– Dette er en kreftsykdom som må følges opp hver tredje måned de tre første årene, og deretter hvert halvår de påfølgene to årene, sa fastlegen, og gikk ut i fødselspermisjon.

(Dette er en fortsettelse av k – ordet blogginnlegget mitt)

Jeg tar det på alvor, og jeg gråt en skvett da jeg kom ut av legekontoret, men jeg blir ikke engstelig av det, det er ikke noe jeg tenker mye på med negativt fortegn. Det er en erfaring. Jeg søker ikke på nettet etter mer informasjon enn legen ga meg. Jeg legger dette helt i legenes hender, og stoler på det de sier og gjør.

Da jeg skulle på den første kontrollen etter denne samtalen hadde fastlegen min vikar. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forestillt meg, om jeg trodde han bare kunne ta en blodprøve eller noe sånt kanskje. Det viste seg naturlig nok, at det handler om å sjekke de føflekkene man har, og følge med på om de forandrer seg. Så før jeg visste ordet av det hadde legen bedt meg ta av meg på overkroppen. Jeg beholdt det minste plagget på. Det var dessverre av den typen der puppene har en tendens til å komme ganske mye ut på midten, men da jeg hadde kledd av meg fikk jeg meg ikke til å begynne å fikse på det. Så der sto jeg med den skikkelig – dårlig – kjøp – BHen, og prøvde å late som om jeg var helt bekvem. Hallo. I desemberlyset. Det lyset er jo i grunnen litt svakt selv midt på dagen, så han sa:

– Ja-a, du får komma åt det här hållet, det är lite bettre ljus her.

Og det kan man jo si at det er altså, der borte i avdelingen for gynekologi er det er en formidabel lampe. Dermed begynte han å saumfare armene og resten av overkroppen min. Sånn halveis på den reisen sa han til meg – som fremdeles hadde mesteparten av brystpartiet klemt ut midt foran:

– Tycker du det är det obehageligt eller?

– Ja, litt, sa jeg.

– Ja-a, jag är lessen asså! sa han.

Og takk for at han brøt den isen, så jeg fikk slappet bitte litte grann av. Og pustet.

Den BHen er nok på vei ut i det store arkivet kjenner jeg på meg.

Og du: – Følg med på føflekkene dine, og bruk solkrem!