fra å være fin – til å se godt ut

Jeg husker godt da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Vi var noen jenter som skulle ut på byen. En av oss hadde fått en kvise. Vi var veldig enige om at kviser burde komme når man ble 40. Fordi da ville det ikke bety noe fra eller til.

Ja. Jeg ser litt annerledes på det nå altså! Jeg er veldig glad ikke det også kommer for fullt nå. Og jeg synes det er underlig at jeg ikke forsto at jeg så bra nok ut da jeg var 20 år.

Våren 1996 jobbet jeg blant annet med å få hovedfag i kunsthistorie til Universitetet i Tromsø. Ikke alene selvsagt, men jeg var med på det. Og vi fikk det til! Jeg fikk også gleden av å kjøpe sprudlevann til alle vi som skulle starte på hovedfaget, og forelserne våre. Dermed sto jeg en morgen og ventet på at polet skulle åpne. Det var isende kaldt i Tromsø denne morgenen, og sammen med meg sto et par karer som virkelig trengte en styrketår. Så jeg holdt meg litt avventende så disse herrene skulle få sitt ildvann. Det hastet ikke så med meg.

Da dørene åpnet og vi gikk inn var det at han foran meg snudde seg, nølte et øyeblikk før han trakk kølappen, så på meg og sa:

– Dææææven, du va jævli fin!

Det er til dags dato det herligste komplimentet jeg har fått. Tenk, han tok seg tid. Enda så sliten og tørst og konsentrert han var om sitt ærend.

Jeg takket og smilte stort. Han handlet. Og jeg så ham aldri mer igjen.

Jeg var 29 år den gangen. Nå sier folk av og til at jeg ser godt ut. Og jeg sier det samme til andre. Det er en type kompliment som bestemødrene mine og deres venninner ga til hverandre. Som jeg ikke skjønte noe av. Men jeg setter pris på det. Absolutt. Og det er sikkert sånn at når jeg blir 55 så vil jeg le av at jeg ikke forsto hvor ung og frisk jeg så ut da jeg var 45. Ja, ja, jeg blir grepet av forfengelighet innimellom. Men kanskje mest av sentimentalitet. Over tiden som var. Og undringen over at jeg ikke slappet mer av, og tenkte at jeg var bra nok. På alle måter.

Har du en kompliment du vil børste støv av, så del den her!

2 thoughts on “fra å være fin – til å se godt ut

  1. Så herlig! Fra barn og fulle folk og sånn… ! 🙂 Det fineste komplimentet jeg får, er når folk sier jeg ligner på mamma’n min. Hun er det vakreste jeg vet, både innvendig og utvendig. Jeg er fortsatt forfengelig, men jeg merker at det er blitt viktigere for meg å ha utstråling, enn å være billedskjønn. Og kanskje en av velsignelsene med å bli eldre er at skjønnhet – både ens egen og andres – måles litt annerledes?

    Lik

Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s