Abort. Et av verdens aller tristeste og tommeste ord

Levd liv

Levd liv. Plommetre i hagen. Har gitt frukter i mange mange år. Og så døde det hen. Nå får det stå og være en skulptur, og i aftensol være en stille illustrasjon til denne teksten.

Jeg har selv hatt tre aborter. Spontane, ulykkelige. Jeg har vært gravid fem ganger. Og det ble to barn. Det er jeg glad for. At det ble to barn. Selv om jeg gjerne skulle hatt flere.

Jeg har aldri tatt en abort frivillig. Og det er litt min fortjeneste. Men også flaks. Man kan ikke ta alle forhåndsregler her i verden. Mot voldtekt eller andre overgrep. Jeg kunne ha vært alvorlig syk og hatt et valg mellom å bære frem barnet og risikere barnets og mitt eget liv, eller med stor sikkerhet overleve selv og få en ny sjanse til å få barn.

Jeg har en venninne som er gynekolog. Hun jobber på et stort sykehus. En dag i måneden må hun utføre aborter. Det gjør de andre gynekologene på sykehuset også. En dag hver måned. Hun sier at det er alle gynekologers verste dag. Hun har fortalt meg om sene aborter der tårene har gjort det nesten umulig for henne å utføre jobben sin. Dette er aborter der det ikke finnes noen annen løsning.

For kanskje 12 år siden hørte jeg Joralf Gjerstad – Snåsamannen, i et intervju i radioprogrammet «På livet laus». Han fikk spørsmålet om han noen gang hadde følt seg hjelpeløs når mennesker oppsøkte ham. Han svarte:

Det er når det kommer unge jenter til meg som har tatt abort, men som aldri får fred i sjelen. Og jeg tenker: Hva er det med samfunnet vårt som gjør at unge friske jenter må ta bort babyer?

Ja. Det sa han. Og det har jeg ofte tenkt på. Hva er det med vårt samfunn? Og må det være sånn?

For noen uker siden var jeg med på aksjonen «Min kropp – mitt valg», som blir ledet av Susanne Kaluza. Jeg er utrolig takknemmelig for at hun satte i gang et skikkelig rabalder i Stortinget, og jeg ser at det kommer mye bra ut av det. Alle mennesker må reflektere seg frem til og jevnlig revidere sine egne standpunkter. De etiske prinsippene rundt abortloven ble ikke intravenøst integerert en gang for alle, i alle da loven ble vedtatt på 70-tallet.

Når det gjelder aksjonen så vil jeg presisere at:

Aksjonen handler om likhet for loven, og retten til å bli behandlet med verdighet og vennlighet i en ytterst vanskelig situasjon.

Så Joralfs spørsmål, og også mitt igjen: Hva er det som gjør at samfunnet ikke har plass til babyer som kommer uanmeldt? Det er et viktig spørsmål og en stor utfordring: Å myke opp våre holdninger til når det passer å få barn. Og hvordan vi ser på ansvaret for barn. Kan et lite barn bo i kollektiv med studenter? Kan en mamma bo hjemme hos mor og far en stund når det plutselig kommer en baby?

Jeg tenker ja, babyer må være velkomne, det må være mulig å improvisere litt rundt normen. Det går fint uten stasjonsvogn og to bad. Det går veldig fint. Og her opplever jeg at det er ulike holdninger rundt omkring i landet vårt. Da jeg kom til Nord-Norge som student møtte jeg mange enslige mammaer. Her på Østlandet hadde jeg ingen venninner som fikk barn. Det betyr ikke at de ikke ble gravide. I Nord-Norge opplevde jeg en mye større raushet og varme til det å få barn alene, eller i studietida. Det ordnet seg. Og det slo meg at selv om ingen noengang har snakket til meg om gudsfrykt og skam personlig, så har jeg opplevd i vårt sekulære samfunn at det å bli gravid var det verste som kunne skje. Hadde jeg blitt gravid som ung og enslig ville jeg aldri fortalt det til noen. Jeg ville tatt abort i stillhet.

Forventningene til meg var helt klare. Jeg skulle få meg en utdanning, en jobb, klare meg selv. Uavhengig av en mann. Og det synes jeg var bra forventninger. Men. Ingen fortalte meg at det kunne jeg få til om det så skulle skje at det dukket opp et barn underveis. Min opplevelse var at ble jeg gravid, da ville min verdighet være fortapt. Da ville jeg sitte der, med babyen i en kjeller. Mens alle venninnene mine var ute og hadde det gøy. Det finnes flere veier å gå har jeg lært meg. Det tok tid.

Jeg lurer på om dette bare er min opplevelse av å være ung og bli voksen på 80- og 90-tallet. Eller om det var en trend i tiden.

Jeg lurer også på hvordan unge i dag ser på disse tingene. Det vil jeg høre om!

Feminist, teolog og firebarnsmamma Ellen Hageman utfordret meg her i bloggen til å lese Vårt Land lørdag 12. oktober 2013. Det gjorde jeg. Og jeg takker. Hennes utgangspunkt er også fastlegers reservasjonsrett. Jeg vil sitere noe av det hun skriver her:

Kvinners fortellinger om abort er sårbare. De bør ikke brukes til å supplere etiske standpunkt. De bør derimot være utgangspunkt for hele samtalen.

Videre skriver hun:

Jeg er (inntil videre) for selvbestemt abort frem til tolvte uke. Fordi kvinners erfaringer viser at abort alltid kommer til å skje og derfor bør skje trygt. Alikevel er jeg abortmotstander.

Her kan du lese hele Ellen Hagemans innlegg på verdidebatt i Vårt Land.

Hvordan har du det med forventninger, redsler og hemmeligheter om graviditet utenfor skjema. Hvis du vil fortelle, del gjerne!

God dag til deg fra meg!

Ellen

187 thoughts on “Abort. Et av verdens aller tristeste og tommeste ord

  1. Tilbaketråkk: Bloggfavoritter og fem vinnere | ellens oase

  2. Tilbaketråkk: her er mine beste bloggposter for oktober | ellens oase

  3. Tilbaketråkk: mine favoritt – bloggposter for oktober | ellens oase

  4. Dette er en diskusjon hvor alle burde få lov til å yttrykke sin egen mening. Jeg har sagt min, du har sagt din. Det er fullstendig undøvendig å prøve å fremheve sine egne synspunkter ved å påstå at noen «trøkker sine egne holdninger ned i halsen på andre», men du om det.

    Liker

  5. Hei igjen,

    å sammenligne et embryo med et dyr blir for meg veldig useriøst i denne diskusjonen. La oss holde dyr utenfor og mennesker innenfor her. Hvis man ikke vil spise dyr kan man bli vegetarianer. Dette kan ikke sammenlignes med et barns liv.

    Argumentet om at kvinnen må få «bestemme over egen kropp» høres for meg helt upresist ut. Selvfølgelig skal alle kvinner få bestemme over sin egen kropp. Min mening er imidlertid at i det øyeblikket du blir gravid handler det ikke om din egen kropp lenger. Det handler om et annet menneskes liv.

    Nå vil sikkert mange slå i bordet med at dette embryoet «ikke føler noe» før uke 12. Vel, jeg kan særdeles lite om dødelige stoffer, men jeg er helt sikker på at det er mulig at noen injiserer et stoff i min kropp som også gjør at jeg ikke føler noe før jeg dør. Skal dette liksom være greit da? Hva er forskjellen?

    Jeg kan virkelig ikke forstå disse argumentene. For meg blir det viktige spørsmålet om det er greit at staten tillater at alle kvinner i alle situasjoner selv kan bestemme over et kommende barns liv. Jeg er fullstendig klar over at mange tilfeller er tragiske, og jeg er kanskje åpen for at i ekstreme tilfeller burde abort vært lovlig.

    Å ta abort fordi du «ikke har lyst på barn» blir imidlertid en merkelig tankegang. Hvis man ikke tar forhåndsreglene bør man også stå for konsekvensene av det man gjør. Mange lever i sorg over å ikke kunne få egne barn. Da burde de som absolutt ikke har lyst på barn kunne adoptere dem til noen som faktisk vil ha dem og ikke frata dem sjansen til å leve.

    Liker

    • «å sammenligne et embryo med et dyr blir for meg veldig useriøst i denne diskusjonen. La oss holde dyr utenfor og mennesker innenfor her. Hvis man ikke vil spise dyr kan man bli vegetarianer. Dette kan ikke sammenlignes med et barns liv.»

      Hvorfor ikke?

      «Nå vil sikkert mange slå i bordet med at dette embryoet “ikke føler noe” før uke 12. Vel, jeg kan særdeles lite om dødelige stoffer, men jeg er helt sikker på at det er mulig at noen injiserer et stoff i min kropp som også gjør at jeg ikke føler noe før jeg dør. Skal dette liksom være greit da? Hva er forskjellen?»

      Forskjellen er at du er et bevisst menneske, og det er ikke et embryo. Ser du virkelig ikke forskjellen?

      «Mange lever i sorg over å ikke kunne få egne barn. Da burde de som absolutt ikke har lyst på barn kunne adoptere dem til noen som faktisk vil ha dem og ikke frata dem sjansen til å leve.»

      Dersom du skal åpne for at enkeltmennesker skal kunne trøkke sine egne holdninger ned i halsen på andre på den måten, så åpner du for ting du kanskje ikke setter så mye pris på selv. Hitler gjorde nøyaktig det.

      Jeg kan etisk forsvare drap av voksne mennesker også (bedre enn du etisk forsvarer anti-abort), det betyr ikke at det er opp til meg.

      Liker

  6. Jeg ser helt at i særdeles spesielle tilfeller kan det være et alternativ med abort., men… Jeg er en ung mamma, og skulle ønske at samfunnet kunne heller være før var enn å bare bøte på «skadene». Det Norge trenger er at det taes ansvar for hvor langt denne abortbølgen har gått. Det skal ikke være generelt OK å bare ta abort for «helgefylla, utelatt prevansjon, karriere». Det er et liv, og hvem taler for det livet? En karrieresyk mamma?
    Vi må kjempe for at færrest mulig havner i denne situasjonen som skaper mange flere sår og sorger enn hva det noen gang har blitt pratet om.

    Liker

    • Så veldig sant, Mamma. Abortens sørgelighet er bare ikke noe man snakker om. Abortens gode sider er klare, men de negative sidene blir ikke snakket om. Det er sikkert for ikke å legge stein til byrden for de sårbare damene som tar abort, men det virker kanskje mot sin hensikt slik at mange kvinner etter aborten lider i stillhet eller later som om alt er OK.

      Liker

      • Hva med oss som synes det er helt OK og som er litt lei av at alle skal ha det til at vi har det så fælt?

        De færreste lider i stillhet.

        Liker

    • Tror du ikke det skaler sår og sørger når man *TVINGER* folk til å føde?

      Alvorlig talt. Enten er du mindre intelligent, eller småsosiopatisk.

      Liker

      • Hei Dystrophy!
        Jeg ber om at du viser respekt for alle som deler sin historie, sine tanker og sine meninger her i Ellens Oase. Å insinuere at noen er mindre intelligente eller småsosiopatiske er langt utenfor.

        Hilsen fra Ellen

        Liker

      • ellens oase: Den ULTIMATE disrespekt er å tvinge andre til å føde.

        Noe mer krenkende og respektløst skal man lete lenge etter.

        Å mene at folk som vil tvinge andre til å føde er småsosiopatiske er på sin plass.

        Liker

  7. Abort er en tragedie. Men jeg ser også på konsekvensene av at det ikke hadde vært lov, som forferdelige. Derfor er jeg 100% for abort. Vi vil ikke tilbake til strikkepinnetilværelsen. Har det uønskede skjedd, ønsker jeg fremdeles at kvinnen skal beholde(evt få tilbake) kontrollen over egen kropp.

    Liker

  8. Det er ikke et spørsmål om det er plass til disse barna i samfunnet. Det er nok av plass, det føles bare ubeleielig for noen å bære frem barnet til tider. Jeg tror bare at samfunnet er overbevist om at det bare er en celleklump, men da jeg selv var på ultralyd som 21 åring og fikk se min 12 uker gamle baby så vinket han til meg. Han hadde alle fingre og tær og jeg kunne se ansiktsprofilen, jeg var i sjokk for jeg trodde også at det «bare var en celleklump». Jeg beholdt selvsagt min baby da jeg var nygift med verdens beste mann og jeg har aldri tenkt at abort kunne vært et valg for meg. Jeg skjønner bare ikke de som tenker at kvinnen får bestemme over sin egen kropp frem til uke 12, hvorfor er de ikke da for abort i niende måned? Babyen er enda i kroppen til mor… Jeg ser bare ikke forskjellen. Jeg tror mange er enig med deg, men det er nesten tabu å være i mot abort…

    Liker

    • «[…] og fikk se min 12 uker gamle baby så vinket han til meg.»

      Det at den har fingre og tær betyr ikke at den bokstavelig talt vinker. Vinking innebærer en form for hilsen, noe et foster ved 12 uker ikke er i stand til å gjøre.

      Et foster ved 12 uker er ikke i stand til å høre, se, tenke, føle, kjenne eller noe som helst annet.

      Dersom kriteriet er at den har et fjes og noen lemmer, så er det betenkelig at man synes at det er så greit å spise kjøtt, men ikke ta abort i 12 uke.

      Dyr vi spiser innehar faktisk bevissthet, følelser og tanker.

      Et foster på dette stadiet gjør ikke det.

      Liker

    • Er du studen får du penger for å være hjemme, eller kan ta med barnet på skolen og da får du et studieår uten å betale noe 🙂 Er du enslig får du mye mer støtte. I Norge kan du faktisk ikke bruke argumentet om at du ikke har råd. Alle har råd til å få barn i Norge.

      Liker

      • Råd og råd. Det er ikke mye penger det er snakk om. Barn er dyrt.

        Forøvrig ville jeg ikke kunne tatt med barn på «skolen», fordi man kan ikke ha småbarn løpende på et laboratorie fullt av farlige kjemikalier. Sånn er løpet for mange. Det er også sene dager på laboratoriet, noe som ikke er forenelig for én enkelt person å håndtere sammen med barn.

        Det største argumentet her er at folk kanskje ikke HAR LYST på barn. Det er ikke bare fordi det er ubeleielig. Det er ikke slik at alle VIL ha barn, men ikke får barn fordi man ikke «kan». Noen spyr og skjerlver av tanken. Meg selv inklusive.

        Jeg har råd til å ha barn fordi jeg er i situasjonen jeg er i, men jeg har ikke tid, energi eller lyst på det. Det er et argument nok. Jeg VIL IKKE. Er det så utenkelig at det gjelder brorparten av de som tar abort? At de VIL IKKE?

        Grunnen til at mange jenter ikke vil er ikke fordi det er ubeleielig. Jeg har ikke IKKE lyst på barn fordi «da kan jeg ikke leve partylivet lenger». Jeg er ingen festperson. Jeg sitter stort sett enten hjemme, eller på universitetet. Jeg har ikke lyst på barn fordi jeg vil ikke HA barn. Jeg liker ikke barn, jeg er trøtt og sliten, jeg har ikke tid, jeg forstår ikke poenget med å ha dem, og hele konseptet gir meg angst. Virkelig angst.

        Du kan gjerne argumentere for at når den maternale psykosen kicker inn at mye av disse følelsene svinner, men det skjer langt i fra med alle. Dessuten er det jo nettopp det: En hormonell psykose, ikke egenvilje. Som forøvrig kan slå begge veier. Det er ikke alle som ender opp med å elske barna sine, og det er en overveiende sannsynlighet for at man heller i feil retning der dersom man hater og får angst av tanken til å begynne med.

        Folk må akseptere at ikke alle mennesker er som dem, og at ikke alle synes at barn er små mirakler hvor produksjonen kun stanses på bakgrunn av det økonomiske. Noen verken liker eller er egnet for å ha barn. Dersom dette er helt utenkelig, bør man vurdere å utvide omgangskretsen for å få litt bredere virkelighetsspekter.

        Liker

  9. Hei!
    Flott innlegg!
    Jeg kan bare ikke klare å sette meg inn i helsevesenets hverdag hvor de dag etter dag, kutter og klipper opp helt friske barn med et lite, bankende hjerte. For det er jo sannheten…. Jeg synes bare det er helt ufattelig, ufattelig trist! Jeg skulle ønske at jeg kunne ta alle de barna til meg!

