Nå sitter han jammen her og reparerer buksa si som har mistet en knapp. Med litt veiledning.

Alt som skjer på de første seks årene i et menneskes liv er umulig å fatte. Vi lærer språk ved å lytte til og lagre det. Intuitivt og absorberende. Maria Montessori mente at barnet mellom nyfødt og seks år har en Absorbent Mind, at barnet er som en svamp som suger alt det opplevever og observerer til seg, nesten uten filter.

Det lille mennesket har observert mye, og prøvet selv i sine første seks år. Nå kommer en ny tid. Tenner faller ut, kroppen strekker seg. Mange snakker om at seksåringen gjennomgår en liten pubertet. Det er store omveltninger i kropp og sinn hos seksåringen. De vokser og kan bli klumsete, oppgaver de klarte før klarer de plutselig ikke lenger. Kanskje begynner de å søle igjen, og miste ting. Men det er forbigående. Den lille puberteten fører seksåringen stadig nærmere et nytt sinn. Det er sinnet som utvikler forestillingsevnen. Tenke seg til noe, se for seg noe han vil konstruere, eller noe han tenker at kan komme til å skje. Seksåringen er opptatt av døden, av brann, av om mamma og pappa skal bo sammen for all tid. De begynner å tenke annerledes om det de før bare akseptetre. Når man forteller en fireåring at noens mamma og pappa ikke skal bo sammen lenger faller de helt til ro bare de vet hvor disse mennekene skal bo. En seksåring forstår at det er mer komplisert enn som så, de kan tenke og forestille seg hva det innebærer på et mye dypere plan. Seksåringen forstår at døden betyr borte for all tid. Det gir seksåringen mye å tenke på.