jeg leser: Beklager, jeg må være mamma!

Jeg måtte begynne å lese med en gang. Beklager, jeg må være mamma av Karianne Gamkinn / Mammadamen kom fra Cappelen Damm i posten i dag, og jeg kommer til å skrive mer om den etterhvert. Men nå, etter bare 20 sider har jeg allerede kjent tårene presse på bak øyelokkene, jeg kjenner meg igjen, veldig. Og mens jeg leste krøyp en liten tass opp på mitt fang, og sa:

– Madlena, får du ikke til å lese uten briller?

Madlena jobber i barnhagen han går i, jeg er mammaen hans, Ellen, men det kaller han meg aldri. Så ja, det understreket jo akkurat det jeg satt og leste.

Som minner meg om at det var barnehagepersonalet som fortalte meg at den lille hadde tatt sine første skritt, som sa til meg at han hadde gått på do for første gang, og det var en av dem som fortalte meg at:

– Ja, Waldemar bæsjer jo alltid i halv ti tida!

Det ante ikke jeg. Jeg fikk vite det bare fordi jeg denne morgenen måtte snu og kjøre hjem igjen for å få skiftet dekk (takk snille bror) fordi det var så glatt. Det var da jeg beklaget til barnehagepersonalet at ungen hadde bæsjet så skikkelig akkurat i det vi hadde satt oss i bilen, og jeg beklaget at jeg ga fra meg en elskling med overfylt bleie, og beklaget igjen at jeg måtte på jobben allerede to timer for sent. Med en skikkelig feil smak i munnen, for jeg burde jo ha skiftet den bleia, jeg, mammaen hans.

Med spikeren på hodet: Gratulerer så inderlig mye Karianne!

Nå må jeg lese videre!