    Liker

    • Jeg er selv gravid i uke 13 og når jeg var 11 uker på vei, var jeg på tidlig ultralyd. Og det er virkelig et levende lite vesen. Hjertet banker, de indreorganene er på plass og armer og bein er i full bevegelse. Jeg skal ikke prøve å fortelle andre hva som er rett og galt, men jeg vet at jeg aldri kunne fjernet den lille personen.

      Liker

  10. Det største problemet en ung gravid jente kan møte er holdninger. Holdninger om at dette går bare ikke og at eneste alternativ for lykkelige liv er abort.

    Det er feil.

    De jeg kjenner av alenemødre som har valgt å beholde barnet sitt OG som oplever problemer, opplever disse problemene mest av alt fordi SAMFUNNET påfører dem problemene, ikke fordi BARNET påfører dem problemer. Det er normen at egoismen skal komme først.

    Men det er klart. Når samfunnet velger konsekvent å fokusere på det negative, da blir alt mørkt. I stedenfor å backe hverandre opp og løfte hverandre frem skal man trekke frem alle problemer og ting som KAN bli vanskelige.

    Men hvem er vel jeg, en mann, som tror han har rett til å mene noe?

    Liker

  11. Hei, Ellen.
    Takk for vakkert blogginnlegg. Jeg er enig med deg!
    Selv er jeg en voksen dame med flotte barn, og jeg tok likevel abort i vår fordi et barn til ikke passet for oss. Det var en fryktelig opplevelse for meg. Tiden etterpå har vært preget av en kort periode med intens sorg, så en slags lettelse over å være ferdig med det og en slags overraskelse over ikke å ha blitt helt ødelagt følelsesmessig. Men det som er klart er at i mitt tilfelle så har jeg et barn for lite. Det er sårt. -Og jeg så helt klart på fosteret i min mage som et menneske, men jeg følte meg presset til å ta hensyn til de rundt meg og dermed ta det bort.
    Abortklinikken på sykehuset føltes som en avlivningsanstalt satt i system og jeg følte det absurd at dette faktisk er en tjeneste som det offentlige tilbyr, samtidig som jeg ser at det må være slik.
    Jeg vet ikke hva jeg prøver å si, men det jeg følte da jeg leste innlegget ditt var at jeg også så inderlig skulle ønske at samfunnet kunne ha rom for flere, rom for livsstiler som ikke trenger å være så perfekte at det ekstra barnet bare blir for mye eller ikke passer inn.

    Liker

    • Hei Mor til to!

      Ja det du sier der om at det skulle være rom til flere livsstiler tenker jeg og. Det er kanskje rom, men at mennesker trenger mer mot til å velge sin egen stil?
      Jeg spontanaborterte da jeg var 40 år, og med en 6 måneder gammel baby. Da var jeg både lettet og trist. Jeg så at det ville ha blitt mye for oss, men jeg visste også at dette var siste sjanse. Naturen valgte for meg, og det ble som det ble. Det jeg drømmer om er at vi en dag skal få overskudd til å ta imot et fosterbarn. For det er riktig for vår familie å være en til. Det føler jeg veldig sterkt!
      Tusen takk for at du delte historien din Mortilto!

      Hilsen fa Ellen

      Liker

  12. Synd at man helst bør være alenemor for å få hjelp hvis man blir uønsket gravid. Et par som sliter økonomisk har ikke mulighet til å ta seg av et barn, da alt man får er en engangssum som såvidt dekker det «nødvendige» av innkjøp den første tiden. Og nei, det er ikke «bare å skaffe seg en jobb». Det avhenger av hvor i landet man bor. Jobbtilbud er det ikke overflod av.

    Liker

    • Hei Kristine, jeg tenker at du har et godt poeng når det gjelder økonomi. Det er nok her også store forskjeller i kommunenorge, og ellers hvem man treffer på i systemet av leger og navveiledere. Muligheten til å skaffe rimelig bolig, tilgangen på arbeid osv. Det er rett og slett ikke alle steder alle har råd til å bosette seg.

      Uten at jeg kjenner detaljene i dette har jeg inntrykk av at den reglen om at man må ha vært i arbeid de siste 10 månedene før fødsel virker noe underlig. Jeg tenker at et barn har rett på mamma eller pappa sitt første leveår uavhengig av foreldrenes arbeidsituasjon i tida før fødsel.

      Takk for at du bidrar Kristine!

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  13. dette er verken bra skrevet eller særlig reflektert, innlegget er fullt av logiske-brister hvorpå påstander bygges, dette er ikke annet en besudling av debatt (anti-debatt).

    LOL de fleste her inne har dessverre ikke evnet å plukke dette.

    Liker

  14. Selv ble jeg gravid som 16åring og valgte å ta abort. Det var et stort sjokk, etterfulgt av både tårer og glede om hverandre. Likevel bestemte jeg meg raskt for å ta abort. Det var nylig slutt med det som kunne blitt barnefaren, jeg gikk på vgs og var livredd. Noen kaller dette egoisme. For meg ville det vært mer egoistisk å føde et uønsket barn, som jeg verken hadde økonomi eller ressurser nok til å oppdra, slik jeg vil ha mulighet til å oppdra mine (forhåpentligvis) fremtidlige barn. Nå, tre år senere, vet jeg at jeg på ingen måte ville blitt en god mor i så ung alder ettersom jeg ikke klarte å ta ordentlig vare på meg selv engang. Som 16 år trengte jeg å få lov til å være tenåring og barn selv.
    Jeg brukte prevansjon, og ble likevel gravid. Jeg tenker ofte på aborten, og på det som kunne blitt mitt barn. Samtidig vet jeg at jeg hadde slitt mer med å se min egen unge i øynene og vite at det var uønsket.

    Jeg merker at aborten plager meg mer i dag, enn den gjorde for tre år siden. Men det betyr ikke at jeg angrer. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke var enda mer forsiktig. Naturligvis ville jeg helst vært foruten, men jeg er glad jeg tok det som var et fornuftig valg for meg. Dersom jeg skulle fått den samme nyheten i dag, ville jeg nok tenkt meg om en gang til før jeg tok et valg. Uansett hvordan det høres ut, både i mine og i andres ører, tror jeg valget igjen hadde falt på en ny abort. Dette er ikke fordi jeg synes det har vært lett å leve med, men rett og slett fordi jeg ønsker det aller beste for mine barn.

    Til tross for min erfaring med abort, beundrer jeg de som var modige og sterke nok til å beholde barnet selv om det var uforventet.

    Liker

    • Hei Karina!
      Takk for at du forteller din historie. Og ja bare du vet hva som var rett for deg. Jeg synes ikke det var en egoistisk avgjørelse, men fornuftig. For de aller fleste 16-åringer vil det være den fornuftigste løsningen, og for de fleste 19 åringer.

      Takk igjen for at du delte, og lykke til!

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  15. Kjempe bra skrevet..
    Selv mistet jeg for 5 uker siden, og det gjør sinnsykt vondt hver eneste dag. Hadde aldri klart å gjennomføre en abort, tror jeg.. Hadde jeg ikke mistet, hadde jeg nå vært gravid med en mann som har levd et dobbeltliv og lurt meg godt.
    Men folk får gjøre det som passer de selv og deres livssituasjon best.

    Liker

    • Kjære den Ufrivillige Andre! Det høres ut som du har to store sorger å bære på. Og at det gikk som det gikk gjør at du har mulighet til å finne en fin pappa. Håper du får fred og at livet smiler til deg igjen veldig snart!

      Stor klem fra Ellen

      Liker

  16. Hei, Ellen. Du har skrevet et så godt og balansert innlegg om dette – og det har satt i gang en (stort sett) god og balansert debatt her på sidene dine. Takk for at du gjorde dette, ville jeg bare si.

    Liker

  17. Fint innlegg.
    Selv har jeg nesten akkurat tatt abort, noe som var et tungt valg. Barnefaren kom med trussler om både det ene og det andre, blandt annet om å ta selvmord.. Så uansett hvem valg jeg hadde tatt, ville jeg antageligvis ha hatt ett liv på samvittigheten uansett 😥

    UL bildet henger fremdeles på kjøleskapsdøren, jeg har ikke orket å fjerne det… Selv tre mnd etter aborten, er det mye tårer og vonde følelser, skulle ønske situasjonen var en annen….

    Liker

    • Kjøre deg I.E! Jeg håper du får forsonet deg med valget du måtte ta, og at lyset og livsgleden kommer til deg snart igjen. Åh, jeg får bare lyst til å holde rundt deg!
      Inderlig lykke til og stor klem fra Ellen

      Liker

  18. For et fint innlegg, Ellen, det er så viktig at dette temaet kommer fram igjen, blir sett på og debattert!

    For min del så er jeg en av de mange adopterte som er glade for at vi ble født. Nei, det er ikke 100% trygt å bli adoptert, som en kommentator sier her, men det er det ikke uansett, for noe barn. Og et adoptert barn vil i mange tilfeller være både ønsket og ventet på en helt spesiell måte. Jeg kjenner mange adopterte, alle slags forskjellige fantastiske mennesker, med mye og lite i bagasjen, med biologiske mødre som virkelig ikke ville ha dem, samfunn som forkastet dem, som ankom på de mest upassende tider – og alle oss (som jeg kjenner) – med store og mindre skavanker – er utrolig takknemlige for at mor valgte å føde oss og gi oss bort eller at samfunnet sa at det var ulovlig med abort, så de ikke hadde noe valg.

    Det jeg savner i abortdebatten, er hvorvidt dette er et liv eller ikke. Det er mange som har meninger om at abort ikke er greit – så lenge det er snakk om etter 12.uke, eller voldtekt eller en defekt på barnet… men om det er et selvstendig liv vi snakker om, er det ikke galt da uansett..?

    Liker

    • Hei Renate!
      Eller mødre som kanskje ikke turde å beholde dere, som tenkte at dere ville få det bedre med noen andre. Som ikke hadde kapasitet, eller helse, eller økonomi, som var redd for skam. Historiene er like mange som de berører.

      Tusen takk for at du deler historien din Renate!

      Hilsen fra Ellen.

      Liker

  19. Hei! Må først si, flott innlegg!
    Jeg er selv 22 år, med en datter på 20 mnd. Jeg fant ut at jeg var gravid akkurat når jeg hadde komme inn på universitetet, og husker selv det sjokket jeg fikk når graviditetstesten var positiv. Jeg hadde vært sammen med barnefaren i 3 år, og vi valgte å beholde barnet.
    Det er noe jeg aldri har angret på i etter tid. Går fortsatt på masterstudie, som jeg kom inn på, og tenker allerede på å ta doktorgrad etter det.
    Det å få et barn har vi aldri sett på som et hinder, men heller en gave. Vi er begge unge, og ante ikke hva vi gikk til, men med støttende familie og venner rundt oss har vi egentlig aldri opplevd noe problem med å ha barn, studere og ha et sosialt liv (her under må jeg nevne at venner som ikke tolererte at jeg tok med meg barne når vi møtes eller de ikke kunne komme til oss, ble borte. Det er ikke rom for dårlige venner når man har et hektisk liv fra før).

    Selv om jeg har tatt det valget jeg har gjort, så er jeg veldig for selvbestemt abort, og kjenner mange som har tatt det. Det er viktig å huske at vi (som sitter utenfor) egentlig aldri vet hva som ligger bak deres (de som har valgt abort) valg, og hva som egentlig ligger bak valget har vi ikke noe med. Det er så mange ulike faktorer som er med å spille inn på valgene vi tar her i livet, og det er kun den enkelte personen som har full oversikt.
    Folk må få ta det valget de føler er rett!

    Liker

  20. Born er ikkje nødvendigvis noko ein kan planleggje og bestemme over korleis og kortid skal koma. Det verkar som om mange trur ein kan settja ein dato då det passar best også få born då.
    Det er desverre ikkje slik verda fungerar. Eg kjenner mennesker som har teke abort som unge fordi det ikkje passar, for å venta nokre år til det passar betre. Når tida kom så kunne dei ikkje få born. Menneska skal planleggje og alt skal vere så «perfekt» og i riktig rekkefølgje. Men desverre så er det ikkje slik verda fungerar.

    Slik eg ser det er spørsmålet i mange tilfelle så enkelt som «vil du ha born, eller ei?»
    Den største påkjenninga er vell psykisk, kva ein kan leve med. Moralsk sett anar eg ikkje kva som er rett. Men det er eit val som sikkert vil fylgje ein resten av livet. Og det må ein leve med. Tanken på kven den lille kunne ha vorte, korleis ting hadde blitt. Som oftast ordnar ting seg, berre fordi ein får born på eit ubeleiieleg tidspunkt betyr ikkje at ein vert fattig eller må gå på NAV resten av livet, ein vert ikkje jo normalt sett ikkje ufør av slikt.

    Liker

    • Hei Undrande!
      Nei, det er akkurat det, det kommer ikke nødvendigvis på ei fjøl et barn når man er klar en gang i slutten av 30-åra. Det er mye planlegging og «perfekthetsjag» i samfunnet vårt. Jeg tenker at det er lurt å gi perioden å få barn i inn i et større tidsperspektiv.

      Nå jobber par for å få barn akkurat perfekt i tide til å være sikret barnehageplass også. Hvor lett er det å lykkes i den rulletten?

      Jeg tenker stakkars folk altså.

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  21. 2 gode artikler til ettertanke ang. legers reservasjonsrett:
    http://skaperkraft.no/?p=3518
    http://skaperkraft.no/?p=3526

    Når det gjelder abort, og «min kropp – min rett» leste jeg for ikke så lenge siden en kort artikkel som var interessant:

    Some years ago, the well-known astronomer Hugh Ross and I were taking part in a radio talk show at Ohio State University. We were discussing some theme related to the origin of the universe when an irate woman called in and began to attack us with a volley of words. Her charge was that our conversation was really nothing more than a smoke screen for reversing Roe versus Wade and taking away a woman’s right to an abortion. Remember,we were talking about the origin of the universe. Throughout her tirade she repeatedly insisted, «It’s my moral right to do what I choose to do with my body!»
    Finally, when she paused for a breath, I said, «All right ma’am, since you brought it up, I’d like to ask you a question. Can you explain something to me? When a plane crashes and some die while others live, a skeptic calls into question God’s moral character, saying that he has chosen some to live and others to die on a whim; yet you say it is your moral right to choose whether the child within you should live or die. Does that not sound odd to you? When God decides who should live or die, he is immoral. When you decide who should live or die, it’s your moral right.»
    There was a pin-drop silence.
    A person may dismissively say that he or she does not see a moral order. But I strongly suspect that the real issue is not an absence of moral order in the world but the insistence on determining for oneself what is good and what is evil, in spite of what we intuitively know to be true.

    – Ravi Zacharias (The End of Reason)

    Liker

    • Hei Petter! Når jeg leser henvisningene dine så tenker jeg samvittighet til hva? Har en lege samvittighet til å la en ung kvinne bære frem et barn der for eksempel kvinnens far også er far til barnet. Det kan være sannheten bak en historie kvinnen ikke orker å fortelle fastlegen sin: At barnet er en følge av incest eller annen type overgrep. Det kan også være sånn at kvinnens far er fastlegens beste venn. Vil hun da fortelle fastlegen sin grunnen til at hun ber om abort?

      Mener du at selv i slike situasjoner er det rett å bære frem barnet?

      Hilsen fra Ellen

      Liker

      • Vanskelige situasjoner det der, og jeg forstår godt at mange vurderer abort i ulike situasjoner. Jeg er vel prinsipielt imot å ta et liv, og tenker at det ufødte barnet har like stor rett til livet som alle andre. Så er det jo et spørsmål om når man kan karakterisere et foster for et liv. Men så tenker jeg at når man ikke har et klart svar på det så må tvilen komme fosteret til gode.
        I enkelte situasjoner kan det muligens likevel forsvares å ta abort, helst ved å selv ta en pille så tidlig som mulig, slik at man heller ikke overfører mer ansvar enn nødvendig over på andre enn seg selv. Jeg tenker at man ikke kan påtvinge leger å gjøre noe som strider med deres samvittighet. Alle bør ha lov til å kunne ha så ren samvittighet som de ønsker selv, uten å måtte si opp sin jobb, eller bli nektet arbeidsmulighet. Da selvsagt spesielt mtp spørsmål som gjelder liv og død.

