Jeg kommer alltid tilbake til Anne Cath. Vestlys bøker. Fordi hun er en barnebokforfatter som husker så inderlig godt hvordan det er å være barn, og samtidig er en svært klok voksen. Jeg har lært, og lærer stadig mye av henne.

På vei til hytta i høstferien gikk Trofaste Knerten som lydbok. Og det var da jeg oppdaget at hun også har skrevet om Bønna. Pias Verden Bønna og morra hans er faktisk med i denne boka fra 1963. Og jeg skal gjengi noe av det hun skriver om da Bønna skulle få ny sykkel, sin tredje trehjulssykkel faktisk. En sykkel Lillebor ønsket seg intenst:

Akkurat da hørte Lillebror en stemme som sa: «Jeg skulle gjerne se på en trehjulssykkel til denne lille gutten her.» «Jeg er ikke liten,» sa en annen stemme, og så fikk Lillebror øye på en liten gutt som sto ved siden av moren sin. «Har dere bare den røde i vinduet, eller har dere en blå også?» sa damen. «Jeg har nok en blå på lageret,» sa butikkmannen. «Du får være med og hjelpe meg å finne den du Lillebror.»

Lillebror pilte avgårde sammen med butikkmannen. «Skal vi se, hvor er det vi har en blå da,» sa butikkmannen og kikket på de trehjulssyklene som var pakket inn i gråpapir og papp. «Der,» sa Lillebror. Han visste akkurat hvor de røde og hvor de blå var. «Det er jammen godt du er med meg,» sa butikkmannen. Han løftet den lille sykkelen i været og bar den tilbake til butikken. Der inne begynte han å ta av det grå papiret. » Jaha, ja,» sa damen. «Den er blå ja. Var det sånn du ville ha, vennen min?» «Jeg vet ikke,» sa gutten som skulle ha sykkelen «Kanskje jeg heller skulle ha en rød?» «Ja, vi har jo rød også ,» sa butikkmannen. «Vi kan jo ta den i vinduet, eller jeg tror heller jeg henter en på lageret, så ødelegger jeg ikke vindusutstillingen.»

Butikkmannen fór bort på lageret igjen, og Lillebror fulgte med. «Skal vi se, er det en rød mon tro?» sa butikkmannen. «Ja,» sa Lillebror, «helt sikkert.»Da de kom tilbake til butikken, tok butikkmannen papiret av den også, og så sto gutten og fingret litt med den røde og litt med den blå.. «Jeg vil ha bjelle på, altså,» sa han. «Det skal du få, vennen min,» sa moren hans. «Har du bestemt deg nå?» «Kanskje jeg kunne ta begge to,» sa gutten. «så kunne jeg bruke den ene om hverdagen og den andre om søndagen.»

«Å-ja, den gutten har fantasi;» sa moren og lo.» «Nei vennen min, du kan bare få en.» «Å,» sa gutten, «da får jeg ta den blå, da.»»Jaha, og så skal vi vi altså ha en sånn klingeling på.,» sa moren. «Javel,» sa butikkmannen. «Jeg skulle gjerne hatt gir også,» sa gutten. «Gir, nei det du, det brukes nok ikke på trehjulssykler,» sa butikkmannen. «Løkt da,» sa gutten. «Nei, det brukes ikke det heller,» sa butikkmannen, «for en regner jo med at dere trehjulssyklister ikke får lov til å kjøre når det er mørkt ute, vet du.» «Slappe saker,» sa gutten. «Men du mor, da kan du vel kjøpe en lommelykt til meg da, som jeg setter foran?»

«Ja blir ikke den gutten ingeniør eller oppfinner eller noe sånt, så vet ikke jeg,» sa moren. «Alt han kan finne på! Ja-ja, så får vi få en liten lommelykt, da.» «Stor,» sa gutten. «Nei, lille venn, ikke helt stor, men ikke helt liten heller.» «Vi har en mellomstørrelse her,» sa butikkmannen. «Vel-vel, da var det vel ikke mer vennen min.» «Lås,» sa gutten. Han sto og glodde opp i taket og så nesten ikke på den nye sykkelen sin. «Du store min, hva skal du med den?» «Låse´n vel, så ikke dem andre stæler’n fra meg.»

«Ja-ja, det var jo igrunnen ganske fornuftig tenkt,» sa moren. «Men så var det ikke mer. Vi har visst ikke fått av alt papiret på sykkelen, men det må vi jo få, så han kan kjøre med en gang. Det er mest stas første dagen vet De.»

Lillebror hjalp til med å ta av papiret, og da han var ferdig samlet han sammen alle papirbitene og pappbitene og la i vedkassen ved siden av ovnen. Moren betalte, og gutten stod og fingret litt med den røde sykkelen, så satte han seg på den og kjørte bortover butikkgulvet.

«Jammen kjære, var det ikke den blå du skulle ha da,» sa moren. «Joa, men jeg sparer på den så lenge skjønner’u vel,» sa gutten og raste bortover butikkgulvet så forhjulet traff disken med et brak. «Nei, unge mann,» sa butikkmannen. «Det går ikke. Vi skal ikke har krøllet forhjulet på denne sykkelen, for den skal jo en annen kjøpe.» «Han er så vill,» sa moren, men veldig oppfinnsom og i grunnen så økonomisk. Nå sparer han liksom på sin egen sykkel. Det er da rørende, hva?»

Resten kan du lese i Trofaste Knerten om du vil. Der får du vite om det blir sykkel på Lillebror til slutt, hvorfor han rømmer hjemmefra og hvorfor han en dag blir iført røkejakke oppe i privaten hos butikkmannen.

God lesing!

Og har du ikke vært hos Pia og lest om Bønna så må du bare ile inn dit nå!