Dette er en høytlesingsbok for voksne med barn som vurderer å skille seg, og til de som har bestemt seg for å gå fra hvarandre.

Når jeg har skrevet denne teksten ser jeg faktisk at det er Familievernkontoret i Vestforld som har tatt initiativet til denne boka!

 Jeg synes at denne boka skulle leses høyt ved familevernkontorene som driver mekling ved samlivsbrudd, og at begge foreldre skulle få et eksemplar hver med seg hjem. Så de voksne husker på at barna også gjennomgår en sorgprosess. Uansett hvor glade og tøffe de kan virke. For voksne som har mye å føle på og tenke på, og fikse ser ikke alltid så langt utenfor seg selv.

Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet. Jeg tenker at når foreldre har kommet frem til at de må leve adskilt, så er det nødvendig. Men. De må vite at barn ikke foretrekker to julaftner, to sydenturer eller to rom, fremfor at alle i familien lever et godt og fredelig liv, sammen. De må vite at når de sier til andre at barna tar det så greit, så er ikke det sant. Jesper Juul skrev en gang at det er ikke lettere for barn at mor og far skilles selv om det rammer mange. Det er like dramatisk for hver eneste en.

Barn vil ikke være til bekymring for voksne hvis de kan unngå det. Når barn ser at voksne er lei seg, så vil de trøste. Det kan de gjøre ved å være glade og morsomme, eller trekke seg helt unna og bli usynlig uproblematiske.

Når voksne sier at barna tar det så greit så tenker jeg at det er fordi foreldre vil at det skal gå greit for barna, de gjør det de kan for at barna ikke skal lide. Men voksne må vite at det ikke er til å unngå. De må tørre å se på det. Når foreldre er i sorg, så er barna det også. Når foreldre blir forelsket så blir ikke barna det. Barn trenger at noen tar seg tid til dem, vil være sammen med dem.

Ikke nødvendigvis ved så mye snakk, men tid til å være sammen. Spille kort, sitte inntil hverandre og lese Donald, grille en pølse sakte.

Jeg må anbefale denne boka til alle voksne med barn. Kjøp den og ta den frem når du ikke vet hverken ut eller inn. Jeg skal beholde denne, og ta den frem i krisetider. Jeg tenker egentlig at dette er en bok om kjærlighet. Selv om den heter Krigen. For når to blir til tre så er det ikke bare de voksne som har et forhold lenger. Kjærlighetslivet blir å ta vare på hele det fellesskapet man har skapt.

Så lurer jeg på hva du tenker om dette:

Foreldre sier noen ganger at de er bare venner, og tenker at det er et argument for skillsmisse som barn kan forså. Bare venner for et barn er ikke bare venner. Det er venner, og det er bra. Det er det eneste viktige faktisk: Å være venner, det er det livet handler om. Er ikke det nok?

Cappelen Damms omtale er her.