave brønn, skaffe mat, mure peis, spinne og sy.

      Lik

  2. Jeg husker det som hyggelig og spennende. Og jeg identifiserte meg klart med Laura. Mary var altfor «kjedelig» og rolig. Vi fant første sesong av filmene til salgs for et par år siden og har sett sammen med ungene. Og jeg gråter og gråter. Og mange av scenene og tematikken er ganske mye sterkere for mine unger nå enn den var for meg som barn. Jeg tror vi barn av søttitallet var veldig vant med sosialrealisme – mens barnekulturen i dag er mye mer full av magi og fantasiverdener. Realismen skremmer mer enn magien. Jeg identifiserer meg nok fortsatt med Laura. Og i blant med Ma, naturligvis.
    Men det aller aller sterkeste forholdet til Huset på prærien har jeg gjennom høytlesningen for ungene. Tre runder har vi hatt gjennom de sju (tror jeg) bøkene som er oversatt til norsk. Og vi lever oss så nær dem hver gang. Og gråter litt da også….

    Lik

    • Ja så fint å høre! Vi har ei bok jeg har lest for egne barn og elever. Og jeg merker at det er en fantastisk måte for dem å forstå hvordan det var før. At Pa måtte lage spiker selv og at hen klarte det. Da må vi få tak i fler av dem! Har hørt at forfatteren laget en voksenbok på 30-tallet om hvordan det egentlig var, men at forlaget nektet utgivelse fordi den ville skade det «lykkelige» bildet barnebøkene gir. Den skal visst komme, om den ikke allerede har kommet.

      Lik

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s