Jeg stoppet meg selv i angst for å være patetisk. I noens øyne. Med skriving. For mange år siden. Min ungdomsdrøm var å bli forfatter. Den drømmen varte til jeg hadde vært 16 år i noen uker.
Ingenting med saken å gjøre. Men en løpende katt som nå er vår. Sabina ❤
Og kanskje var det greit med den stoppen. Den pausen. For hva har man å skrive om når man er 16? Drømmer og lengsler og verdensvanthet som ikke nødvendigvis fremstår som verdensvanthet for noen som er eldre enn 16 år.
Så ja, det var nok like greit. Da. Men nå.
Nå har jeg skrevet blogg i 5 år, mer enn 1000 innlegg er postet og selvtilliten på skriving bedre, sånn innimellom.
Og det er takket være scrappingen at jeg begynte. Fordi jeg så at mange scrappere hadde blogg, viste frem layoutene sine og linket til utfordringer de var med på. Så det ville jeg og!
Jeg la ut layouter, linket de mot konkurranser og ble kjent med noen bloggere. Så begynte jeg å fortelle historiene bak layoutene jeg lagde. Fikk noe positiv respons, og fortsatte.
Og nå da? Jeg spør meg selv om skrivingen bare er en romantisk tanke om skrivesituasjonen og mytene rundt en som skriver. Det kjennes veldig lenge siden jeg tenkte sånn, og det ER lenge siden. Nå 30 år senere har jeg mer å skrive om.
Får se hva det blir til.
ellens oase 
For en nydelig katt du har, virkelig!
Om skriving så tenker jeg at om man har noe som presser på, noe som er viktig å ikke sitte inne med, så har man noe å formidle. Jeg tror ikke man nødvendigvis er mer klar som 40-åring enn som 16-åring. Det er det indre presset, det personlige behovet som teller. Tenker jeg.
Skriver litt her og der selv, og kjenner ofte på at det jeg skal skrive må være riktig og at jeg ikke vil sløse bort tiden. Det er bare det at slike tanker er et hinder, der forkludrer til det jeg ønsker. Å skrive intuitivt uten selvkritisk sans, er det som fungerer best for meg. Jeg må heller ikke være målorientert, bare la det flyte ut. Det er vanskelig. Jeg er min største kritiker.
Jeg tror at mange binder seg og dermed skaper hindrene selv. Kanskje vi må jobbe mer med å senke egne prestasjonsforventninger/-krav og begynne å ta den lille indre stemmen på alvor? Ikke la selvkritikken få oppmerksomheten?
LikerLiker
Takk, Sabina og søsteren hennes har vi fått fra Kattens Beskytter Vestfold!
https://ellensoase.com/2014/05/14/jeg-har-fatt-jenteselskap-i-familien-av-to-pusesostre/
Den indre kritiker er vår verste fiende, men vi bestemmer om den skal være med i den kreative idefasen av skrivingen. Kritikeren kan ta helt fri, helt til på slutten av skriveprosessen.
LikerLiker
Setter så stor pris på dine skriverier, Ellen! Gleder meg til å lese mer fra deg fremover. Hurra for at du plukket opp igjen drømmen din i ny og oppdatert utgave.
LikerLiker
❤ Irmelin!
LikerLiker