– Jeg ønsker meg en pistol, sa den tre år gamle elsklingen ved førjulstider 2010. Og vi sa at det kunne han ikke få, fordi en pistol kan man skade andre med. Han sukket dypt og fortsatte:

– Javel, så får jeg ta en lampe da.

Ja, vi eier den nå. Dette er vår helt egen Bauhauslampe hjemme i vår egen stue.

Jeg liker å tro at vi ikke har et materielt fokus her i heimen, men noen materielle lengsler har tydeligvis kommet ut i nærheten av også små ører. Noen av lampene og et teppe er egentlig de eneste tingene i huset der vi har flottet oss skikkelig. Ellers er det meste av møblene arvet og resirkulert, med unntak av noen IKEA-hyller og et par senger.

Denne lampen har vært et inderlig ønske for meg. Om å eie, faktisk. Ellers i livet liker jeg å tenke at jeg ikke akkurat må eie alt jeg synes er fint. Og det gjaldt for denne lampa også. Jeg måtte ikke ha den, men jeg fikk et sug inni meg hver gang jeg så et bilde av den.

Salgsannonse for lampen fra 1925

Første gang jeg så den var da jeg studerte kunsthistorie i København. Vi hadde kunstindustri og design som omhandler alt fra Tupperwear og Mc Donalds arkitektur, til sånne lekkerbiskener som denne.

Denne lille bordlampa som man kan ha på skrivebordet sitt ble til i Tyskland i på 1920 – tallet. Den ble laget i Bauhaus, en kunst- og arkitekturskole der idealet var at formen følger funksjonen. Om man følger det prinsippet vil det man lager også bli vakkert som følge av den strenge tanken rundt funksjon. Så altså ingenting ble laget bare for å se pent ut. Mange av tingene som ble laget der er legendariske. Skolen ble stengt av nazistene i 1933. Lærerne emigrerte til andre land og førte videre sitt arbeid der.

Og det er kanskje det, som i tillegg til at lampa er som et smykke i interiøret, at den representerer andre krefter og idealer blandt det tyske folk enn det som skulle ende i holocaust.

Det synes jeg er fint å tenke på.