Dette blogginlegget er en fortsettelse på denne posten:

Barn + mestring = selvtillit

Ordet viljestyrke har egentlig for meg en negativ ladning følelser hengende ved seg. Det forsøker jeg å forandre på, fordi det stadig går opp for meg hvor nødvendig dette ordet, og særlig innholdet i det – er.

Begrepet viljestyrke har til og med fått meg til å forandre mitt syn på lekser. Litt. Eller egentlig ikke. Det har bevist det jeg har tenkt lenge, at om barna jobber bra på skolen så blir det ingen lekser. Får de ikke gjort det de skal fordi de tøyser og snakker og roter bort tida, så må de jobbe hjemme. Til de finner ut at det er lurt å jobbe bra på skolen. Det er bra for alle. For barnet selv som får jobbet når hjelpen er nær, og fordi hun opparbeider seg fritid. Det er bra for medelevene som får arbeidsro, og for foreldrene som slipper dårlig stemning rundt leksene, og kan bruke tiden sammen med barna til å ha fritid. Til slutt er det bra for lærerne som kan konsentrere seg om barnas faktidke arbeid, sosiale samhandling, deres undring og forskning, og dermed minimerer tidsbruk på konflikter og forstyrrelser. Som igjen er bra for barna.

Banalt kanskje, men viljestyrke må til for å oppnå mestring. Som igjen må til for at barnet skal få en god selvtillit, som er viktig for ny mestring, og så videre.

Hva slags forhold har du til ordet viljestyrke?