Powergirls fra Coaching og ledelse  17. januar 2013

Vennskap. Venninneskap. Jeg ser ikke venninnene mine ofte lenger. De bor rundt om i Norge, og noen av dem enda lenger unna. Jeg er en sånn som kan kjenne venninneskap allerede etter et kort møte. Jeg har fått venninner overalt jeg har bodd, og noen av dem har jeg fremdeles. En av dem har jeg ikke møtt på 14 år, men jeg vet at om vi møtes igjen så vil det være som om vi møttes i går. Vi går rett på, uten innledning.

Som småbarnsmor har jeg ikke prioritert venninnetid så mye. Det har vært lite kafé og rødvinsmøter de siste 12 årene. Det kjennes veldig lenge når jeg skriver 12 år. Samtidig har jeg vel aldri følt meg så omringet av mennesker som etter at Facebook erobret verden, og etter at jeg opprettet ellens oase. Jeg får små glimt inn i manges liv, jevnlig.

I løpet av disse 12 årene har jeg likevel fått nye vennskap. Gjennom barna, gjennom blogging, gjennom sjøbading og scrapping, gjennom montessoristudier og jobben min, og gjennom studiet Coaching og ledelse som jeg tok i vårsemesteret 2012.

Snart reiser jeg til Tromsø med en venninne fra tiden da jeg bodde, studerte og jobbet der. Vi har sett hverandre 4-5 ganger siden jeg flyttet derfra i 1999, og vi skal besøke en tredje venninne. Jeg gleder meg så jeg er helt kvalm (bare litt). Vi skal rusle sakte frem og tilbake i Storgata, gå på kafe, rusle forbi huset vi bodde i, ta en kaffe på universitetet, eller lunsj, eller begge deler. Og jeg skal bade i sjøen, i Telegrafbukta, tror jeg.

Venninneskap er annerledes nå, enn den gang. Vi snakker om andre ting. Vi kan mer, vet mer og vi har et helt annet dyp av erfaringer å dele. Som medarbeidere i bedrifter, som mammaer og som mennesker.

Snart går flyet.