Til en jente som 18 år senere må ha blitt til en dame. Eller, vi var vel det  allerede da, i 1995.

Men jeg har ikke sett eller hørt fra henne siden rett før jul det året. Det var den høsten Alexandra og prins Joackim giftet seg, og samlet absolutt alle foran TV-skjermene. Vi delte kjøkken og TV med 10 dansker på et stort studenthjem i åttende etasje i København. Hun satt i hjørnet på en sofa og så fjernsyn. Senere fortalte hun meg at jeg var den første hun snakket med i København, hun tødde opp etterhvert, og vi snakket ofte.

Familien hennes hadde holdt en stor fest for henne så hun skulle få mulighet til å reise til Europa for å studere. Hvordan det gikk etter at jeg reiste hjem fra mitt mellomfagstudie i kunsthistorire vet jeg ingenting om. Men jeg har er en sukkerskål som hun ga meg, og sa:

– Denne skal du bruke til sukker, og du kommer til å tenke på meg hver gang du bruker den. Det er riktig, jeg har brukt den alltid siden, og jeg tenker på henne hver gang.

Sukkerskål. Handmade from Kenya.

Jeg har forsøkt å finne henne på internett, men ingenting er å finne på hennes navn. Så jeg håper hun har giftet seg og byttet navn. Jeg har bare en postboksadresse. Det er til den jeg sendte dette brevet nå i jula.

Til Nairobi. Kenya. East Africa.

Nå håper jeg på brev, eller epost, eller Facebookmelding.

Så jeg kan treffe henne når vi reiser dit.