        Slik jeg ser det er det et spørsmål om hvor man setter moralske grenser for hva som skal være tillatt. Jeg ser ikke noen forskjell i å «tvinge» leger til abort, kontra å «tvinge» dem til aktiv dødshjelp dersom det skulle bli lovfestet, bortsett fra at man har forskjøvet den moralske verdien enda et lite hakk for hva som skal være tillatt. Dersom aktiv dødshjelp ble lovfestet, og pasienten er den som lider og ligger for døden, så dreier det seg om akkurat samme spørsmål. Å være fastlege er ikke en menneskerett slår man så i bordet med, men det er det heller ikke om det skulle bli tillatt med aktiv dødshjelp, eller når som helst. Moralen blir altså, så lenge loven sier det, og pasienten ønsker det, er det din plikt å utføre jobben din dersom du har denne stillingen. Du har ikke lov til å frastå fra det du finner moralsk problematisk uten å miste arbeidstilgangen. Er det et slikt samfunn vi ønsker? Ikke jeg! Jeg tenker at det er et gode for samfunnet å ha personer som streber etter gode moralske verdier i alle typer stillinger. Spesielt hvor man har med behandling av andre mennesker å gjøre.

        Liker

      • Takk for at du svarer Petter!
        Altså, det som er så spesielt med retten til abort er jo nettopp det at man har så kort tid på seg. Dersom legen reserverer seg kan man risikere at det som kunne vært utført med en pille dagen derpå etter f eks voldtekt, ender med sen abort dersom kvinnen må gå fra lege til lege for å få henvisning.
        Samvittigheten for en lege favner mye.

        Hilsen fra Ellen

        Liker

  22. Jeg fikk barn når jeg var 21 år. Det var tredje år av studiene mine, nå har jeg blitt 26 år, aleine med lille og studerer fremdeles. Det handler om å tørre å holde ryggen rak og tenke at det ikke er noe galt i valgene jeg har tatt. Minsten har vært med på studieturer, forelesninger, det har vært hektisk, vi har tidvis vært veldig fattige- men livet har vært helt fantastisk. Samfunnet må ha plass til barn, og unge mennesker bør også ha plass til barn i livene sine. Man blir ikke sosial taper av å ha barn. Men lærer å multitaske, sette pris på de små tingene og så slippe man å kretse rundt sitt eget ego og sine egne premisser hele tiden. Jeg tar det som en del av mitt samfunnsansvar å overse skjeve blikk og hentydninger.

    Liker

    • Enig! Jeg var 22 år og student på mitt siste år av bacheloren. Siden jeg måtte studere så fort sønnen min sov endte jeg opp med å gjøre det bedre enn noen av mine andre år på skole. Det kan lett gjøres og man tenker kanskje at man er ung og umoden, men når du først holder din lille håpefulle er det rart hvordan hele deg endrer seg. Du vil være så flink du kan for at babyen skal få det beste livet! 🙂 Alt har ordnet seg for oss 🙂

      Liker

  23. Som 17 år gammel jente kan jeg fortelle deg hvordan det er. Det vi er lært opp til å tro, og de holdningene vi får høre fra voksne mennesker er at viss jeg hadde blitt gravid nå, hadde livet mitt blitt ødelagt. Trist, men sant. Derfor er jeg veldig redd for hva som kan skje dersom jeg blir gravid nå. Alternativet er abort, og det heller veldig mot det. Ja, jeg bruker prevensjon, og jeg er i et fast forhold, men feil kan skje. Hadde jeg blitt gravid, hadde jeg nok tatt abort. Ikke fordi det nødvendigvis er det jeg vil, men fordi holdningene er sånn.

    Liker

    • Hei Anonym, det er veldig interessant det du skriver. Det er 29 år siden jeg var 17 år, og det du skriver er akkurat slik jeg husker at det var å være 17. Det satt seg så fast i meg at da jeg ble gravid som 34-åring var jeg faktisk nervøs for å fortelle omverden det. Selv om jeg med hodet mitt visste at resten av verden egentlig syntes det var på høy tid å få barn da.

      Jeg er selvfølgelig enig i at det er viktig å passe på, bruke prevensjon og ta alle forhåndsregeler. Og de, eller vi voksne ønsker jo å beskytte unge kvinner mot fordømmelsen du snakker om, vi tenker at det er fint for ungdom å ha en sorgløs ungdomstid før man blir forelder. Og det er jo fornuftig og omsorgsfullt. (En sorgløs ungdomstid er vel en selvmotsigelse, men iallefall at den unge skal få være ungdom en god stund, og ikke bli bråvoksen med alt ansvaret foreldrerollen innebærer).

      Jeg tenker likevel nå, alle disse årene etter at jeg selv var ung kvinne, når jeg ser på dette i et større lys, at jammen er det da virkelig ikke verdens undergang om det kommer en baby, eller om jeg hadde fått barn tidlig. Det trenger ikke bli et sånt voldsomt bebreidende drama fra samfunnet rundt den gravide, sånn som jeg så det for meg som 17 – åring..

      Takk for at du delte din opplevelse Anonym 17 år!

      Hilsen fra Ellen

      Liker

    • Jeg skjønner at du tenker slik, men det er fullt mulig å ikke gjøre som samfunnet forventer av deg. Det er jo bra at du tar forhåndsregler hvis du ikke ønsker barn nå, men jeg har en vennine som fant ut at hun var gravid når hun var 17 år. Hun var allered 4,5 mnd på vei så det var uansett «for sent» for en abort. Jeg tenkte for meg selv «Guri malla hvordan skal dette gå?? Hun er umoden, uten utdannelse og en fest jente» Med en gang hun fikk datteren sin tok hun en ubevisst helomvending og er i dag verdens beste mamma med fagbrev og en jobb hun trives i. Ingen av oss venner tenker mindre om henne. Selv om foreldrene ikke var begeistret med en gang hun fortalte det er de kjempe gode besteforeldre den dag i dag. Det er lett å snakke om barnet i magen som ingenting, men når det faktisk kommer blir ofte holdningene helt annerledes fordi da kan de ta på barnet, lære det å kjenne og blir glad i det.

      Liker

      • Når det faktisk kommer, så er det jo faktisk et barn.

        Et embryo er jo ikke det.

        http://imgur.com/pgDFUuc Vær så god. Rett ut av lærebøkene om embryologi. Dette er det du mener har like mye verdt som et fullverdig menneske med tanker, følelser og bevissthet. Dersom jeg hadde vist dette bildet på gaten til allmannsen (deg selv inklusive) ville man aldri gjettet at det der var et menneske. Det ser ut som krill.

        Denne lille utenomjordisk-sjødyrliknende skapningen har ingen form for bevissthet, den kan ikke høre, se, tenke, føle eller kjenne noe. Når babyen kommer UT, så er selvfølgelig saken en helt annen. Senabort er ikke et pent syn. Men abortene det er snakk om her, så er det en skapning med en hjerne på et nivå som et krepsdyr, bortsett fra at fosteret ved 12 uker faktisk fremdeles ikke kan tenke, føle, se, høre eller kjenne noe.

        Når folk overdramatiserer og overmenneskeliggjør disse skapningene, så forstår jeg at valget blir mer vanskelig. Men det forandrer ikke slik det faktisk er, og dette er årsaken til at de aller aller fleste leger og folk med medisinsk bakgrunn synes abort er helt greit. Selvfølgelig veier kvinnens liv tyngre enn den bevisstløse krillskapningen der.

        Du burde ha dårligere samvittighet for å spise kjøtt. Kuer kan faktisk føle og tenke.

        Liker

  24. Hei! Takk for fint innlegg! Tenkte bare jeg skulle dele min historie.. Fikk barn noe uventet og tidlig i en alder av 19 år.. Ikke i forhold med barnefar, og ett halvt års tid ut i ett treårsstudie. Fikk jenta mi, bodde hjemme hos mor og far i 6 mnd mens jeg pendlet til skolen med barnet, og flyttet tilbake til byen i en studentleilighet etter sommeren. Datteren min begynte i studentbarnehage like ved. Når datteren min var 3 1/2 år var jeg ferdigutdannet, og fikk meg jobb som førskolelærer i en barnehage. Idag er jenta mi snart åtte år, og vi har det helt topp! Har aldri NAVet i hele mitt liv, og tror ikke datteren min har ett verre liv enn andre. Jeg og far har ett veldig godt samarbeid, og hun er masse hos oss begge 🙂 Derfor; Det går an! Jeg er veldig for selvbestemt abort for de som ønsker det (Har tatt en abort selv), men vil bare få fram at det er mulig å bli mor i tidlig alder og fortsatt få noe ut av livet sitt selv om man er alene… 🙂

    Liker

  25. Veldig bra skrevet!! Men det er akkurat dette synes vi prøver å komme oss ut fra i dette samfunnet. . At det bare er slik om man blir gravide, er det bare slik. Og få barn er ikke bare, bare. Det kan INGEN si! Om folk kunne blitt flinkere til å bruke prevensjon, er en annen sak. Men jeg syns det er gammeldags å tenke at vist man blir gravid, må man få barnet og slik er det bare. Selv hvor fryktelig jeg syns abort er, er det jo opp til vær enkelte. Det er kroppen til DEN kvinnen, og det er ikke samfunnet som skal bestemme over den, men DEN kvinnen.

    Liker

  26. Hei Anne Marie!
    Gynekologen jeg nevner er også for abort, bare så det er sagt. Jeg vil også minne om at jeg var med på blogger-aksjonen som Susanne Kaluza tok initiativ til og som er en protest mot reservasjonsretten, der vi sendte eposter til alle stortingsrepresentantene og ba om svar på hva de ville stemme i den saken.

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Nå er jeg dobbelt så gammel som da jeg var 23. Nå tenker jeg at det hadde ikke trengt å være så dramatisk negativt om jeg hadde blitt gravid som 23 – åring. Jeg kunne fått barnet, jeg kunne tatt abort. Begge deler ville sikkert gått fint.

    Jeg tenker at du må gjøre det som er rett for deg. At det ikke vil være det samme svaret for alle i din situasjon. For noen vil barnet være løsningen. For andre abort. Jeg mener at begge avgjørelser er like riktige.

    Jeg tenker ikke at du er egoistisk og kynisk, jeg tenker at du er fornuftig og realistisk.

    Hilsen fra Ellen

    Liker

  27. Den første kommentaren jeg leste var denne: «Etter mitt syn er det helt villt at noen kan mene at andre enn kvinnen selv skal kunne bestemme over hennes livmor, hennes kropp. Det handler for meg mest om at min kropp bestemmer jeg selv over, og at noe annet ville opplevdes som overgrep.» Jeg henger meg på den.

    Når det gjelder leger, så tenker jeg at det å utføre en abort er en del av en leges arbeidsoppgaver. Dette vet de når de utdanner seg. Jeg skjønner det om det blir felt en tåre eller to når det er snakk om foster som er kommet lengre enn i 12. uke, men jeg tar utgangspunkt i det som skjer innenfor de 12 ukene. Det er fullt lovlig, og helt normalt.

    Jeg er enig i at det skal ikke være nødvendig å ta abort bare for at «jeg vil gjerne ha barn, men jeg er midt i utdanningen min», og slike situasjoner. Men hva med meg?

    Jeg er «bare» 23 år og sikkert fryktelig uvitende, som mange vil påstå. Jeg har vært seksuell aktiv siden jeg var 16, brukt prevensjon like lenge, og hatt kjæreste i nesten fire av disse årene. Jeg er 100% sikker på at jeg ikke vil ha barn. Ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke i løpet av det kommende året. Finner jeg ut at jeg har blitt gravid i morgen, tar jeg abort. Slik er det faktisk. Hvorfor steriliserer jeg meg ikke og forhindrer at jeg blir gravid ved et uhell, kan du spørre? Da vil jeg svare med at jeg kan ikke vite hva jeg vil om ti år. Kanskje tilogmed om 20 år. Jeg skal innrømme at jeg håper på jeg vil slå meg til ro og ønske meg et A4 – liv med barn, mann, hus og hytte. Men slik er det ikke i dag. Skal jeg da fjerne muligheten til å få barn, noe som jeg kan ende opp med å angre på om noen år? Er jeg da egoistisk? At jeg vil holde mulighetene åpne for min egen del? En rekker mange aborter på noen år. En kan være så nøye og påpasselig en bare vil, men prevensjon er aldri 100% sikkert. Er det ikke da bedre at jeg avslutter det eventuelle, uønskede svangerskapet, og sparer den allerede overbefolkede verden for enda en verdensborger? For verden er overbefolket, og folk må dø for at verden skal bestå. Det høres utrolig kynisk ut, men det er sånn det er. Nei, kroppen min er min egen, livet mitt er mitt eget, og jeg tillater meg selv, uten noen form for anger, å være så egoistisk at jeg setter meg selv høyest.

    Liker

  28. Min mor ble gravid med meg når hun var tyve. Da hadde hun reist og gjort andre ting, noe som førte til at hun enda ikke hadde begynt på videregående.
    Hun ringte mormor for å få «bekreftelse» på at en abort var lurt, men mormor av alle sa at dette kunne hun jo klare.
    Og det gjorde hun! Videregående og videre utdanning med topp-resultater.
    Jeg var ikke planlagt, men ønsket da jeg kom. Jeg har aldri vært en hindring, men et spark i ræva. Har vært så heldig å bli tatt med på reiser og opplevelser verden rundt, og jeg har hatt en ung mor med masse energi.

    Vi er alle for abort i min familie, men jeg tror ganske sikkert at om jeg hadde blitt gravid i dag, ville jeg ha beholdt det. Med mamma som forbilde og all økonomisk hjelp en får som alenemor og student, tror jeg at det hadde gått helt fint.

    Det ordner seg. Man angrer vel ikke på et barn når det først er der?

    Liker

  29. Hei Kari!
    Når jeg leser kommentaren din får jeg en opplevelse av at du har lest teksten min litt kjapt.

    Sitatet du refererer til er ikke mitt, det er hentet fra Ellen Hagemanns innlegg i Vårt Land. Jeg forstår henne slik at at hun er for selvbestemt abort fordi alternativet slik du også skriver, er at aborter utføres uansett, og at det defor må skje på en trygg måte.

    Jeg er enig med deg i at kvinnen selv må få ta avgjørelsen. Jeg tenker også at det går an å mene at retten til selvbestemt abort er viktig og nødvendig, samtidig som de som ønsker å bære frem et barn som ikke var 100% planlagt skal få gjøre det.

    Hilsen fra Ellen

    Liker

  30. Du er foreløpig for selvbestemt abort til 12.uke, skriver du. Jeg synes du skal løfte blikket litt og se hvordan det står til der trygg abort ikke er lovlig og/eller tilgjengelig. Det du ser da er nemlig alternativet.
    Det vil aldri bli slik at alle svangerskap er ønsket. Kvinner tar abort uansett om det er med livet som innsats. Det er vårt plikt å sørge for at svangerskapsavbrudd kan skje i lovlige og trygge omstendigheter.

    Og vær så vennlig å ikke fyr opp under myten om abort er så fælt. Dette er det forsket mye på. Resultatene er like: De aller fleste kvinner er lettet over avgjørelsen og avbruddet og lever i vei uten noen traumer eller nager. De få som sliter i ettertid har som regel hatt svakere psykisk helse fra før. Det er verdt å merke seg at om lag 15% av alle som velger å fullføre svangerskapet, enten det er planlagt eller ikke blir rammet av fødseldepresjon. Det betyr jo ikke at vi skal fraråde kvinner å få barne eller forby det.

    Det er merkelig at samfunnet ikke en gang for alle kan si: Kvinner vet best selv. Og ferdig med det.

    Liker

    • Hvis vi skulle tenke som du gjør burde vi solgt narkotika i kolonialforretninger også. Noen kommer til å ta dop uansett så da må vi gjøre det så trygt, sikkert og tilgjengelig…

      Jeg vil gjerne se forskningen som du refererer til om at de aller fleste kvinner ikke synes abort er fælt eller får traumer av det. Jeg har nemlig lest forsning som tilsier det omvendte av du skriver.

      Liker

      • «Jeg vil gjerne se forskningen som du refererer til om at de aller fleste kvinner ikke synes abort er fælt eller får traumer av det. Jeg har nemlig lest forsning som tilsier det omvendte av du skriver.»

        Da vil jeg lese forskningen du har lest, fordi all forskning JEG har lest viser at det ikke utgjør noen forskjell.

