Fin ting når man er mamma

Noen ganger kjenner jeg meg ekstra mye som en mamma.

På ryggen

Som når jeg bærer en liten elskling på ryggen. Det er fint. Han trenger jo ikke bæres lenger. Og det vil ikke vare så mye lenger at jeg klarer. Han på tolv er det umulig å bære nå, og det er en stund siden det var naturlig. Å sitte på fanget når man er tolv år går, men det er en lang og «uregjerlig» kropp som ikke på noen måte smelter inntil min. Som seksåringen ennå kan. Men vi sitter ved siden av hverandre, og leser. Det er også koselig. Men det er noe annet.

Når man har god tid, ingen veske å bære og veien går rett frem. Da er det fint å ha en unge på ryggen.

Er du en ungebærer? Eller synes du det blir for mye av det, det er jo gjerne det i en periode. Eller kanskje savner du å ha en kropp å løfte på i ny og ne?

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s