Når det gjelder mat så overrasker han lille meg stadig. Det er han som ikke liker sjokolade. Eller kaker. Bare kaker som han kaller for brødkaker. Nesten uten sukker og i alle fall uten kakao. Som boller eller smultringer.

Her en dag var vi på stranda og jeg sa til barna at vi kunne kjøpe is. Vi gikk til kiosken, og han lille sa:

– Men har ikke vi mer brød igjen?

Og det hadde vi jo. Jeg hadde nemlig flesket til og kjøpt en pariserloff, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet for noe jeg ikke orker å ta opp her….

Så vel, jeg sa ja, vi har jo mer av det brødet. Og han sa:

– Fint, da tar jeg heller det.

Hva det var som fikk meg til å overtale ham til at han burde ta en is og vet ikke jeg. Men det ble nå både is og mer pariserloff på ungen.

Og så skal det handle om ost da. Som han plutselig begynte å snakke om her en dag. Han sa:

Lånt bilde

– Mamma, du vet. Jeg liker bare en ost jeg.

– Å, sa jeg. Hvilken er det?

– Sånn revet.

– Å ja, Norvegia?

– NEI, NEI!

– Ja er det Sveitser, eller Jarlsberg, eller Cheddar du tenker på da?

– Nei, det er sånn revet, sånn som vi har på Carbonara.

– Å ja, tenker du på Parnesan?

– Ja, PARMESAN. Det er den eneste osten jeg liker!

Så om du har en kresen unge, så er det ikke sikkert at det er The mildest you can get som er tingen. Kanskje er det  parmasan som skal vekke matentusiasmen til live?

God matglad dag til deg fra meg!

Ellen