        Dessuten har jeg tatt en abort selv (det har også min bestevenninne, min mor og min søster), og ingen av oss har noe problem med det.

        «Lettelse» er følelsen jeg lettes beskriver det med.

        Avgjørelsen var ikke vanskelig (vanskeligere å velge middag, for å være helt ærlig), og jeg har ikke slitt med det. Jeg ville slitt mer med det dersom jeg ble tvunget til å føde frem det barnet i tenårene.

        Liker

  31. Hei Ellen!
    Dette var interessant lesning for meg. Jeg er en 23 år gammel jente fra Nordland som for tiden tar mastergradsstudier i Tromsø. De fleste venninnene mine fra ungdomsskolen har alle samboere, kjøpt seg hus, bil og fått barn. Det er de særdeles lykkelige med. I min hjemby er abort sjelden et tema, for de fleste jenter der tar ikke høyere utdanning og har ofte et ønske om å bli mor så tidlig som mulig.

    Blandt mine studievenninner er synspunktet totalt motsatt. For dem er det å bli gravid i studietiden er det verste som kanskje. Det representerer en mislykkethet utad og alt for store utfordringer til at noen av dem kunne forestille seg å bære frem et barn dersom de skulle være så uheldige å bli gravide. Tanken er vel at i det magen begynner å vokse går drømmejobben i vasken, alle attraktive menn løper så fort de kan og foreldrene må for evig bære skammen over at deres datter var så «lemfeldig» at hun ikke klarte å holde seg unna fristelser før hun var ferdig utdannet, i fast jobb og gift. Det må presiseres at disse holdningene er helt og holdent løsrevet fra alle mulige religioner og livssyn.

    Da jeg var tenåring fortalte moren min meg om en venninne som ble gravid da hun var 16 år. På grunn av hennes unge alder tok hun en abort. I dag har hun tre velskapte barn. Likevel, hvert eneste år (som nå er kommet opp i 30 siden hun var 16) tenner hun et lys på dagen barnet hun aborterte skulle vært født. Moren min fortalte at hun en gang var med henne på denne dagen da de var yngre, for å støtte henne. Tapet føles enda like sterkt som den første gangen. Dette er en historie som gjorde inntrykk på meg.

    Jeg har vokst opp i et miljø hvor tidlig graviditet hylles og familieverdiene sto i sentrum. Likevel var min egen familie opptatt av utdanning og selvstendighet, så hjemme har jeg møtt en lik holdning som den jeg nå har rundt meg i Tromsø. Utdanning først, så barn. Til tross for dette har jeg siden ung alder aldri vært i tvil om at hvis jeg noen gang ble gravid, ville jeg ikke under noen omstendigheter kunne gjennomført en abort. Igjen vil jeg presisere at jeg ikke er personlig troende eller tilhører noe spesielt livssyn.

    Det handler om tanken om at barnet har et liv fra dag én. I mitt hode holder ikke argumentet om at «barnet» ikke selv føler noe ved gjennomføringen av aborten. Det er et liv som fjernes. Et menneske som kunne vokst opp og satt sitt vakre preg på verden som alle oss andre. Det å frata dette menneske livet er noe jeg aldri kunne tenke meg å gjøre. Barnet ville vært skapt av meg, vokst inni meg og blitt født av meg. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere og jeg ville motatt et barn med åpne armer uavhengig av eventuelle skavanker, sykdommer og feil. Ingen er perfekte.

    Min mor ble gravid med meg da min far var gift med en annen kvinne. Tenk hvis jeg aldri fikk sjansen til å leve på grunn av noe så ubetydelig. Jeg har full forståelse for at det var en tragisk tid for hans familie og mine halvsøsken, det må ikke undervurderes. Jeg har hatt en tøff oppvekst på grunn av dette, men hadde det ikke vært dét, så hadde det sikkert vært noe annet. Ingen familier er perfekte.

    Jeg har aldri møtt noen med samme syn på abort som meg. Mitt innlegg ble veldig langt, men jeg ønsket å dele bakgrunnen for hvorfor jeg har dette synet. Jeg gleder meg til å få barn og jeg har ingen bekymringer angående min livssituasjon når de en dag kommer.

    Liker

    • jeg er så enig med deg i alt du sier her 🙂 har tenkt så mye på dette gjennom tiden og tenker på dette ofte og jeg hører om retten til å bestemme over egen kropp i hver eneste lille diskusjon. Så mange aspekter men veldig enig og veldig glad for at du deler her 🙂 for mange er så opptatt av å være perfekte at de glemmer lykke…

      lykke til med studiene og du vil en dag når dagen kommer være en lykkelig mamma 🙂

      Liker

    • For de av oss som synes det er tullete at noe betydelig liv begynner på blastocyststadiet, så er abort derimot en gave dersom man skulle trenge det.

      Du må gjerne mene og føle hva du vil, og ta akkurat de valgene som passer deg. Jeg vil ikke trykke mine etiske normer over på andre. Jeg har meg derfor også frabedt å få andres etiske normer trykket ned i halsen min.

      Jeg vet en ting eller to om embryologi, og jeg SPISER dyr som er mer avanserte enn embryoer og fostere på dette stadiet. Kyr har faktisk tanker og følelser, i sterk motsetning til et embryo og tidlig foster.

      For meg er det derfor en selvfølge at abort er helt OK.

      Alas, jeg ville aldri tvunget noen til å ta abort på bakgrunn av mine tanker rundt temaet. Og jeg synes ikke noen skal tvinge meg til å føde heller. Det er absurd.

      Liker

    • Hei Kine, takk for ditt lange svar, og takk for at du deler din historie! Ja, tenk hva det har lært deg det at moren din var så tøff! Da kan du kanskje også blåse i dette som du skriver og som jeg kjenner meg så igjen i om det skulle bli aktuellt:

      «Tanken er vel at i det magen begynner å vokse går drømmejobben i vasken, alle attraktive menn løper så fort de kan og foreldrene må for evig bære skammen over at deres datter var så “lemfeldig” at hun ikke klarte å holde seg unna fristelser før hun var ferdig utdannet, i fast jobb og gift.»

      Jeg bodde 7 år i Tromsø og elsket studentlivet og tiden der. Er sikker på at det er fint å få barn der, og fint å være barn der. Som mamma kommer man inn på en helt annen arena enn når man er singel. Det åpner seg et nytt liv når man får barn. Det er ikke sånn at noe bare blir borte. Man får noe mye mer, på alle vis. Også på voksenvennskapsfronten. Lykke til enten barna kommer tidlig eller sent! Og takk igjen!

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  32. Fantastisk innlegg som man kan reflektere mye over.
    Jeg hadde en fin plan for noen år siden selv, som så mange andre – studere, få meg en jobb jeg trivdes i, bolig, starte et liv. Så startet livet, og jeg ble gravid 18 år gammel. Abort hadde alltid vært alternativet mitt, men da jeg sto der skrek hele kroppen min at dette ble feil! Og for de som kjenner på den følelsen synes jeg det er synd med de normene vi har i samfunnet som forteller oss hvilken rekkefølge ting skal gå i, for alle er ikke like sterke som meg og går «imot strømmen».. Og de jentene tror jeg sitter med arr på sjelen for resten av livet.. Samtidig kan jeg ikke være mer enig i det som står i innlegget: «Jeg er (inntil videre) for selvbestemt abort frem til tolvte uke. Fordi kvinners erfaringer viser at abort alltid kommer til å skje og derfor bør skje trygt. Alikevel er jeg abortmotstander.»

    Til de som muligens er i en slik situasjon nå, og som er i tvil så kan jeg jo fortelle resten av min historie: jeg fikk en nydelig sønn som har lært meg mye om livet på godt og vondt, studiene ble utsatt 1 år (noe jeg kan avse for verdens største mirakel), greit nok – jeg endte opp alene men jeg eier i dag 4 år senere mitt helt eget rekkehus, studerer ennå og koser meg med gutten min, hund, katt og ny kjæreste.. 🙂

    Liker

  33. Jeg synes dette innlegget var utrolig godt skrevet og reflekterende, samtidig uten å dømme. Det er viktig at ikke det bare blir en blind integrert tanke om at «abort er det beste» og «å få barn som ung betyr slutten». For min del så hadde jeg en mamma som tidlig begynte å snakke med oss om disse tingene, og fra tidlig tenår så fant jeg informasjon om temaet, noe som gjorde at jeg tok et standpunkt for hva jeg ville med mitt liv. Og det skaper trygghet.

    For meg var aldri abort et tema, selv om det var mange skumle graviditetstester gjennom tenårene. Jeg må ærlig innrømme at jeg er glad for at de aldri var positive da. Men idag så sliter jeg med å få barn, selv om jeg er gift og alt er tilrettelagt. Livet er nødvendigvis ikke a4. Barn er en gave, selv om de ikke alltid blir sett på det.

    Likevel, selv om jeg har klinkeklare meninger, så klarer jeg ikke dømme de som tar abort. Jeg har vært venninna som har måttet trøste i de vanskelige situasjonene. Det hadde bare gitt dobbel smerte om jeg skulle skade dem mer. Men jeg tror på at samfunnet må få informasjon fra mer enn bare èn side, og at unge jenter som vokser opp idag kan få vite at det finnes flere alternativer og at samfunnet tilrettelegger for å hjelpe de som ble uplanlagt gravide, uansett situasjon. Det er ikke bare politikk, men også nestekjærlighet. Det enkelte individ kan ofte gjøre mer for kvinnen enn politikken kan.

    Liker

  34. Unnskyld meg, men slutt å fremstille alle som har tatt abort som totalt nedbrutte og ødelagte. Man blir tom av abort? Nei vettu hva. Man må naturligvis ta ansvar for sine valg, og det er en sorgprosess man må gjennom, men stol på meg, man klarer faktisk å komme over det.
    Beklager den syrlige undertonen her, det virker kanskje som jeg ikke tar abort seriøst nok, men jeg har faktisk gått gjennom dette. Jeg kan LOVE at jeg tar det seriøst, ettersom dette er et valg JEG må leve med. Så slutt å fremstille abort som umulig å leve med i etterkant.
    Det viktigste er å snakke med noen, og gi en selv tid. Kanskje man ikke har mulighet til noen av disse, men mitt råd er som følgende: sørg for å skaffe deg begge disse elementene. Da er man ikke alene om det. Jeg trodde jeg var det, men det viser seg at jeg undervurdert mine nærmeste venner og familie på det sterkeste.
    Man er ikke ødelagt, eller tom. Man klarer å finne styrke selv i de vanskeligste stunder. Ikke heng deg opp i «hva som kunne ha skjedd hvis jeg bare ditt og datt», det forandrer ingenting.
    Som min mor sa til meg «Men kjære deg, uhell kan jo skje alle!»

    Liker

    • Jeg tok også en abort da jeg var i tenårene, og kjenner meg heller ikke igjen i dette at det er så vanskelig å leve med. Jeg har aldri ofret det noen annen tanke eller følelse enn «lettelse».

      Det var ikke et vanskelig valg, og det var ikke vanskelig å leve med. Det som derimot hadde vært vanskelig å leve med hadde vært dersom jeg ble tvunget til å føde. Noen mer traumatisk opplevelse kan jeg ikke tenke meg.

      Liker

    • Hei Bare for å være plagsom!
      Jeg mener ikke på noen måte å fremstille alle som har tatt abort som nedbrutte og ødelagte. Overskriften på innlegget beskriver ordet abort. Og ordet abort ser jeg ikke noe lystbetont med. Enten det er en planlagt eller spontan abort. Tiden etterpå håper jeg selvsagt blir god, uansett grunn til abort.
      Takk for at du deler historien din Bare for å være plagsom.

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  35. Hei! Utrolig godt skrevet innlegg!

    Jeg tok selv abort da jeg var 18. Det var et vanskelig valg da, men et valg jeg aldri har angret særlig på. Jeg valgte å ta abort fordi faren til barnet hadde store rusproblemer, og fordi jeg absolutt ikke var klar for det. Som 18-åring var det det siste jeg kunne tenke meg. Jeg bodde hjemme, jeg var en drop-out uten noe å gå til. Uten mulighet til å kunne forsørge et barn.

    Men det var da, og siden den gang har jeg jo vokst opp en del og har nå en fantastisk sønn på 5 år. Jeg skulle gjerne ha hatt flere barn, men jeg vet at om jeg hadde blitt gravid nå så hadde det nok blitt en abort til. Grunnen er rett og slett økonomi. Jeg har rett og slett ikke råd til et barn til når jeg går på skole for øyeblikket og samboeren har en lavtlønnet jobb. Hadde vi skulle hatt et barn til så måtte jeg hatt en jobb! Det holder rett og slett ikke med de usle 37 tusen kronene du får, hvis man ikke har hvert i jobb de siste 6 av 10 månedene og opparbeidet seg retten til permisjonspenger.

    Så jeg sitter med det inntrykket at dette har veldig mye med penger å gjøre.
    Hvis du er student kan du jo få noe i fødselstipend, men det er rett og slett ikke bra nok, og ettersom jeg har skjønt så avhenger det litt på når på året du får barn for å kunne få det i det hele tatt. Og når studiestøtten idag er så lav at man er nødt til å jobbe ræva av seg ved siden av selv uten barn, så sier det seg selv at det er noe de færreste klarer hvis ikke samboeren har en god nok jobb. Har du ikke samboer, ja da ligger du faktisk bedre an til å kunne forsørge deg og barnet da du plutselig har krav på ditt og datt fra Nav som alenemor. Tilogmed hørt om alenemødre som for gått på skole mens de mottar penger. Kjempe bra at de for hjelp, bare synd at par som er vanskeligstilte ikke kunne fått samme hjelpen. Da ville vi nok sett færre aborter.

    Liker

  36. Takk for et respektfullt og velreflektert innlegg 🙂

    Jeg deler ditt synspunkt på det med «plass til barn» i samfunnet. Jeg skulle også ønske at det var lettere – både rent praktisk/økonomisk og sosialt sett – å velge å beholde et barn, selv om det ikke var planlagt, selv om man ikke er superklar og godt forberedt. Men jeg tror mange jenter føler et slags behov for å være bombesikre på at de vil bli superflinke mammaer FØR de i det hele tatt tenker på få et barn. Og det hever jo terskelen for når man føler seg komfortabel med tanken.

    Min oppfatning er likevel at det finnes situasjoner hvor abort er nødvendig og rett avgjørelse for de de gjelder, uansett hvor trist det er at et barn ikke blir født og får vokse opp.

    I min jobb kommer jeg jevnlig borti livshistoriene til mennesker som har vokst opp som «uønskede» barn, i utrygge omgivelser, hos voksne som kanskje verken har villet eller evnet å forholde seg til dem på en god måte. Tanken om at det alltid er best å bære fram et barn har utvilsomt formet mange skjebner. I møte med slike erfaringer blir man tvunget til å reflektere over forskjellen på det å ha et liv, og det å ha et liv å leve. Eller forskjellen på liv og livskvalitet, som noen formulerte det tidligere. Det er vanskelig, men nødvendig, å forholde seg til at livet ikke bare kan være uendelig fint, men også uendelig grusomt – og at disse to aspektene ved det kan være forferdelig urettferdig fordelt mellom oss mennesker. Det er rett og slett ikke alltid like lett å konkludere med at det alternativet som innebærer å gi eller beholde liv er det beste i enhver situasjon.

    En problemstilling som abort blir igrunnen bare mindre og mindre svart-hvitt jo mer man tenker over den. Det tror jeg alle som står overfor dette valget også kjenner på. Derfor synes jeg det er viktig å respektere det faktum at de selv kjenner seg og sin situasjon best.

    Liker

    • Jeg kjenner meg veldig igjen i det å være bra mamma før man blir mamma.
      Og tusen takk for varm og gjennomreflektert kommentar. Det må være den gyldne komklusjonen her kjenner jeg: At jo mer man tenker over og erfarer rundt abort, jo mindre svart hvitt er det. Og ja, barn fortjener å komme til noen som vil ha dem, uansett.

      Takk igjen til deg Karen Irene!

