Midt i kortspillet hadde 5 åringen spent på seg en strikk rundt halve ansiktet, og han sa:

– Se, jeg er en ape!

Og det var jo festlig, til tross for at snusfornuftigmamma prøver å presse seg frem her også. Hun vil si; –  Pass på så det ikke blir vondt nå da og at huden din ikke får merker og alle de greiene der. Ungen er kjempemorsom og storebror vil gjøre det samme, så snusfornuftig-gledesdreper-mamma viker plassen igjen, heldigvis.

Igjen sitter pedagogmamma, og er helt lamlått over å få en så klar indikasjon på at elsklingen definitivt er på vei over i et nytt stadium i sin mentale utvikling. Det stadiet som handler om å kunne forestille seg ting, resonnere og forstå hvordan ting kan, eller vil bli.

Han sitter der uten speil, men han forstår likevel at han ser ut som en ape.

Montessori kaller dette forestillingsevne, og den betegnelsen overtar for det hun kaller for det absorberende sinnet, som barnet har frem til omtrent seks års alder. Piaget (som var Sveits første leder av landets montessoriforening) er kjent i hele den pedagogiske verden for sine forsøk med å gjemme ting, og å helle samme mengde vann i glass som har ulik høyde og tykkelse. Disse øvelsene understreker når barnet forstår at en mengde er den samme uansett høyde og tykkelse på glasset, og tingen kommer til å ligge der hvor han la den, den blir ikke bare borte, selv om den er ute av syne.

Og til slutt, dette er det noe av det deiligste ved å være mamma, sånne øyeblikk som dette – Se jeg er en ape, øyeblikket. Det gjør at jeg får være barn igjen, idag også.

God dag, og god ferie om du har!

Fra Ellen