jeg har lest: Helgas dagbok

9788202391867

Helgas dagbok handler om en ung jentes beretning fra livet i konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Helga var åtte år gammel da hun begynte å skrive dagbok. Tilbake i Praha etter krigen fullfører hun dagboken. Hun er da 15 år gammel. Helga Weiss er en av 15 000 barn som ble deportert til straffeleiren Theresienstadt, og siden flyttet videre til Auschwitz. 100 av 15 000 barn overlevde. Helga var en av dem.

Jeg deler her noen utvalgte utdrag fra boka:

Francka er i slusen (det er betegnerlsen på oppsamlingen av de som skal sendes videre, ingen av de andre fangene vet hvor). Flere av jentene våre er der også. Hele barnehjemmet er der. Hva har vel disse små uskyldige barna gjort dem? (….) Noen av dem kan ikke engang snakke ordentlig enda. To- og treåringer står der med transportnummer rundt halsen og det ekstra «Weisenkind», foreldreløs, påskrevet med blyant. Jeg vet ikke engang hvem jeg skal tenke på først. Pucka, Doris, Hanka, Ruza, Francka. Her er dødsstille, det er så stille at det gjør vondt. Ingen hopper over meg, ingen ler, og ved siden av meg er køyen tom. Kjære Gud, la Francka få komme seg ut av transporten! (s. 106)

På samme vis som om morgenen spiste alle rett fra kjelen, alltid fem eller ti mennesker fra samme kjele. Det ga ikke akkurat mersmak til den allerede smakløse suppen, at vi ikke engang hadde skjeer. Mange rynket på nesen eller lot være å spise, men ikke jeg. Det er som man sier i ordtaket «en god gris spiser alt», og jeg proppet i meg alt jeg greide. (s. 129)

De har delt ut sokker og tresko. Vi var heldige, både jeg og mamma fikk begge deler. Det var ikke nok til alle, resten må gå barføtt i hele vinter. Det er mer av alt i kjelleren, men resten skal visstnok ikke deles ut. (s 142. Skrevet i Auschwitz 29. januar 1945)

Den aller beste tiden på dagen er tiden rett etter middag, den korte stunden jeg er er tilbake i salen alene. Formennene er ennå ikke tilbake fra middag, og lysene er slukket. Sara jager oss unødvendig tidlig fra bordet. Jeg klaterer alltid helt øverst på stillaset for å kunne være helt for meg selv denne stunden. Det er det eneste øyeblikket av dagen jeg ikke ser andre mennesker. Jeg ligger og tenker og minnes….. Pappa og jeg lovet hverandre at vi alltid skulle tenke på hverandre klokken syv om kvelden. (s. 144)

I Theresienstadt fikk Helga en spesiell venn som ble sendt videre samtidig med hennes far. Hun skriver:

TIl sist fant jeg navnet hans, det står skrevet her i Praha, i den tidligere Pinkas-synagogen, som i dag er et minnesmerke. Veggene der er dekket fra tak til gulv med navn på nitti tusen mennesker som omkom. Og der fant jeg navnet hans. ( s 178)

Helga og moren overlevde og kom tilbake til Praha fullstendig utmagrede og syke, uten en eneste eiendel, bolig eller penger. Først ble de behandlet på sykehus for tyfus. Derfra gikk de på suppeutdelinger og trasket gatelangs. Ingen trodde på historiene om konsentrasjoneleirene. Ikke før mange år senere. Helga fikk aldri vite hva som skjedde med faren hennes.

Seks millioner jøder ble tatt av dage under annen verdenskrig. Jeg har lest og hørt mange historier om jødeutryddelsen. Denne boka håper jeg blir lest. Denne boka er den eneste jeg har skrevet om her i bloggen som jeg virkelig tenker at må leses. Det er lenge siden krigen nå. Men minnene om den, så vonde de enn er må ikke renne ut i sand.

Her er Cappelen Damms beskrivelse av boka.

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s