      Liker

    • Jeg er så enig med deg! Jeg var et uønsket barn før jeg ble født og etter at jeg ble født. Det stikker veldig dypt, når folk skal komme med pekefinger og si at kvinner som tar abort er egoistiske og at klumpen i magen har så veldig rett på å få en sjanse til å leve. Kroppen min lever i dag 25 år gammel. Etter 21 år med psykisk og fysisk mishandling, var det en levende kropp uten noen ting inni. Jeg var forsvunnet og var vel egentlig ikke noe annet enn en zombie. Jeg har heldigvis fått psykolog hjelp det siste året og hun har lært meg hvordan jeg skal leve livet. Jeg er villig å gi det en til sjanse, og jeg prøver virkelig hardt. Men det er arr innvendig som aldri vil leges og en ubeskrivelig smerte man lever med. Jeg unner ikke min største fiende min oppvekst. Jeg syntes ikke synd på meg selv eller noe sånt, poenget mitt er vel det at hvis en kvinne bestemmer seg for å ta en abort så har hun nok en veldig god grunn til det. Det er ikke bare å poppe ut unger fordi det er et liv. Min mening er at man må kunne ha evnen og mulighet for å gi barnet en god oppvekst og trygghet. Er liksom ikke alle mennesker som har dette i seg. Min far er en av dem!

      Liker

      • Kjære deg (jeg må kalle deg noe annet enn Unwanted!
        Takk, takk, takk for at du deler din historie. Jeg skulle ønske at du hadde hatt en fin barndom. Noen sier at det aldri er for sent å få en god barndom. Og selv om det ser umulig ut, håper jeg du får oppleve det. Den kan jo ikke forandres, men at du kan leve med den, og at du kan få et godt voksenliv og at dine erfaringer kan komme til en nytte. Du vet hvordan mange barn har det som vokser opp i dag. Dessverre for deg og barna det gjelder. Men de trenger at det finnes noen som vet, som forstår dem, tror dem.
        Jeg ønsker deg inderlig lykke til, og at du også selv opplever deg som WANTED. ØNSKET.

        Mange varme klemmer fra Ellen

        Liker

  37. Har selv hatt en liten krabat på slep gjennom hele ungdomsskolen og hele min læretid(nr 2 kom i læretida). Og har klart meg helt fint. Var alene med nr.1 i en alder av 16 1/2 år. Fikk nr. 2 når jeg var 20. Du får noe hjelp og støtte fra NAV, men du har også gode ordninger gjennom lånekassen. Har selv ALDRI brukt mine foreldre verken når ungene er syke eller når jeg trenger litt «fri». Jeg valgte selv å få barn, og har selv tatt ansvar for dem. Forstår at ikke alle er like «sterke» og kan ta en slik påkjenning, så jeg er for abort, men også i mot. Har noe med det å ta ansvar for egne handlinger og valg. Og det å i det hele tatt bli voksen. Skal du drive med voksenaktiviteter så må du bli voksen også! Jeg er nå fagarbeider og stolt mor til 2 nydelige krabater som er friske og sunne, og ikke mangler NOE!

    Liker

    • Verste jeg vet er kvinner som tror de er sååå sterke fordi de ble smelt på tjukka som løse tenåringer og ble ung mor. Dere er ikke sterkere enn gjennomsnittet, dere var bare klumsete med prevansjonen.

      Liker

      • Kva veit du om lause tenåringar? Trur du verkeleg at alle tenåringar som blir gravide er lause?
        Høres ut som du har noe å skamme deg over.. unnskyld meg. Å rakke ned på andre som klarar seg flott sjølv om dei har blitt gravide som tenåringar er lavmål! Fysj! Viss du er vaksen bør du vite betre!

        Liker

    • Så en 14åring som har hatt sex er voksen nok til å ta vare på barn?

      Dette innlegget er så unyansert og oppblåst at det er til å spy av.

      Ikke alle vil eller makter å ha barn, og uhell kan skje. Hva du har gjort eller hva som fungerer for deg er hinsides irrelevant for de syv milliarder andre menneskene på denne kloden.

      Dessuten er «læretiden» et vesentlig enklere prosjekt enn en doktorgrad i et tungt realfag. Spørsmålet er om du hadde kommet deg igjennom DET med to barn? Det er ytterst få som klarer det.

      Respektér at folk er forskjellige, og ikke bruk deg selv som noen slags mal for hva man BURDE gjøre.

      Jeg forsøker ikke å trøkke min moral og etikk ned i halsen på folk, og det tviler jeg på at folk flest ville satt pris på. Men det er vanskelig å la være når folk forsøker å gjøre det mot meg.

      Liker

      • Dystrophy, nå må du da slutte å framheve en doktorgrad i realfag som normen for oss alle for å ha et ordentlig liv. Det er ikke sånn at det kreves å være barnløs for å ta en doktorgrad – ELLER at det kreves en doktorgrad for å være en respektabel voksen.
        – hilsen meg med både unger og doktorgrad

        Liker

      • Selvfølgelig er alle forskjellige, poenget mitt var simpelt å vise at det faktisk går an å klare seg fint alene med barn og at taperbegrepet «alenemor» som Far viste til lenger opp er gammelt og utgått.

        Jeg mener heller ikke at det er optimalt å få barn i tenårene, men viser bare til at det faktisk går an å klare seg uansett, og at ikke alle blir såkalte «Navere». Uten å «trøkke» min moral ned i halsen på folk som du så nedlatende kaller det, og bruke meg selv som mal. .

        Liker

      • Underveis: Jeg fremhever ikke en doktorgrad i realfag som NORMEN overhodet, jeg bare legger frem at det er ikke alle som makter å gjøre begge deler, og at bare fordi man har klart én utdannelse sammen med barn så er det ikke dermed sagt at alle klarer all utdannelse sammen med barn.

        Jeg har vært borti folk som har kommet seg igjennom både doktorgrad og medisinstudiet med barn, og jeg kan ikke begripe hvordan de har fått det til. All kudos til dem, men det er *ikke* meg.

        Jeg sliter nok fra før.

        Liker

      • Annte: Jeg synes ikke alenemødre er tapere jeg heller, og jeg er enig i at det er fullt mulig å klare seg helt fint alene med barn. Jeg ville personlig ikke klart det, og har meg derfor frabedt anekdoter om at noen har klart det i en helt annen situasjon enn min som argument for at ingen bør ta abort.

        Anekdoter er irrelevant i dette spørsmål, fordi folk er så utrolig forskjellige.

        Liker

      • Hei Dystrophy! Når du deltar her så tenker jeg at du må tåle at andre deler også. For som du sier; vi er forskjellige. Derfor trenger vi mennesker å dele historier så vi kan forstå hverandre bedre.

        Hilsen fra Ellen

        Liker

      • Fullstendig enig i at folk er forskjellige, og er også for selvbestemt abort. Kvinnen skal selv få bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Det som provoserte meg var som sagt Fars innlegg lenger opp og jeg ville simpelthen vise en annen side av saken uten å være moraliserende. Det må være plass til flere sider av en sak her uten at man skal kalle det anekdoter; abort er ikke svart- hvitt for alle.

        Vi har kommet langt siden kvinner begynte å kjempe for rett til selvbestemt abort i 1913, og jeg synes det er et tilbakeskritt at leger nå skal få reservasjonsrett.

        Liker

      • «Når du deltar her så tenker jeg at du må tåle at andre deler også. For som du sier; vi er forskjellige. Derfor trenger vi mennesker å dele historier så vi kan forstå hverandre bedre.»

        Problemet er ikke at folk deler historier. Problemet er at folk deler sine historier og ser ut til å tro at det er representatitvt for alle.

        «Jeg klarte å komme meg igjennom studier med barn, derfor er det realistisk». Det er ikke realistisk for alle. Det avhenger helt av hver enkelt person, samt hva slags studie man går på. Noen studier er mer forenelige med barn enn andre (blant annet er det vanskeligere å fullføre studier hvor man må være veldig mye på laboratoriet på sene kvelder dersom man har barn).

        JA, folk er forskjellige. Derfor har ingen et kvekk de skulle ha sagt om hvorvidt de er for eller mot abort, eller drar inn deres opplevelser som noe som gjelder for andre.

        Jeg hadde tatt abort ti tusen ganger til dersom jeg måtte, og jeg ville gjort det uten et snev av dårlig samvittighet eller betenkeligheter. Jeg vil ikke ha barn (Merk VIL IKKE, ikke KAN IKKE), og jeg makter ikke å ha det akkurat nå (Jeg verken vil, eller kan).

        Jeg forstår (og vet) at det finnes mange mennesker som klarer seg fint alene med barn. Jeg tror enhver idiot forstår det. Man ser det jo hele tiden. Det er flust av alenemødre som klarer seg kjempebra.

        Jeg er ikke blant dem. Jeg synes ikke deres historier er representative for enhver situasjon, da det er omtrentlig like mange forskjellige situasjoner som det er mennesker på kloden.

        Det er poenget mitt.

        Liker

  38. Jeg er alenemor til ei lita jente på tre. Er selv 24 år og studerer; sosionom bachelor til sommeren. Har klart oss veldig godt i en fremmed by med litt avlastning av far enkelte ganger. Og jeg vil bare si at jeg er veldig stolt av det jeg har fått til! Har vært tunge tak med lite søvn og mye krav i studiet, men det går. Har kun fått B i alt jeg har levert og vi klarer oss fint. Jeg trenger heller ikke snu på krona for å få hverdagen til å gå opp; velferdssystemet i Norge ivaretar oss singelmammaer som ønsker å studere. De har skjønt at det lønner seg på sikt. Må ærlig si at jeg ikke kjenner meg igjen i taparbeskrivelsen som ble nevnt lenger opp, men heller som en vinner! Jeg har klart mye mer enn jeg trodde jeg skulle få til, og det atpåtil helt alene. Selv om jeg ikke har fancy ting som deltidsjobb ved siden av studiet, engasjement i frivillige organisasjoner og diverse verv, så har jeg faktisk den styrken at jeg har klart meg utmerket på skolen med det ansvaret som medfølger å være aleneforelder. Jeg vil definitivt si at det å ha struktur, rammer og disiplin på ulike livsområder på en gang, teller mye. Ønsker bare å vise fram et annet perspektiv og at alt ikke er svart-hvitt når det kommer til termen «alenemor».

    Liker

  39. Hei Ellen!

    Så koselig at du skriver hva du tenker, og at du er deg! Det er det bare DU som kan være, husk det! 🙂

    Visste du at en tredjedel av alle graviditeter, ender opp i spontanaborter?
    Dette i kombinasjon med at det utføres tusenvis av planlagte aborter, fører dessverre til at himmelen blir overfylt av bitte-bitte små flaksende fostre, og det er egentlig veldig ekkelt å tenke på.

    Når jeg kommer til himmelen, skal jeg finne meg en tennis-racket, og smadre dem alle sammen.

    Det forteller hjertet mitt meg, og det velger jeg å dele med deg! 🙂

    Ha en fortryllende dag!

    Liker

  40. Synes det er helt utrolig at dette i det hele tatt blir diskutert i 2013!! Abort er aldri enkelt! Og bak hver avgjørelse ligger det mye vondt. Ja, jeg har tatt abort, men jeg har også vært innlagt for svangerskapsavbrudd, men gråtende reist meg opp og forlatt sykehuset uten at det ble utført. Barnefar insisterte på at abort var den eneste løsningen. Han var rasende fordi jeg ikke gjorde som han ville. Han har ikke sett tvillingene som jeg fødte noen måneder senere. Alle historier er forskjellige, alt er ikke svart hvitt. Det er så lett og dømme… De fleste jenter utfører ikke en abort med lett hjerte. Jeg er veldig glad for at jeg turte og høre på meg selv, og ikke la meg presse. For det hadde jeg jo gjort før!

    Liker

  41. kjempefint innlegg, reflektert uten å være dømmende, og setter fokus på et viktig aspekt, nemlig en tilsynelatende mangel på alternativer for de som velger abort.

    Jeg har selv gjort meg opp en formening om at jeg aldri vil ta abort. Nå har jeg jo heller ikke stått ovenfor det valget, så jeg vil ikke dømme dem som velger anderledes. Jeg har vært sammen med mannen min i 16 år, og har aldri blitt ufrivillig gravid. Selv har jeg to jenter. Jeg vil snakke mye med dem om prevensjon og ansvar ift sex. Men hvis en av de skulle bli gravid likevel, vil jeg støtte dem alt jeg kan dersom de ønsker å beholde barnet. Dersom mine døtre velger å ta abort vil jeg heller ikke dømme dem, for jeg mener det er deres kropp og deres valg. Jeg vil altså heller legge vekt på forebygging i den grad det er mulig, slik min mamma også gjorde med meg. og forebygging er ikke bare snakk om informasjon om prevensjonsmetoder, men hvordan si nei hvis den andre krever samleie uten kondom/prevensjon, hvordan ta vare på seg selv ift risikosituasjoner, når man har drukket alkohol osv.

    jeg håper at jentene mine, som meg, slipper å stå overnfor valget i det hele tatt. Men hvis det skjer, så håper jeg at de opplever at det er en verden full av muligheter i tillegg til selvbestemt abort.

    Liker

  42. Hei!
    Takk igjen for fine tanker.
    Jeg er selv født i Nord-Norge på 70 tallet av ugift mor. Jeg opplevde ikke at dette var skambelagt på noen måte, selv om mine besteforeldre er aktive i bedehusmiljøet. Dette har nok preget mitt syn på abort, i den forstand at jeg ikke ville ha gjort det selv med mindre det var helt spesielle grunner til det. Jeg så at det var mulig å være mor, dog med litt hjelp fra min mormor fram til jeg begynte på skolen, uten å ha en utdannelse, en mann eller stabil økonomi. Mormor var enke og minstepensjonist, så vi hadde lite penger. Men vi greide oss, og jeg kan ikke huske at jeg manglet noe. Jeg tror jeg lærte at alt er mulig hvis du bare vil.

    Hvis det var mulig på 70 tallet er det også (økonomisk/praktisk) mulig for tenåringer å få barn i dag. Det er jo noe helt annet om det er ønskelig, om forholdene i familien ligger til rette for det og om man opplever at man er moden for det.

    Jeg opplevde at venninner ble gravide i tenårene, noen tok abort mens andre valgte å få barnet. Jeg undret meg over de som, tilsynelatende med letthet, «brukte abort som prevensjon». Nord-Norge har en høy andel aborter og har hatt det siden jeg var ungdom, men mitt inntrykk er at det også er flere som får barn uten å være i et forhold med barnefaren. Uten å ha dokumentasjon på det så kan det være en sammenheng mellom dette. Det at flere blir gravide utenfor ekteskap henger sammen med større aksept for tilfeldig sex, som igjen fører til flere uplanlagte graviditeter og flere enslige mødre og flere aborter. Men dette er bare en hypotese …

    Liker

  43. Unge jenter har ikke utdannelse eller penger, hvem skal forsørge barnet? foreldrene til gutten og jenta? Hvor lett er det å fullføre vgs, studere ved universitet med en liten krabat på slep? Når ungdom får barn så er det mor og far som får ansvaret og bryet. Økt velstand har gjort folk blinde for konsekvenser, skal du ha barn så spør først, kan jeg forsørge det?

    Liker

    • Jeg er ung mor. Er 20 år og har et barn på 3 år.
      Les kommentaren min lenger oppe under «ung mor».
      Jeg har blitt oppdratt til å ta ansvar og ta konsekvensene av det jeg gjør. Jeg har blitt oppdatt til å passe på økonomien min, spare penger til jeg får brukt for dem. Jeg har aldri fått økonomisk hjelp, verken av foreldre eller nav. Kun engangsstøtte.
      Jeg er ferdig utdannet til sommeren, med fagbrev og generell studiekompetanse. Jeg har lappen og en relativt ny bil – alt uten å ta opp lån. Jeg har spart penger siden jeg var 7 år. Bruker ikke unødvendig penger på klær og sminke. Går heller aldri på fest og er avholds.
      Ja, jeg er sammen med barnefaren, og skal gifte meg om 4 måneder. Jeg har aldri spurt han om å låne penger. Vi deler på matutgifter og husleie og den slags ting.
      Jeg vet at jeg har vert heldig. Ikke alle får det til med utdanning og jobb, ikke alle har en barnefar som stiller opp osv… Det handler for det meste om innstilling og oppdagelse. Det handler egentlig mest om oppdagelsen en selv fikk.
      Jeg forteller min historie for å vise at et barn er en gave, ikke en byrde. Uansett om man er 48 eller 16 år når en blir gravid. Et barn er en ny mulighet, ikke er vanskelighet. Et barn bør være en pådirivingskraft til å fullføre utdannelse og å få seg jobb.

