Jeg blir ikke så ofte skuffet egentlig. Forsøker å ha realistiske forventninger, så det ikke skal gå helt i grøfta for meg.

Så. Her en dag ryddet jeg i gamle LP plater. Mine egne, og de vi har arvet etter svigermor. Der dukket det opp en godbit fra 1977. Den het

GO IN PARTY

Og på forsiden sto låttitler som

Needles and pins med Smokie

Yes Sir, I can Boogie og Sorry I am a Lady med Baccara

Belfast og Ma Baker med Bonny M

Hotel Californina med Eagles

Sir Duke med Steve Wonder

Jeg var ekstatisk og gledet meg ellevillt til å sette den på. Det var duket for nostalgia og kollektiv dansing i heimen.

Plata kom på. Og hva hørte vi? Jo:

PIANOINSTRUMENTAL

Alle låter produsert og arrangert av en og samme mann. I Hamburg.

Og ikke et vondt ord om herrens pianoferdigheter, eller svigermors platesamling. Men. Det var altså ikke det jeg forventet. Så jeg ble skuffet. Og lattermild. Jezzes. Det er fremsrkritt her i verden alstå. Ingen ville i dag gi ut andres sanger uten å gjøre et poeng av at det var coverlåter. Og kjøper man Greatest Hits så får man orginalen. Det er ikke noe man må forsikre seg om.

Denne opplevelsen satte meg tilbake til 70-tallet da vi altså ikke hadde noen LP – er overhodet. Vi hadde kassettspiller. Jeg elsket ABBA, men det var fullstendig utelukket å bare gå og kjøpe en kassett.

Så en dag var jeg med mamma i butikken og der utenfor butikken sto det en kar med kassetter på et campingbord. Og der var ABBA til 29 kroner! Det var overkommelig og min mor flesket til. Jeg var i lykkerus. Vi satte oss i bilen. Smack inn med kassetten, og der var skuffelsen komplett. Det var mitt første møte med elendig covring av musikk. Så høyt oppe, så langt nede. For å ikke eie en ABBA kassett er i grunnen mye bedre enn å eie en dårlig coverkassett. Særlig når noen snusfornuftige voksne sier at det er jo akkurat de samme sangene, vær litt takkenemmelig!

Har du gått på et brakkjøp av denne typen?