I går slo jeg på Reiseradioen akkurat da » Stilleste gutt på sovesal én» med Lillebjørn Nilsen fløt ut av høytaleren. Verandadøra sto åpen og familens yngste og jeg hadde nettopp spist ferdig frokosten på trappa, da denne prikken over sommerfølelse -i-en fylte rommet.

Ferdig med lunsj i en bakårdskafé i gamlebyen i Fredrikstad

Lillebjørn sang, og visa fortalte som alltid til slutt om da han kom hjem igjen:

… og Mamma fikk se sommerens resultat: Jeg hadde lang fin lugg og fine bollekinner, hadde vrikka foten som seg hør og bør. Hadde fått no’n nye venner, hadde felt no’n flere tenner. Men ellers var jeg akkurat som før.

Og sannelig, da kom det faktisk en god del tårer. For min største gutt er alene på leir for første gang akkurat nå. Han har vært borte i 7 dager. Vi har ikke hørt noenting fra ham, og det lover godt.  I dag torsdag skal jeg reise og hente ham.

En riktig gammel gate i gamblebyen i Fredrikstad

Jeg er glad og spent på hans vegne, det er viktig og bra for ham og være litt uten oss. På veien til selvstendighet. Jeg gleder meg stort til å se ham igjen og til å høre alt han vil fortelle.

Og samtidig er det er så vemodig.

Slipping through my fingers all the time, er sangen som for meg passer til dette. Sunget av Meryl Streep til Mamma Mia. Med tekst!

Hender det at du kjenner at lykken og vemodet går hånd i hånd?

God dag til deg fra meg!

Ellen