Barna og jeg reiste til Nairobi lørdag 8. februar 2014. Med nattfly fra Schiphol.

På denne departure-tavla sto flyet vårt, og det ble virkelig. Nairobi, nå kommer vi!

Allerede i gaten kjente jeg hvor eksotisk det var dit vi skulle. De uendelig vakre flyvertinnene i røde uniformer som enhver hvit kvinne ville sett underlig blek ut i, den annerledes måten å gå på, holdningen og stemningen. Fritt for stress.

Kenya Airways står der og skinner mange boardingpasses- og sikkerhetskontreller senere.

8,5 timer senere landet vi. Ganske lemstre, og veldig spente. I fjor sommer var det en brann i ankomsthallen i Nairobi, så vi ankom et lagerbygg. Uten ventilasjon, og dunkelt. Og han minste måtte på do da vi hadde stått en god stund i visumkøen. Men alt ordnet seg, og til slutt kom vi ut og fant bilen som skulle kjøre oss til våre venner i Karen (området er oppkallt etter Karen Blixen).

På veien fra flyplassen kjørte vi forbi mange mennesker som vandret i grøftekanten. Og jeg lurte på hva de skulle, tidlig en søndag morgen. Til jeg forsto at det var sånn de kom seg fram. Føtter er et transportmiddel vi ikke ser så ofte brukt lenger i Norge. Her jeg bor er vi oppgitte over at bilene kjører så fort på smale landeveier, og tør ikke sende ungene ut til fots. I Nairobi er alle veiene omgitt av stier som folk går på. Noen løper, og andre bærer tungt. På hodet. Andre igjen går med håndtraller som de frakter sofaer og bildekk, vann, grønnsaker, tømmer og you name it på. Når man ser dette blir det litt latterlig å tenkte på at vi betaler i dyre dommer for å gå på en tredemølle.

Det regnet litt og vi kjørte gjennom søle og grus og vann. Og så var vi fremme ved en port som åpnet seg og inn kjørte vi. Til det riktige huset. Og der sto en liten jente vi kjenner godt, så smilende og glad. Ut med bagasjen, inn med bagasjen og inn med oss. Og jeg var lettet over at vi var vel fremme. Så lettet at jeg måtte legge meg rett ned på gulvet i gangen.

Klokken var 10 søndag morgen, og det var tid for god frokost!