Disse ingrediensene er de to viktigste i alle relasjoner, det er min påstand. Å skape eller selv oppleve forsoning mellom mennesker gir sterkere og sterkere reisverk i en relasjon, og fører til vekst hos det enkelte menneske. Uten oppklaring av misforståelser og forsoning kommer vi ingen vei hverken i samlivet, med barna eller på jobben.

Jeg mener helt i dypet at vi må elske barna, ellers fungerer ingenting – på jobben, i nabolaget, i vennekretsen. Da tenker jeg på den universelle kjærligheten, den som gjør at vi gråter med Utøyaofrene og alle de pårørende, som gjør at vi har bekymret oss med de som ventet på svar fra Algerie, at vi kanskje feller en tåre når vi ser dødsannonsen til et fremmed barn. Og det er ikke bare fordi vi setter oss inn i hvordan det ville vært å oppleve den krisen andre opplever. Mennesket er det eneste dyret som er i stand til å elske andre enn sine egne barn!

Tomm Kristiansen – Afrika – en vakker dag

Ei bok som har gjort stort inntrykk på meg er Afrika en vakker dag av Tomm Kristiansen. Den handler om alt det fine og positive Afrika er, men som ikke mediene finner det interessant å formidle. I kapitlet fra Sør-Afrika beskriver forfatteren det utrolige at Nelsom Mandela opprettet sannhetskommisjonen. En mann som satt til fangenskap i nesten tretti år tilgir sine fangevokstere, og regimet som har holdt ham fengslet. Han foreslår og får gjennomslag for at alle som tilstår sine forbrytelser mot det sørafrikanske folk skal slippe straff dersom de tilstår. Det er universell kjærlighet, og det viser at vi mennesker er i stand til å tilgi selv de verste forbrytelser.

I vår vestlige kultur er vi veldig fokusert på å finne synderen, og gi en straff. Hvem startet en krangel eller en slosskamp? Denne tilnærmingen kulminerte med The axes of evil, ondskapens akse frontet av George W. Bush. Der ønsket man å finne og straffe de ansvarige for ondskapen i verden. Så tok de Saddam og etterhvert Bin Laden. Så har vi blitt tryggere av det?

Jeg tenker nei, nei ,nei. Og at om det så tar 10 000 år med diplomati før forsoning oppstår, så er det verd det. Krig, angrep og straff har aldri løst noen problemer, det har bare skapt nye.

Freden begynner med barna sa Maria Montessori. Det begynner der. Alt de opplever som vi voksne gjør eller ikke gjør tar de med seg inn i den verden de skal forvalte om kort tid. Barn som opplever forsoning, som opplever å kunne tilgi og bli tilgitt er det verden trenger. Oppgaven er vår, vi voksne som i ulike former er omgitt av barn, vi har det oppdraget, fortløpende.

A- magasinet hadde for et par år siden en utgivelse som handlet om det å si unnslyld. Og jeg ble så skuffet. Over lederen som sa at det var ikke bare å si unnskyld, så var alt greit. Noe annet husker jeg ikke av den lesningen, men det var sikkert bra ting også.

Jeg er ikke oppvokst med ordet unnskyld i mitt åndelige vokabular. Jeg er oppvokst med furting. I det vide og det brede. Og jeg unner alle voksne og barn mest mulig liv og latter, og minst mulig tid til furting og bæring av nag. Som om noe noen gang går over av seg selv. Det gjør det ikke. DET GJØR DET IKKE. Det blir bare frosset ned til evig tid, lagret i en bør som blir tyngre og tyngre. Og det som kommer inn i et lite barnesinn, eller voksensinn – det kommer en dag ut igjen.

Om tilgivelse og forsoning har jeg lært det meste ved å jobbe med barn. Og på samligskurs – ja, vi har gått et par sånne. Satt i kontrast til vår vestlige kulturs behov for straff blir alt veldig tydelig for meg. Det handler ikke om skyld og straff for barn, det handler om å finne ut av hva som skjedde, og at det kanskje ikke var så bra, men vi roter det til for oss selv alle sammen fra tid til annen, og det gjelder det å si noe om. Nå ble det vanskelig for meg, eller deg.

Men når barna blir voksne, da er det kanskje for sent å få et tillitsforhold til muligheten for forsoning.

Eller hva tenker du, hva slags forhold har du til ordet unnskyld?