Her er en som ikke merket at han ramlet ut av senga. Det hadde ikke vi merket heller. Sov som en stein surret inn i sin egen dynekokong. Halvveis under en stol.

Ja, sannelig der er det noen som sover. Totelitter som ikke er bittesmå lenger er fremdeles nudelig stikkende ut av sovehulen. Synes den objektive mammaen!

Det er noe helt spesielt med sovende barn. Så rolig å se på. Det gir tankene hvile. Det er bare nå. Det er universellt. Det er henting av kraft og styrke. Det er bearbeiding av dagen og livet som kommer ut i små grynt, noen ord, eller bare fullstendig ro. Så rolig at man må gå helt bort for å forsikre seg at det står til liv. Og plutselig kan en liten latter komme fra søvnen. Et lite he-he, før ansiktet like plutselig faller tilbake i sovefolder. Sinnets liv som foregår helt av seg selv. Det arbeidet vi oftest ikke husker har skjedd. Som alikevel er så viktig for livet om dagen.

God dag og god søvn til natten!

Ellen