Dette skjedde på det frie og moderne 70-tallet. Det var alikevel ikke så mange etablerte sannheter da. Ikke så mange valg. Det var sånn det var. De fleste stillte ikke spørsmål. Men noen gjorde det. Og derfor er all form for fysisk avstraffelse av barn og voksne ulovlig i dag.

Når jeg holder en barnehånd nå kjenner jeg at det er en gave hver gang. Selv om jeg gjør det ganske ofte. Den er myk og god og varm og tillitsfull.

Det ble straffbart å fysisk refse sine barn i 1972. På 80-tallet ble loven presisert. Og først 9. april 2010 ble det forbudt å klapse barn. Dette er et skandinavisk fenomen. For et år siden var jeg i England. Da var det en stor debatt om dette temaet i forbindelse med lanseringen av en TV serie som heter The Slap. Jeg så et promoklipp som var omtrent slik:

Situasjonen er en familifar som fyller 40 år. Familien har invitert flere andre familier til lunsj. De voksne sitter på verandaen og hygger seg etter maten. Barna leker utenfor. Det oppstår konflikt mellom barna og en av fedrene går for å mekle. Da han forsøker å stoppe et barn i slosskamp sparker dette barnet ham skikkelig i skinnleggen. Dermed hever mannen hånden til slag mot barnet. Der stopper klippet. Resten av serien handler om det som skjer mellom de voksne etter dette. 

Jeg så flere TV debatter i forbindelse med lanseringen av denne serien. Unge fornuftige foreldre som syntes det var en selvfølge å slå barna som en del av oppdragelsen.

Skulle gjerne visst hva om debatten for et år siden og TV serien har gjort en forskjell i den nasjonale oppfatningen av fysisk avstraffelse mot barn i England og andre steder den har blitt vist.

The Slap er baset på en bok med samme tittel, skrevet av den australske forfatteren Christos Tsiolkas.

PS: Dette innlegget kom ved en feiltagelse i «gamlebloggen» i går. Takk til dere som kommenterte der!