du må se Munch!

Blir du kanskje litt provposert når noen sier at du må noe? Jeg skjønner det, kanskje du kan vente med å bli provosert til du har lest ferdig:

Det jeg ønsker så inderlig for alle at de skal bli kjent med Edvard Munchs kunst. Fordi det han malte angår oss alle. Munch malte ikke fine ting du kanskje vil ha over sofaen din, han er ikke en som produserer pene ting det er lett å bli glad i. Edvard Munch fortalte om seg selv med bildene sine. Han fortalte om deg og meg. For mer enn hundre år siden begynte han med det, og fortsatte til sin død i 1944. Det sies at flere av maleriene hans ennå ikke var tørre da han døde, han malte helt til det siste. Det var hans liv å male sine sinnstemninger, og alle menneskers. Og kjærligheten. 2013 er det 150 år siden Edvard Munch ble født. Det feires med en stor gave til oss alle:

Frem til 13. oktober kan du se Munch 150 på Nasjonalmuseet for kunst og design på Nasjonalgalleriet og på Munchmuseet. Det er en billett for begge museene og den koster 150.

Får du ikke det til så kommer Jubileumsutstillingen Munch på papir fra 2. november – 2. mars!

Sjekk linkene for å finne omvisningstider.

Jeg ble ordentlig glad i Munch da jeg gikk på lærerhøgskolen i Bodø. Der hadde vi en fantastisk kunsthistorielærer. Hun var så god til å formidle at alle løp til undervisning, redde for å gå glipp av noe. I min kunstklasse var det flere fotballgale gutter, noen av dem spilte på Bodø/Glimt, og disse gutta var ikke glade for å bli prakket på en formingslærerutdanning. De ville heller hatt gym i sin fagkrets. Men da vi hadde om Munch skjedde det noe med dem også, som jeg er sikker på fikk betydning for også deres innstilling til kunst.

Munchs motiver handler om livet og den vanskelige kjærligheten. Lykken og angsten. Og om hvor vanskelig han syntes det var å forstå kvinnen. Edvard Munch ble aldri gift og fikk ingen barn.

Hvis du sier at du ikke liker Munch så tror jeg ikke på deg. Og det er kanskje litt frekt å si det. Det jeg mener er at om du ikke liker Munch så vil jeg si at det er umulig, dersom du virkelig har blitt presentert for hans verker. For det er ikke noe å like, det er noe å få tanker av, og felleskap i, kjenne seg igjen i, som vi gjør med Ibsens teater, eller Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Gi det en sjans!

Da Munch levde skulle man skrive sitt liv, og man skulle gå i Psykoanalyse. Ibsens teaterstykker ble verdensberømte på denne tiden, og Munch identifiserte seg med alle Ibsens skikkelser. Det spilles Ibsen på 80 scener verden over til enhver tid. Munch er like berømt, og like aktuell som Ibsen.

Rett over nyttår i 1991 var jeg i Paris, hos en venninne som bodde der på den tiden. Samtidig var det en stor Munchutstilling i Paris. Vi gikk dit. Det var stappfult av engasjerte franskmenn som snakket og gestikulerte mens de pekte på maleriene. Jeg ble veldig takknemmelig og stolt over å gå rundt blandt alle maleriene og alle de begeistrede menneskene. Vi bor i et lite usynlig land, og det er ikke mange nordmenn som kan skape sånt engasjement 50 år etter sin død. Se, se, se og sørg for å være der når det er omvisning!

Det er lånt inn bilder til denne utstillingen fra Museum of Modern Art i New York, fra Boson, Helsinki og mange andre steder. Det har aldri vært en så stor Munchutstilling i Norge noen gang.

Her har jeg funnet en link til Munchmuseet på You Tube som forteller om bildet «Skrik».

Og fortell meg gjerne hva du tenker etter å ha lest denne bloggposten!