      Liker

      • Dersom du kommer deg igjennom medisin-, matematikk-, fysikk-, eller molekylærbiologistudiet med unger på slep, DA skal jeg bli imponert.

        Det er ikke alle studier som enkelt lar seg forene med barn.

        Selv synes jeg det er utmattende nok UTEN barn. Og det gjør så godt som alle andre jeg studerer med også på disse tunge realfagslinjene.

        Noen utdannelser er mer krevende enn andre. All kudos til dem som klarer å fullføre dette med barn (har sett et par som har fått det til), men det er ikke *ALLE* som klarer dette. Selv med økonomien på stell så er det faktisk så utmattende at det er vanskelig å få seg igjennom.

        Respekter at ikke alle er i samme situasjon som deg, og at det å bli barne- og ungdomsarbeider er hakket mindre krevende enn å ta en doktorgrad i et tungt realfag.

        Vær realistisk.

        Liker

      • @Dystrophy
        «Det er ikke alle studier som enkelt lar seg forene med barn.»
        Det er ingen studier som lar seg enkelt forene med barn snekkerstudent eller molekylærbiologistudier.
        Du må også forstå at bare fordi noe er enkelt for deg så er det ikke det for andre hvis du studerer tunge tunge realfag (som du har nevnt i minst 3 innlegg nå forresten) så regner jeg med at du har evnene til det en barne og ungdomsarbeider kan finne studiene sine like tunge som deg i dine studier.
        Uansett er det fullt mulig for studenter og få og ha barn,men det er stress uansett hvilke studier det dreier seg om,men mange klarer det helt greit.

        «Respekter at ikke alle er i samme situasjon som deg, og at det å bli barne- og ungdomsarbeider er hakket mindre krevende enn å ta en doktorgrad i et tungt realfag.»

        Respekter at ikke alle er deg og at uansett studier så har noen ganske enkelt mer baller og innsats og at hva som er krevende varierer fra person til person.
        Hvis du virkelig ville så kunne du fullført studier med unger på slep selv om de studier fører til doktorgrad eller whatever og si noe annet er bare bullshit tusenvis har gjort det og tusevis kommer til og gjøre det.

        Liker

      • Søppelmannen: «Det er ingen studier som lar seg enkelt forene med barn snekkerstudent eller molekylærbiologistudier.»

        Det har du helt rett i.

        «Du må også forstå at bare fordi noe er enkelt for deg så er det ikke det for andre hvis du studerer tunge tunge realfag (som du har nevnt i minst 3 innlegg nå forresten) så regner jeg med at du har evnene til det en barne og ungdomsarbeider kan finne studiene sine like tunge som deg i dine studier.»

        Ut i fra det jeg har sett fra de forskjellige linjene rundt om, så er det ekstremt variabelt på tvers av linjene hvor mye tid hver enkelt student bruker på studiene. Generelt sett går det mer tid med til realfagene enn de andre studiene, i allefall på de universitetene jeg kjenner til.

        Det er da i tillegg til de jevne forskjellene en forskjell på individnivå, der noen vil bruke mer tid på andre fag enn det jeg bruker på realfagene igjen. I det tilfelle kan jeg ikke forstå at det er forenelig med barn.

        «Respekter at ikke alle er deg og at uansett studier så har noen ganske enkelt mer baller og innsats og at hva som er krevende varierer fra person til person.»

        Ja, definitivt. Det er det også hos oss. Individnivå og generelle tendenser er to veldig forskjellige ting. Det gjorde jeg også klinkende klart i flere av mine innlegg der jeg skrev at jeg har faktisk vært borti folk som har fått til tunge realfag MED barn på si, og at det ville aldri jeg klart. Jeg har med andre ord understreket at det selvfølgelig er individuelle forskjeller.

        «Hvis du virkelig ville så kunne du fullført studier med unger på slep selv om de studier fører til doktorgrad eller whatever og si noe annet er bare bullshit tusenvis har gjort det og tusevis kommer til og gjøre det.»

        Nei, det ville jeg ikke klart. Du vet absolutt ingenting om hva jeg makter og ikke makter. Du har nå allerede forsøkt å forklare meg (selv om jeg allerede har understreket det) at det er forskjell på mennesker. Og jeg har understreket flere ganger at JEG IKKE ville klart dette med barn på slep. Jeg sliter nok som det er. Det hører med at jeg har fem kroniske sykdommer som gjør meg fullstendig utmattet til enhver tid. Så nei, du kan for pokker ikke si at jeg ville klart dette med barn på slep bare fordi andre har klart det. Du kunne ikke motsagt deg selv noe MER enn det du har gjort her. Først sier du at folk er forskjellige, før du avslutter med at andre har klart det og derfor klarer *ALLE* det. Sånn er det *IKKE*. Det at noen får til noe, betyr ikke at ALLE får til noe. Aksepter at det er forskjell på folk, og det å trøkke alle inn i samme lille ramme der alle får til det samme funker ikke i praksis.

        Liker

      • @Dystrophy

        «Nei, det ville jeg ikke klart. Du vet absolutt ingenting om hva jeg makter og ikke makter. Du har nå allerede forsøkt å forklare meg (selv om jeg allerede har understreket det) at det er forskjell på mennesker. Og jeg har understreket flere ganger at JEG IKKE ville klart dette med barn på slep. Jeg sliter nok som det er. Det hører med at jeg har fem kroniske sykdommer som gjør meg fullstendig utmattet til enhver tid. Så nei, du kan for pokker ikke si at jeg ville klart dette med barn på slep bare fordi andre har klart det. Du kunne ikke motsagt deg selv noe MER enn det du har gjort her. Først sier du at folk er forskjellige, før du avslutter med at andre har klart det og derfor klarer *ALLE* det. Sånn er det *IKKE*. Det at noen får til noe, betyr ikke at ALLE får til noe. Aksepter at det er forskjell på folk, og det å trøkke alle inn i samme lille ramme der alle får til det samme funker ikke i praksis.»

        Ja bomma endel med hva jeg prøvde og si der sorry det jeg mente egentlig er at din utdanning er ikke noe mer krevende en andre typer utdanninger med eller uten barn de krever sin tid uansett og som sagt folk er anderledes noen kan slite som faen med og bli bussjåfør med unge på slep eller ikke og likevel fikse det greit og prøve og underminere deres innsats ved og si at det ikke er tunge realfag blir bare teit og igjen tusenvis har gjort det med både unger og kroniske sykdommer om du ikke fikser det er det selfølgelig din sak,men andres innsats er ikke noe mindre bare fordi du tar realfag og de tar barne og ungdomslinja selv uten barn på slep,men folk flest som tar en utdannelse hadde ikke bare lagt seg ned og dødd hvis de hadde finni ut at de var 13 uker påvei hadde du gitt opp ?
        Det hadde faen ikke jeg det fins flust av støtteordninger og du kan tilogmed studere deltid.
        Og si at du ikke blir imponert før ung mor tar «tunge» studier med unger på slep som du kaller det føltes bare kvalmt og litt elitistisk.
        Bør vi ikke være imponert over deg som tar realfag med 5 kroniske sykdommer ? Jeg har bare 3 og er temmelig føkka.
        Og overvinne en hindring som 5 kroniske sykdommer og studere realfag eller fullføre studier egenfinansiert og alene siden 16 årsaldern med barn er helt klart en liten prestasjon uansett hvor lavtstående du måtte mene enkelte utdannelser er i forhold til din egen.

        Liker

      • Søppelmannen: «Og si at du ikke blir imponert før ung mor tar “tunge” studier med unger på slep som du kaller det føltes bare kvalmt og litt elitistisk.»

        Joda, jeg er imponert av henne og stolt på hennes vegne. Jeg ble bare irritert over holdningen at «hun har jo klart det, og derfor bør alle andre klare det også». Det er jo ikke slik.

        Det er faktisk en vesensforskjell på realfagene i forhold til andre studier. Strykprosenten er skyhøy, frafallet er skyhøyt, antall arbeidstimer brukt overgår, og den faktiske vanskelighetsgraden overgår (det er faktisk vanskelig for oss også, akkurat som at det er vanskelig for andre).

        Det handler ikke om elitisme, det handler om at jeg ble irritabel over at hun paraderte rundt det at hun fikk det til som noe slags evidens for at da klarer alle det.

        Jeg ville aldri klar det.

        «Det hadde faen ikke jeg det fins flust av støtteordninger og du kan tilogmed studere deltid.»

        Jeg hadde tatt det bort ja. Av flere årsaker. Den mest relevante: Jeg vil heller skyte meg selv i tinningen enn å få barn. Tanken gjør meg uvel og angstete. Jeg vil ikke ha det.

        Min samboer vil ha barn frem i tid, og jeg er alvorlig talt usikker på om jeg makter det.

        Dersom abortretten ble fratatt dersom jeg skulle hatt uflaks, så hadde jeg definitivt ordnet det selv.

        Liker

      • Søppelmannen: «Bør vi ikke være imponert over deg som tar realfag med 5 kroniske sykdommer ? »

        Det er ikke noe jeg forventer. Jeg slet vesentlig mer før jeg klarte å stelle i stand et opplegg hvor jeg medisinerer vekk de fleste symptomene. Medisiner jeg ikke kunne gått på dersom jeg skulle vært gravid og ammet, forøvrig. Jeg kan si her og nå at det klarer jeg ikke.

        Jeg er faktisk mer imponert over de som klarer seg med barn igjennom studiene. Uansett hvilket studie det er. Bare særlig hvis det er av min sort. Rett og slett fordi den timeplanen går virkelig ikke opp. Sene laboratoriedager, veldig utmattende (for meg i allefall), og ikke så mange timers tid i løpet av et døgn.

        Det er absolutt ikke slik at jeg ikke er imponert over at noen kommer seg igjennom barne- og ungdomsarbeidstudiet med barn. Det bare virket som om hun mente at det var så selvfølgelig at da burde man klare en PhD i astrofysikk med barn også. Det er ikke så mange som får til det (møtt et par, som sagt, resten ramlet av).

        Liker

  44. Jeg er ikke i mot abort før etter den 12 uke. Uvelkommende barn, pleier å bli uvelkommende i lengre perioder, enn i graviditeten.

    Men jeg stiller heller spørsmåls tegn hos mennesker som vil ha barn men tar abort pga en eller annen lidelse/kjønn hos barnet.

    For du snakker om friske barn, Men hvilken retting går det for deg om barnet har Downs eller andre lidelser som vil påvirke leve sette til foreldrene?

    Her går grensa min. For å ta abort pga Downs eller kjønn er urealistisk. De er mennesker og burde også ha en plass i samfunnet?

    Liker

    • Javel, så ville du ha beholdt et barn med downs syndrom. Betyr det at jeg må gjøre det samme? For jeg vet ikke med deg, men jeg har faktisk familiemedlem med downs syndrom, og jeg VET hva det gjør med en familie. Hvilke sorger dette medfører seg, og det evige pliktansvaret, selv når du er blitt så gammel at du ikke engang kan ta vare på deg selv. Før du har opplevd dette selv, sett det med egne øyne, har du ingen rett til å fortelle meg eller noen andre, at vi skal måtte gå igjennom det samme! Du vil foresten aldri ha den retten!

      Det mange ikke forstår er at det er de oppegående, de som klarer å ta noe ansvar for eget liv, som vi ser ute i samfunnet. Hva med dem som er så kraftig rammet av syndromet at de ikke kan ta vare på seg selv? Ute av stand til å bevege seg, kommunisere, spise selv og i det hele tatt tenke? For jeg har sett de menneskene som blir sperret bak en dør, gjemt av samfunnet. Jeg skal ikke ta for meg hvor grensen går, før livet ikke sees på som verdig. Poenget mitt er at jeg ønsker ikke dette, hverken for meg selv, familien min og det eventuelle barnet. Og du trenger ikke å forstå mitt valg, men så er det mitt valg også, og ikke ditt. Og det blir så naïvt av utenforstående å komme her og fortelle meg hva som er best for meg og min familie!

      Liker

      • Hei CG, takk for at du deler. Ja, det er nok ikke enten heller her. Bare vanskelige valg. Det jeg har hørt om forstervannsdiagnostistikk er at det gir så mange valg. Når svarene blir 40% sjanse for et avvik for eksempel. Hva skal man med sånn informasjon? Jeg tenker at det finnes forskjellige svar på samme problemstilling for alle det gjelder. Og at det er viktig å respektere de valgene folk tar.

        Liker

    • Hei imOgen!
      Jeg har selv hatt dillemmaet som gravid 39-åring. Det vil si at jeg ville ikke bli satt i dette dillemmaet, så jeg valgte å ikke gå til legen med min graviditet før i 16 uke, da var det for sent å ta slike avgjørelser. Jeg var redd fastlegen min ville presse meg inn i forstervannsdiagnostistikk. Min redsel for dette var heldigvis ubegrunnet. Hun var helt avslappet til min alder og graviditet.

      Hva jeg tenker om dette for andre? Jeg tenker og tenker, men jeg må også la andre få tenke det de tenker. Det er vanskelig å stille seg til domms over andre. Men slik jeg skrev over her var det for meg.

      Hilsen fra Ellen

      Liker

  45. Veldig bra innlegg!
    Selv har jeg i hemmelighet lyst på barn. Hemmelig fordi familien vil at jeg skal vente til jeg har utdanning, stabil inntekt og nedbetalt hus. Altså vente til jeg er 50! Hver eneste gang jeg har noe å fortelle spør de «Er du gravid?» Nei, sier jeg, å de er tydelig lettet «det var da enda godt!». Er det rart man ikke tørr å fortelle en skjel om det, når ikke engang familie ønsker det?
    – Selv er jeg imot abort etter uke 10! Eller etter hjertet har startet å slå. For meg er det et liv!

    Liker

  46. En kinnflått er en parasitt, det samme som et foster er. En kinnflått er alltid uønsket og da er det ingen som skriker drap. En baby kan være uønsket og da er det plutselig drap.

    Ta et steg tilbake her, hvilket liv er mest verd?

    99% av oss vil si fosteret… men hva slags rett har vi til å bestemme det?

    Jeg er for at folk skal få bestemme selv om de vil ta abort eller ikke, og grunnen for valget har ingen andre noe med. Jeg er forøvrig også for lynsjing av moralister som skriker «DRAP» bare fordi de ikke har noe bedre å fylle de stakkars små livene sine med. TENK litt før dere åpner brødsaksa, det er faktisk folk som har sorg i forhold til abort som ikke trenger deres dømmende pekefinger i tillegg. – DERE har nemlig flere selvmord på samvittigheten.

    Liker

    • Du kan vel ikke ærlig mene at en kinnflått er det samme som et ufødt barn. En kinnflått er en kinnflått. Hvis man ikke fjerner fosteret så vokser det og blir mennesker som meg og deg. Det er en stor forskjell. Dessuten synes jeg ditt lille innlegg her er veldig hyklerisk som er i mot å rope drap men du holder abortmotstandere ansvarlige for selvmord.

      Liker

  47. Et fantastisk innlegg, Ellen. Det er helt riktig det du skriver, og veldig viktig. Tilfeldigvis er en av legene som er aktiv i debatten om samvittighetsspørsmålet, reservasjonsretten, en gammel venn av meg fra tidlig ungdom. Og jeg har derfor fulgt ham i diverse medier den siste tiden. Jeg vedlegger en link angående lege Eilif Haalands reservasjon når det gjelder å henvise pasienter til abort, les mer her: http://www.vl.no/samfunn/samvittighetsleger-gir-ikke-opp-kampen/.

    Liker

    • Men hvis kvinner vet og det mener jeg at de gjør, at de ikke vil ha barn, så er det noe som heter prevensjon, eller steriliser deg eller what ever. Litt lei av å høre at kvinner og særlig de som bruker abort som prevensjon blir fremstillt som offer.

      Liker

      • Har du tal på kor mange som bruker abort som prevensjon? Du må hugse på at angrepillen ikkje er ein abortpille.

        Ingen prevensjonsmiddel er 100% sikre. Det er noko usemje i kor usikre prevensjonsmiddel er, som du ser av lenkene:

        http://www.contracept.org/risks.php

        http://www.nettdoktor.no/sex_samliv/fakta/prevensjon_hvilken.php

        http://www.ung.no/prevensjon/454_Tips_når_du_skal_velge_prevensjon.html

        Det som er verdt å merke seg er at korrekt bruk av spiral ser ut til å vere meir effektivt enn sterilisering

        Om du verkeleg vil gå inn for å ha ein så liten risiko som mogleg så må ein kombinere fleire alternativ.

