Da jeg som nybakt mamma fikk bøttevis med råd og vink i særdeles sprikende retninger, da var det Anna Wahlgrens Barneboka som ble min redning. Hun var jeg enig med. Hun hadde råd jeg syntes var fornuftige og kloke. Hun hadde erfarninger som fungerte på så mange felt. Og jeg vil si at jeg ikke har lest noen bok, eller snakket med noe menneske om spedbarnsmammalivet på en måte som har gått mer hjem hos meg.

Nå er Anna Wahlgren ute i skikkelig hardt vær. Jeg så ikke Skavlan 1.02.13, men jeg har sett et klipp på SVT der hun blir konfrontert med at en av hennes døtre har sagt at hun er redd for sin mamma. Da svarer Anna Wahlgren med et fnys at – Det kunne hun jo ha fortalt selv. Og det er jo akkurat det hun ikke kan. Man forteller ikke de man er redd for at man er redd for dem. Spesielt ikke når den man redd for er ens egen mamma.

Likevel. Så er det ikke sånn at fordi hun nå virker hard og kjørt og bitter og sliten, så blir alt hun har sagt og skrevet om barn feil. Det blir ikke det. Det står der like fint. Og så er det sånn at vi mennesker vi er her og nå, og ikke for all tid. Hva som har skjedd med Anna Wahlgren vet ikke jeg. Hun ser i alle fall hverken kjærlig, omsorgsfull, eller lykkelig ut nå.

Men. Eller og. Jeg har sett Anna Wahlgren i levende live en gang. Det var i november 2001. Det var Østlandske Lærerstevne, og jeg var høygravid med mitt første barn. Hun skulle holde et foredrag i Univesitetsaulaen. Jeg satte meg på første rad. Damen som entret podiet var annerledes i fremtoningen enn jeg hadde forestilt meg. Var det virkelig henne? Så begynte hun å fortelle, og hun myknet litt opp etterhvert. Jeg husker at hun avsluttet med å fortelle om de fire yngste barna sine, og den berusede mannen som sang julesanger mens de ventet på bussen. Den historien heter Gaven og den finnes på s 636 i Barneboka, 8. opplag 1999. Det er en mamma som elsket barna sine og menneskeheten som har observert og skrevet ned den historien, og alle de andre ordene i den boka. Det er det ingen tvil om. For meg. Noe må ha skjedd. Jeg vet ikke hva. Men jeg har stor glede og nytte av Barneboka  fremdeles. Og hver gang barna mine har bursdag leser jeg det hun har skrevet om den alderen de går inn i. Og noen ganger i løpet av året tar jeg det frem, og leser på ny. Hun beskriver barna mine på en måte jeg nok ikke ville vært i stand til selv. Jeg har også lest om de ulike alderne på foreldremøter, og denne setningen som innleder kapitlet om åtteåringen, har jeg gjort stor suksess med:

Om sjuåringen skulle kunne selge sin mor eller far for Frøken, så er åtteåringen rede til å leve i bigami.

Og hvordan det var eller ikke var med henne den dagen i Universitetsaulaen, så var jeg høygravid og emosjonell. Da hun fortalte om den fulle mannen som til slutt sier «Gud velsigne dere småunger!» Da flommet tårene bare helt over for meg.

Anna Wahlgren har vist meg en kjærlighet til barn som jeg vil si er min aller viktigste inspirasjon som småbarnsmor, ved siden av Maria Montessori da selvfølgelig. Jeg har fire «husguder», en av dem er Anna Wahlgren. Her er de samlet, med linker til poster de er nevnt i:

• Jesper Juul om det moderne familieliv
• Maria Montessori om skoledagen, og livet og menneskers innerste potensiale
• Gro Nylander som lege og spesialist på gynekologi og amming
• Anna Wahlgren om det praktiske hverdagsliv med spedbarn og  større barn.

Jeg trenger disse fire, og jeg henter stadig inspirasjon fra dem.

Har du noe forhold til Anna Wahlgren, og så du Skavlan så kanskje du har noen tanker om det?

Og til slutt dette, fra Aftenposten:

Ekstremt vanskelig å være gjest hos Skavlan, sier Jon Michlet, etter å ha vært der sammen med Anna Wahlgren

Neste blogginnlegg blir:

NOEN SKIKKELIG FINE KOMMENTARER