Disse to veiene ligger rett ved hverandre, og vi tar alltid den øverste. Den nederste er The Road not Taken (Robert Frost), men en gang gikk vi den, da den var helt ny, og alle var utslitte etterpå.
Det gjelder for meg og det gjelder for barna våre; vi kan gå så mye lenger på tur og ha det koselig om vi går på stier som den øverste. Vei blir tungt og ensformig. Kroppen får mer variasjon på den øverste, og hjernen også, for den må hele tiden bestemme hvor det er lurt for føttene å tråkke.
Så dette er mitt lille bevis på at kroppen ikke foretrekker minste motstands vei. Den liker å jobbe.
Hva med deg, hvilken vei velger du?
ellens oase 
Ja er nok enig med deg jeg og.
Er mer utfordring for hele kroppen på alle plan å gå etter stier. + Selv om jeg er ute for treningens skyld, får jeg en mer ro … med turen og meg selv når jeg vandrer etter stier i skog og mark.
LikerLiker
Helt enig! Det er ikke alltid den letteste veien som er best for kropp og sjel 🙂 Jeg liker en utfordring, og gjør ofte som deg her: tar den kronglete veien; men gjerne den som gir meg mest . Ha en superflott søndag!
LikerLiker
Det er min mening også, minste motstands vei er alltid den mest krunglete 🙂
LikerLiker