        Reversibel prevensjon:
        Bruk p-stav eller hormonspiral som «grunn prevensjon»
        Mannen bør bruke kondom
        Mannen bør dessutan trekke seg ut før ejakulasjon
        Dessutan bør det brukast sæd-drepande krem

        Irreversibel prevensjon:
        Som ovanfor, men begge bør vere sterilisert i tillegg

        Så skal eg gjere den generalsynda å rekne på kor sikker prevensjon er, utan å eigentleg vite kva som ligg bak tala eg reknar på. Eg vil i utgangspunktet tru at tala eg kjem fram til er for låge. For alt eg veit kan det vere at kvinner som er «motstandsdyktige» mot ei for for prevensjon er like motstandsdyktige mot ei anna. Dette har eg ikkje kunnskap nok til å rekne på, eg satsar heller på at det kjem ein pedant og retter med dersom eg er heilt på jordet.

        Reversibel prevensjon:
        Alle prevensjonsmiddel:
        Korrekt bruk / Lågt estimat:
        0,005*0,03*0,04*0,03=0.00000018 = 1 / 5 555 556
        Slurvete bruk / høgt estimat:
        0,01*0.17*0,22*0,28=0.00010472 = 1 / 9 549

        Tala representerer graviditetar per 100 kvinne for det første året med bruk av ein prevensjonsmetode.

        Som du ser er det nesten ikkje til å unngå at det vert ein del graviditetar:

        Sannsynet for å vinne i Lotto (7 rette) dersom du speler ei rekke ein gong er: 1 / 5 379 616. Dersom du speler ei rekke ein gong i veka i eit år er sannsynet 1/103 454.

        Så må ein spørje seg kva desse tala seier oss. Eg meiner det er eit sterkt grunnlag for å seie alltid er moglegheiter for uønska graviditet, sjølv om ein gjer svært mykje for å hindre det.

        Om ein ser på normal bruk av «sikre» prevensjonsmetodar, så er det ikkje så rart om det vert eit par graviditetar. Ein ser ut frå tala at det ikkje er til å unngå.

        Eg ville eigentleg berre skrive at ting ikkje er så enkelt som det ser ut som du trur. Verda er komplisert og to steriliserte kan få barn saman. (ca 1/1 333, dersom mange nok steriliserte har sex saman)

        Om eg skal driste meg til eit halv humoristisk poeng på slutten: Ein kan jo undre seg over kva nokon vil tenke dersom dei får vite kor langt foreldra gjekk for å unngå at mora blei gravid.

        Liker

      • Men hvis DU vet at du ikke vil ta abort så kan du jo leve fint med det. Ikke bry deg så mye om hva andre gjør så lenge de ikke direkte plager deg. Andre må få ha sine egne moralske regler og du kan respektere deg selv og livet ditt ved å finne deg i at du slipper å sette den moralske standarden for hele verden.

        Liker

  48. jeg tror vi er nokså jevngamle, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om forventninger og verdighet. Jeg tror jeg kunne tatt abort på det grunnlaget som ung, selv om den voksne meg har store etiske innvendinger, og ikke minst har sett det du beskriver i årenes løp, nemlig at det går seg til, og de som f.eks ble foreldre i studietida gjorde et veldig bra valg. Jeg synes dette er så vanskelig at jeg egentlig har gitt opp å bli med i debatten. Ja,jeg er for selvbestemt abort. Samtidig som jeg.synes abort er grunnleggende galt. Ja, jeg er imot reservasjonsretten. Men jeg er for den også….Jeg er egenlig litt forundret over at folk klarer å være så bestemte i dete spørsmålet, uansett hvilken side de er på.

    Liker

    • Akkurat det kjenner jeg og. Det er gode argumenter for alt, og jeg har ingen svart hvitt standpunkter her. Men jeg tenker at mer åpenhet og omsorg rundt den gravide kan gjøre at hun har flere reelle valg.

      Liker

  49. Abort kan være riktig, og det kan være galt. Hvilket valg som er riktig vet bare den som er gravid og står ved terskelen til å ta dette valget. At andre mennesker med sine holdninger skal få så sterk innvirkning i valget til gravide, det syns jeg er trist, men samtidig håper jeg at den som blir gravid klarer å lytte til sin indre stemme og deretter velge det som er det beste for seg.

    Liker

  50. Jeg var 16 år, nesten ferdig med første klasse på videregående da jeg ble gravid. Kommer fra et hjem som andre ville kalt for «super-kristent». Det er synd å spele kort og synd å danse. Jeg er datteren til presten, 16 år, og gravid. Redsel, jeg er livredd. Hva kommer mamma og pappa til å gjøre? Hva kommer dem til å si?
    Redselen forsvant etterhvert som gleden av å skulle bli mor vokste. Jeg var 4 måneder på vei da jeg endelig tok mot til meg å sende tekstmelingen om at dem skulle bli besteforeldre.

    I dag er jeg 20 år, har en fantastisk sønn på 3 år, og om fire måneder gifter jeg meg med barnefaren. Jeg har aldri fått økonomisk hjelp, fra verken foreldrene mine eller nav. Vi har aldri lidd vondt. Alltid mat på bordet, alltid nok klær, alltid varme i huset. Jeg har til og med klart å ta lappen og kjøpe bil uten å ta opp lån.

    Utdannelse har heller ikke vert noe problem. Til sommeren er jeg ferdig utdannet barne og ungdomsfagarbeidet med fagbrev og har generell studiekompetanse.

    Jeg har vert heldig. Jeg vet at det ikke er alle som er så heldige som meg. Abort har aldri vert noe alternativ og kommer aldri til å bli det i fremtiden heller.

    I dag finnest det så mange alternativ for dem som blir gravid på «et dårlig tidspunkt». En kan få økonomisk støtte, avlasting osv. Et barn er en gave, ikke en byrde. Det er andre muligheter enn abort – vanligvis.

    Liker

  51. Hei!
    Interessant innlegg!

    Abort spørsmål er vanskelig, der det er mange ulike årsaker til abort. Jeg kan bare snakke ifra min egen erfaring.

    Idag er jeg 26 år og er alenemor til to barn på 4 og 5 år. Jeg er student og føler at jeg har god kontroll over mitt liv nå og klarer å være mor samtidig. Men situasjonen har ikke alltid vært så.

    Jeg ble gravid med barn nr 2 når nr 1 hva bare 4 måneder. Det hva ikke lett men tenkte » klart du en gang før så klarer du igjen», kom aldri på tanken om abort, til tross at pappaen til barna foreslå det.

    Fra her går mitt liv nedover, dvs. her begynner krisene. Pappaen til barna er fravær fra hverdagslivet (har en annen familie som jeg ikke visste om). Jeg har ingen venner eller familie i Norge.

    Samfunnet idag er skapt så at det er opp til den enkelte å skape sitt eget liv. Er du syk,blir gravid osv. så er det opp til deg. Samfunnet tar ikke hensyn til det. Det finnes ikke den kollektive følelse lengre, ikke før meg hvertfall. Det er mer individuelt, skal du klare dette livet så er det opp til deg. Æven om du har familier og venner så er de der i tidsbegrenset periode, de har også sitt eget liv.

    Jeg begynte å studere, har ett år og to årig og i tillegg gjennomgår samlivskrise med min eks. mann på denne tiden. Det var her tankene mine om abort kom, jeg klarte ikke det lengre. Jeg forsøker å gjøre det beste av situasjon og jeg følte at jeg ikke klarte mer.

    I mitt lille hode så trodde jeg at jeg var gravid, ikke visste jeg da at kroppen fungerer annerledes under stress. Men der og da føltes det rett å gjøre abort, om jeg hadde vært men heldigvis så var jeg ikke det

    Men en sak er sikkert idag og som jeg har lært meg. At jeg ville angret meg og livskrise i livet forsvinner med tiden. Men det er ikke alltid man klarer se lyset i mørket.

    Beklager for eventuelle skrivefeil!

    Liker

  52. At samfunnet vil tvinge på kvinner et uønsket barn er for meg utrolig. At andre mennesker skal sitte og si at «nei vettu hva, det er galt av deg å fjerne dette barnet selv om jeg ikke vet noen ting om din livssituasjon» er bare…nei. Jeg er glad for at jeg, som 19 år gammel student og som knapt har råd til meg selv og samboeren min, har lov til å ta abort om jeg skulle være så uheldig og bli uønsket gravid. Blir også feil å forskjellsbehandle kvinner på den måten at «Åja, du er syk du..jammen da skal du få abortere så klart!» og «Hah, du er frisk og har stabil økonomi, du SKAL ha dette barnet!»

    Liker

    • Som 20 år gammel mamma for en ett-åring ser jeg ikke problemmet ditt.. Jeg har bare vidergående og går å leter etter jobb og tar alt av jobber jeg kan finne, har også en samboer som er sykemeldt og under utredning for ME. Og VI får det til, det handler om å prioritere.

      Liker

      • Hei Lillle Pille!
        Ja jeg må bare si at jeg bøyer meg i støvet for folk som står på uansett hvor strevsomt det kan synes for andre. Det der vet jeg ikke om jeg hadde fått til!

        Hilsen fra Ellen

        Liker

    • Hei Silje!
      Ja, man får velge hvem man lytter til. Heldigvis mener de aller fleste mennesker ikke at samfunnet skal tvinge unge mennesker til å få barn. Men jeg tenker at det er viktig å vite om at man har et reelt valg. For de aller fleste vil det ikke være aktuelt å få barn så tidlig som i tenåra. Men om kvinnen synes det er helt riktig så synes jeg det er viktig at samfunnet støtter henne når det valget er tatt.

      Hilsen fra Ellen

      Liker

    • Javisst.. det er så mye bedre når eder og galle er pakket inn i silkepapir.

      Det finnes to virkelig gode argumenter i denne saken;

      1. Jeg er mot abort fordi jeg verdsetter det ufødte liv.
      *alle argumenter som nevner drap, mord og slike ting er av natur irrelevante. Det er per i dag ikke ulovlig og da er det heller ikke drap eller mord. Siden ingen av oss heller er i stand til å fatte begrepet moral på samme måte er det heller ingen fasit. Det eneste riktige er derfor å bestemme over seg selv og sine egne valg uten å bry seg med hva andre gjør.

      2. Jeg er for abort fordi jeg verdsetter liv og stoler på at hver enkelt person velger det som er rett for seg selv.

      Jeg er i den siste kategorien.

      Liker

      • «*alle argumenter som nevner drap, mord og slike ting er av natur irrelevante. Det er per i dag ikke ulovlig og da er det heller ikke drap eller mord. Siden ingen av oss heller er i stand til å fatte begrepet moral på samme måte er det heller ingen fasit. Det eneste riktige er derfor å bestemme over seg selv og sine egne valg uten å bry seg med hva andre gjør.»

        Hva er drap? Er det å ta ett liv, eller å bryte en lov? Jeg vil påsta at det er drap å ta liv, selv om det ikke er lovbrudd. Jeg vil påstå at Hitlers slakting av Jøder var drap, selv om han, som øverste leder av Tyskland, påla sine landsmenn å gjennomføre dette. Jeg vil påstå at steining av en voldtatt jente på 16 er drap selv om det er i tråd med loven i Iran.

        Når blir et foster et liv? Man snakker om et ufødt liv som kvinnens egen kropp. I følge den logikken kan man vel utføre abort helt frem til navelstrengen er kuttet? Se for deg at barnet er født, men navelstrengen intakt. Mor får se den lille gutten som har et fødselsmerke i ansiktet. Hun liker ikke det hun ser. «Han kommer aldri til å få et fullverdig liv» sier hun. «Han kommer til å bli mobbet. Det blir vanskelig å finne seg en partner. Tenk på alle problemene vi som foreldre må hanskes med i løpet av barndommen og ungdomsårene på grunn av dette!» Legen setter en giftsprøyte i barnet som straks slutter å gråte. Så kuttes navelstrengen og barnet legges i en plastpose og kjøres bort.

        Jeg tror de fleste ville mene at dette er groteskt. Men hva er egentlig forskjellen? Hvor går grensen?

        Liker

  53. Flott innlegg! Selv syns jeg det er greit med abort om det er et overgrep som er årsaken til graviditeten, eller hvis det det skulle gå på helsa løs før mor/barn. Det er også viktig at man kan føle seg trygg om man går til legen når man har blitt gravid. Jeg syns ikke legen skal forslå noe, verken den ene eller andre veien, men heller snakke med vedkommende som kommer dit og høre på hva hun tenker selv. Min mor var 19 da hun ble gravid med meg, og da hun gikk til legen fikk hun spørsmål om hun ville ta abort. Og hun sa nei. Legen spurte så om hun var sikker, men moren min var bestemt på at hun ville ha den gleden sammen med mannen sin. Det er jeg veldig takknemlig for! Men jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor legen spurte om hun ville ta abort..

    Liker

  54. Jeg er oppvokst på 70- og 80-tallet, og da var det kvinners «rettigheter» som var det sentrale. Det var en «rett» å bestemme over egen kropp, og jeg opplevde også venninner som bruke abort som prevensjon. Jeg kom heldigvis ikke i den situasjonen, men etter å ha fått barn i voksen alder, har jeg helt endret syn. Abort er dessverre drap, det er et liv man tar, og det er ikke ens kropp det er snakk om. Fosteret har egen blodtype og hjertet slår. Jeg tror dessverre at det har foregått en hjernevask, spesielt fra venstresiden, hvor alle vedtatte normer og kristne verdier skal kastes på dynga, og selv om jeg ikke er personlig kristen selv, kan jeg se de triste følgene av dette i samfunnet. Det tas ca 15000 aborter årlig i Norge! dvs. 15000 mennesker som ikke har fått leve, samtidig som køene er lange for å få adoptere fra utlandet, og fødselstallene er for lave i forhold til eldrebølgen! Kunne ikke disse mødrene heller blitt oppmuntret til å føde barnet og dersom det var helt umulig å beholde det, heller adoptert det bort til foreldre som ikke kan få egne barn. Da hadde i hvert fall disse barna fått et liv..

    Liker

    • «Jeg tror dessverre at det har foregått en hjernevask, spesielt fra venstresiden, hvor alle vedtatte normer og kristne verdier skal kastes på dynga»

      Det jo disse kristne «verdiene» som med over 1000 års hjernevasking har gjort det og bli alenemor til en så stor skam de hører hjemme på dynga.
      Disse kristne fordommene lever videre den dag idag.
      Selvebestemt abort er en selfølge,men jeg er overbevist om at abort tallene hadde gått ned hadde det ikke vært for fordommene i forhold til og være alenemor det og være det alenemor og i værste fall fattig student er fullt mulig.

      Det du kaller hjernevask kaller jeg opplysning.

      Liker

      • Med kristne verdier mener jeg helligholdelsen av alt liv. Å være alenemor i dag er nok ikke forbundet med skam, det er vel heller blitt normen.. Jeg mener at rettighetstankegangen og selvrealiseringsfanatismen fra 70 og 80-tallet er det vi nå ser resultatet av. Er det noe som kommer i veien for MEG og MITT liv, er det bare å fjerne det. Kall det hjernevask eller opplysning, det er JEGet som har blitt den nye religionen.

        Liker

      • @Amanda
        Er det virkelig en del av kristne verdier ? har det noen gang hvert det ….kristendommen har ofra sin del med geiter til guden som kalles gud er det helligholdelse av liv ? skal ikke engang nevne de mange millioner mennesker som organisert kristendom har endet livet på.

        «Å være alenemor i dag er nok ikke forbundet med skam, det er vel heller blitt normen..»

        Tull og tøys langt ifra normen og selv om ikke du og jeg forbinder det med skam er det mange som gjør det gjerne med relgiøs bakgrunn.
        Så fort disse fordommene er borte kommer nok relgiøs skam abortene til og gå ned.

        «rettighetstankegangen og selvrealiseringsfanatismen fra 70 og 80-tallet»

        Huff ja disse rettighetene ikke godt og si hvorfor vi vil ha det ……. hva gir rettigheter oss egentlig utenom rettigheter….. øhm ja … og selvrealisering da fysj.

        «det er JEGet som har blitt den nye religionen.»

        Fremdeles bedre enn fordommer organisert som en relgion.

        Og ja abort er ikke drap skal man kalle abort drap så er hver mens et drap og og hver gang en dude banker apen flere millioner potensielle liv går tapt banker man ikke apen dauer de i pungen morder igjen arrgh det er ganske enkelt ikke logisk og se det på den måten et foster er noe som kan bli noe akkurat som et egg eller en sædcelle skal du kalle mennesker jeg er glad i morder så kaller jeg deg en morder som får mensen og dreper et mulig liv hver gang ifølge din skrudde logikk tenk litt over det .

        Liker

    • «Abort er dessverre drap, det er et liv man tar, og det er ikke ens kropp det er snakk om.»

      Adopsjon fra utlandet er en god gjenring fordi det er barn som allerede er født og trenger et hjem. Å få barn er faktisk egoistisk i disse dager, fordi jordas befolkning er allerede på bristepunktet i forhold til bæreevne…

      Du vet hva som skjer når befolkningen skrider over jordas bæreevne?
      Da dør minst 80% av oss… hvordan passer det inn i din moralske høyborg?

      Liker

      • Ser du prøver å sette meg i bås som moralismens vokter. Anser det som en hersketeknikk som jeg egentlig ikke gidder å ofre ord på. Det jeg er opptatt av, og som jeg har endret oppfatning av, etter å ha vært like hjernevasket som mange andre av min generasjon, er om fosteret er å betrakte som liv, og om det er rett å ta dette livet fordi det kommer i veien for eget liv eller ikke passer i nåværende livssituasjon. Man kan alltids få et annet barn senere…
        Er helt inneforstått med at jorden er overbefolket, men at det er egoistisk å få barn faller på sin egen urimelighet. Dersom alle slutter å få barn, dør vi med sikkerhet ut.. Skylden for at jorden er overbefolket er nok ikke nordmenn sin, og at vi skal slutte å få egne barn fordi andre folkeslag får for mange er vel ikke en fornuftig tankegang?

        Liker

      • Hei Thomas, takk for at du engasjerer deg her i bloggen min. Mine tanker om å blogge om dette temaet handler om å søke å få tanker frem i lyset til videre refleksjon, og jeg setter stor pris på all deltagelsen her. Jeg ber om at du respekterer dine meddebattanter i en saklig og hensynsfull samtale, når du legger frem dine refleksjoner.

        Hilsen fra Ellen

        Liker

      • Det var ingen refleksjon. Det var rein fakta som ser ut til å gått hus forbi de fleste her inne. Jeg forstår at det kan være vanskelig å få med seg hva som skjer i verden når man har skylapper og krangler om moralske dilemmaer på bakgrunn av religiøse ovebevisninger uten å egentlig tenke over hva de aktuelle religionene setter aller høyest.

        Lukas 6:37 «Judge not, and ye shall not be judged: condemn not, and ye shall not be condemned: forgive, and ye shall be forgiven».

        Liker

    • Heller livskvalitet enn bare et liv. Bortsett fra de kvinnene som har blitt påtvunget graviditet gjennom voldtekt eller tradisjoner som tilsier at hun må være babymaskin, så er det ikke kvinnen jeg synes synd på, men barnet som blir født uønsket. Har dere abortmotstandere i det hele tatt tenkt over hvordan det er for unger å bli født inn i et utrygt miljø og med eventuelle skader fra svangerskapet? Adoptivhjem er heller ikke 100% trygt og mange barnehjemsbarn blir flyttet rundt i forskjellige institusjoner og hjem.
      Det er absolutt folk som aldri skulle fått barn.

      Liker

      • Viktig poeng Mikey, en nitrist løsning å få barn som «straff». Jeg opplever ikke at debattantene presenterer seg som abortmotstandere eller forkjempere, men mer at det er nyanser i dette. Det vil sannsynligvis si at svarene blir ulike ut i fra hvor vi er i livet, alder, erfaring og livssituasjon.

        Liker

      • Jeg tror ikke på det der med abort for barnets beste, det er et vikarierende argument. La barnet få sjansen og velge selv. Jeg ser på abort som drap, men ikke på kvinner som mordere, hadde en vkinne sett på fosteret som et barn ville hun nok ikke tatt abort, men abort burde ikke være et alternativ, det burde ikke være lov av samfunnet å bestemme at et annet liv ikke skal få leve, selv om det er uønsket, uplanlagt eller uperfekt. Det er samfunnet som gir feil signaler her, jeg vil ikke dømme kvinnen, men politikerne, legene og alle som ser barnet, men nekter å la det få lovlig beskyttelse. Loven påvirker normen og oppfatytelsen av rett og galt. Selv om abort alltid vil skej, vil det ikke være så hyppig. La barnet få velge selv

        Liker

      • @Ingrid

        Argumentet med at et liv er et liv er også ganske vikarierende. Det er mange faktorer som spiller inn i en slik diskusjon, og hvert enkelt tilfelle burde vært diskutert isolert. Det er desverre ikke mulig så da må man velge mellom fri vilje og å bestemme over seg selv og stå for sine egne valg fremfor at noen skal presse sin egen personlige overbevisningned over hodet til folk å ta valgene for oss.

        Er du like bastant og engasjert i debatten om regnskog? Det er vel faktisk slik at det utryddes flere dyrearter i året, har ikke de rett på liv?

        PS. Personlig mener jeg at det livet som allerede er i gang har forkjørsrett fremfor det livet som ikke enda har begynt. Det finnes ti millioner forklaringer på hvorfor en vil ta abort og de forklaringene bør personen få ha for seg selv. Med tanke på at det finnes mange virkelig GODE grunner til å ønske en abort så er det for meg uaktuelt å skulle ha en legestand som kan reservere seg fra å tilby den muligheten. Personlig mener jeg at de legene ikke er skikket til å jobbe som almennleger og bør finne seg noe annet å gjøre. I verste fall får de henge opp et digert skilt på døren om at de ikke vil bruke abort som et alternativ og de bør også ha det med store bokstaver på navnskiltet slik at eventuelle pasienter kan reservere seg fra å bruke leger som ikke vil gjøre jobben sin.

        Liker

  55. Jeg syns ikke at abort er galt, så hvorfor utføre svangerskapet?

    På den ene siden kan jeg fortsette livet med ren samvittighet,utdanningen min og få meg en jobb og en ordentlig mann og få barn når min tid er inne.

    På den andre siden kan jeg være alenemor, som kanskje må avbryte studiene og gå på nav uten en mann.

    Så jeg spør deg: hvorfor gidde?
    Jeg skjønner at mange tar abort,men ikke vil det,men jeg tror at veldig mange ikke ser på det som drap.

    Problemstillingen din går kanskje mer ut på «hvorfor må samfunnet være så ille perfekt?» og det er jeg enig i. Jeg syns ikke at kvinner som ser på abort som DRAP av sin lille baby skal være nødt til å utføre abort kun fordi det er 2 år igjen av studiene. Vi lever i et samfunn hvor vi ser ned på folk istedenfor å hjelpe dem i kritiske situasjoner og det er jo forferdelig trist! Alene mødre er ikke tapere!

    Liker

    • Det blir et spørsmål om penger, og det er det ingen som liker å si. Ingen har rett til å be unge jenter om å bli navere bare pga litt sex. Ta abort og gå på skole, barn skal dere ha når dere er voksne.

      Liker

      • Hei Far! Ja det er fornuftig og praktisk og omsorgsfullt av en far og si det til datteren sin. Og viktig. Men, i dag finnes det løsninger uten at man blir NAVer. Det er gode studiefinansieringer for studenter med barn, gode boligmuligheter for studenter med barn, tilgangen på barnehageplasser er gode for studenter med barn. Det er også sånn at med dagens permisjonsordninger så får alle økonoomisk støtte når de får barn. Når babyen er 1 år er det naturlig å gå tilbake til jobb eller studier enten man får barn tidlig eller seint. Verden må ikke gå under om man får barn tidlig, det finnes løsninger. Og det kan være mange fine ting med å få barn tidlig. Jeg tilhører en gruppe kvinner som skulle vente i all evighet, jeg skulle ha utdanning, jobberfaring i bøtter og spann, stabilt forhold, bolig, bil, you name it. Og ja, jeg har gjort alt etter oppskriften, men jeg fikk jo barn veldig sent da. Og mange medsøstre ender opp med det. Når alt endelig ligger til rette for den lille elsklingens ankomst så er det ikke alltid det er så lett å hverken finne den perfekte mannen eller å bli gravid.

        Liker

      • dette er et svar bare en uvitende far vil gi.. du blir ikke naver av å få barn uansett alder.. finnes mange flotte løsninger for unge mødre eller mødre som tar sen utdanning osv . konsekvensen av å ha sex er at du kan bli gravid. det er en stor konsekvens og derfor bør samfunnet ha en større holdning til konsekvensen en i at ord ABORT… vi bor i verdens beste land så økonomi er et luksus problem vi skaper oss i form av illusjoner om hvordan det PERFEKTE liv skal være . tenk om det barnet som blir abotert bort er det barnet som vokser opp til å bli den som faktisk kan kurere HIV AIDS epidemien eller andre store verdens problemer. har vi råd til å ta den avgjørelsen i en «lettvint» metode å ta abort fordi det ikke passer hva nabo fruen skulle mene… kanskje hele livet til din datter vil snu til et enda bedre liv !?! det er så altfor mange faktorer som sier meg i mot enn for abort .. Abort taler for rett til å bestemme over egen kropp sitt eget jeg mitt meg og mitt.. det er en «enkel» utvei for å hindre «problemer» som i dagens samfunn ikke eksisterer om du engasjerer deg litt.. Jeg har mange single alene mødre jeg har mange vennepar med barn fra ung alder. jeg har di som har endt på NAV jeg har di som vi trodde kom til å ende på NAV som ble gravide som faktisk fikk nye verdier og tok seg en utdannelse. INGEN har noen garanti for hva som skjer i morgen.. Men da trenger heller jeg ikke at det er en løsning på uønsket graviditet og det er ABORT . Gi datteren din gode verdier god oppfølging og gode holdninger så vil sannsynligheten for at spørsmålet noen gang kommer bli redusert.. JA TIL MER OPPLYSNING OM HVA SAMMFUNNET KAN GJØRE OM DU HAVNER I «UFØRET» og hva med barne faren han er utelukket fra alle diskusjoner om alt hva om han for problemer PSYKISK og ender på nav fordi han ikke kunne hindre noe han ikke ville skulle skje. ja jeg vet det er hennes kropp men det er to som danser tango. det er for mange aspekter til at abort er en løsning i dagens samfunn…

        Liker

      • Jeg syns derimot at vi har rett å lære barna våre verdier! Å det kan enkelt gjøres ved at vi tar ansvar for egne handlinger 🙂 Om du hadde spurt om det var enkelt, så hadde svaret vært NEI! Men om jeg har som ungdom måtte undertrykkes litt for mitt valg, så heller det enn å leve i troen på at JEG er alene i verden 🙂 Og om de som skal ha barn er » Voksne » så burde de vite hvordan et barn blir unnfanget….

        Liker

    • Hei HKK! Ja, det er akkurat det jeg tenker, må samfunnet og livene våre være så perfekte og planlagt skjematiske? Er det bra for oss? Vi lever veldig kontrollerte planlagte liv mange av oss, og det anses som positivt å ha selvkontroll. Å ta i mot et barn som ankommer litt utenfor den «vedtatte» planen krever impovisajon, guts, evne til å omstille seg og at man tør å stå opp for seg selv. Jeg tenker at når noen tar et valg om å snu om på planene så er det et imponerende valg jeg heier på.

      Liker

  56. Etter mitt syn er det helt villt at noen kan mene at andre enn kvinnen selv skal kunne bestemme over hennes livmor, hennes kropp. Det handler for meg mest om at min kropp bestemmer jeg selv over, og at noe annet ville opplevdes som overgrep.

    Innlegget ditt er vakkert i all sin nedtonede, respektfulle refleksjoner. Du stiller gode, sentrale spørsmål som bør få tid til å synke og ruge en stund.

    Jeg tror nok at holdningene i det miljøet en er en del av er det som betyr mest for hva man velger og hva man sikter etter. Jeg ville blitt overrasket dersom dette ikke gjelder abortspørsmålet også.

    Det er ennå slik at barn blir sett på som et karrierehinder..

    Det er litt rart at du opplevde en mer tolerant holdning til å få barn uplanlagt i Nord-Norge, for det er i Troms og Finnmark (sammen med Oslo) at svangerskapsavbruddene er flest.

    Liker

    • Ja, det har du sikkert rett i Lammelårtanker, og jeg ser ikke bort i fra at jeg selv var med på å sementere de holdningene jeg opplevde i min ungdomstid.

      Kan hende er det flere som blir gravide i Nord-Norge? Jeg kom først til Bodø, og det er jo Nordland…

      Liker

    • Lammelåret:
      Det er ganske selvsagt at kvinnen bestemmer selv over egen kropp. De bestemmer også over egen kropp når de blir gravid, selv om de da vil si at «vi var to om det!». Hvorfor er ikke det like selvsagt å være to om det når familielivet og unnfangelsen ellers er normal og graviditeten bare kommer litt uventet?

      Hvorforblir ikke vi menn hørt når vi ser kvinnen i vårt liv bli f eks deprimert og vil ta abort. Hvorfor er fars stemme ingenting verdt når vi søker hjep for kvinnen, profesjonelle som kan vise henne vei til en litt bredere sannhet enn den hun selv klarer å se? «Selvbestemt abort» er likevel et viktig prinsipp, men slipp far til også! Etter tre aborter der jeg kjempet for mine barns liv gjennom det offentlige helsevesen, ga jeg opp, over alt hørte jeg «ingen kan bestemme over kvinnens kropp».

      Til slutt forlot jeg min kvinne. Hun hadde to herlige barn fra før. Jeg savner de fortsatt, 20 år senere. I dag er jeg dagsventende med min nye kone. Er det mulig? Skal det virkelig skje, så sent i livet? Ja, det skal det, fordi kvinnen i mitt liv nå har tatt en «selvbestemt frambæring.» Jeg er takknemlig og ydmyk,

      Liker

      • Det er interessant å lese alle disse historiene, og nå din Janidavi. Så forskjellige historier, så mye følelser , og selvsagt må løsningene bli forskjellige.

        Inderlig lykke til med baby på vei!

        Liker

      • Jeg skjønner frustrasjonen over manglende oppfølging av en kjær som trenger hjelp! Mange er i denne situasjonen og sliter med det.

        Generelt blir far for lite regnet med i dagens svangerskaps-/barselomsorg, men jeg håper det er på vei til å snu. Barnet er ikke lenger bare mors, heldigvis. Jeg tror fedrekvoten har gjort mye med samfunnets syn på fedre som mer likestilte foreldre.

        For min del er et stor forskjell på et født barn og et ufødt. Som (kommende) far, er det beste man kan gjøre å støtte opp om sin gravide og ta vare på seg selv.

        Vi lever i et overkontrollert samfunn, jeg tror noe av frustrasjonen har sitt opphav i dette faktum; vi vil helst ha kontroll på alle områder, men slik fungerer det ikke. Det er utfordringen for mange: Å gi slipp på kontrollen og godta at det likevel kan gå bra.

        Hva ser du for deg som den ideelle løsningen der far ønsker å få barnet mens mor ønsker abort?

        Jeg vil gratulere deg med barnet som kommer, jeg gleder meg på dine vegne, med at du skal få oppleve å bli far!

        Liker

      • Jeg forstår deg godt. Man kan ikke leve i et forhold hvor du ønsker deg barn så tar den du er sammen med abort. Det høres helt sykt ut.
        Det er godt du var sterk nok til å komme deg ut av forholdet.

        Lykke til med nytt fohold,

        Liker

  57. Bra, Ellen!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    🙂

    Liker

  58. Jeg vil bare rose deg for et kjempefint innlegg, du er modig og det er så godt å lese slike reflekterte tanker om et tema som fortsatt er så vanskelig for oss, samfunnet, individer, å snakke om.

    Liker

    • Takk skal du ha Tre Tette. Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, med utgangspunkt i mine tanker om ungdomstida og Joralf Gjerstads tanker. Så ble det ekstra aktuelt med aksjonen mot reservasjonsretten, og publiseringen sammenfalt også med #nrkdebatt i går kveld. Det siste skal sies var tilfeldig.
      Jeg jobbet mye med formuleringene mine i dette innlegget, og jeg tenker at når du svarer som du gjør så står ordene mine som jeg hadde tenkt. Takk igjen!

      Liker

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s